Driver bistand i hjertet av Mao-land

80 prosent av landsbygda er i dag kontrollert av maoistene. Men på grunn av sikkerhetsproblemene våger de færreste av FN- eller bistandsorganisasjonene i landet å bevege seg utenfor distriktenes hovedkvarterer.
Blant de internasjonale bistandsorganisasjonene i Nepal har Redd Barna Norway vært «kjerringa mot strømmen». Gjennom en forsiktig og finstemt dialog har organisasjonen klart å opprettholde et godt forhold til begge parter i konflikten - både myndigheter og gerilja. I stedet for å trekke seg inn til byene, har organisasjonen trappet opp sin innsats på landsbygda. I dag er Redd Barna blant landets største internasjonale bistandsorganisasjoner - med virksomhet i 36 av landets totalt 75 distrikter. Hovedinnsatsen er rettet mot skoler og barnehager.
- Dersom vi forlater landsbygda i dagens situasjon, svikter vi også de som bor i de fattigste områdene av landet. Og det er flertallet, sier Redd Barnas stedlige representant i landet, Valter Tinderholt.
63-åringen understreker samtidig det ikke er noen enkel oppgave å balansere de ulike hensynene som må tas når man skal yte bistand til mennesker midt i en blodig militær konflikt.
- Vi har opplevd å få beskyldninger fra begge parter om at vi løper motpartens ærend, sier han.

Kun muntlige avtaler. Den tidligere læreren fra Grimstad - med mangeårig bakgrunn fra internasjonalt bistandsarbeid - forklarer oss hovedelementene i Redd Barnas «konflikt-sensitive» tilnærming:
• Organisasjonen forholder seg nøytral til konflikten i landet, men søker alltid å fremme sivilbefolkningens - og særlig barnas - interesser.
• En avtale med landets myndigheter må ligge i bunnen, der organisasjonen får aksept for å jobbe også i områder som ikke er under myndighetenes kontroll.
• Organisasjonen er avhengig av en samforståelse og dialog med geriljaen om sikkerhet for sine ansatte og at geriljaen ikke saboterer utviklingstiltak, men det gjøres kun muntlige avtaler.
• Forsøk på pengeutpressing eller trusler mot ansatte eller prosjekttilknyttet personell vil føre til at Redd Barna umiddelbart trekker seg ut av prosjektområdet.

Tilstedeværelse. For befolkningen er det ikke bare utviklingstiltak - som skoler - som betyr noe for deres hverdag.
- Internasjonale og nasjonale organisasjoners nærvær er viktig i seg selv. Uavhengige vitners tilstedeværelse i konfliktområdene bidrar til å legge en demper på de to partenes brutalitet overfor sivilbefolkningen, sier en menneskerettighetsaktivist.
Han kan samtidig vise til at 13.000 mennesker - de fleste sivile - drept siden maoistopprøret startet. Trusler, kortvarige kidnappinger og hardhendte forhør er ikke ukjent for Redd Barnas lokalt ansatte.
- Men det er lettere i dag enn det var i begynnelsen. Vi er etter hvert blitt en kjent og respektert aktør over størstedelen av landet, og begge parter innser at de har nytte av vårt arbeid, sier Tinderholt.
Han har også møtt høytstående representanter for myndighetene
- både på embets- og politisk nivå - som har uttrykt sin klare forståelse for at organisasjonen må ha «avtaler» med maoistene for å kunne operere lokalt.

Eneste kanal. For myndighetene i Nepal er ikke-statlige organisasjoner som oftest den eneste muligheten til å nå ut til landsbygda med et skole- og helsetilbud til lokalbefolkningen. Deres egne distriktsrepresentanter frykter maoistopprørernes kidnappinger, trakasseringer, pengeutpressinger og drap, og har svært begrenset bevegelsesfrihet.
- Vi krever at de ikke-statlige organisasjonene opptrer med åpenhet rundt sine økonomiske disposisjoner og at de ikke inngår avtaler med maoistene, sier viseformann i Den nasjonale planleggingskommisjonen Shankar Sharma.
Han innrømmer likevel at det er problemer med at enkelte organisasjoner enten gir eller presses til å gi penger til maoistene for å slippe «trøbbel».
- Dette er et problem noen steder, men vi er samtidig nødt til
å ta noen risikoer - av hensyn til lokalbefolkningen. Noen steder er vi for eksempel helt avhengige av organisasjonene for å få ut matvarehjelp, sier han.
For maoistene er Redd Barna en akseptabel «partner» på det lokale nivå, fordi et skoletilbud i geriljakontrollerte områder også gir «den nye folkerepublikken» et preg av framskritt. Flere steder godtar maoistene til og med at det er myndighetenes pensum det undervises i, så lenge det ikke finnes alternative lærebøker. Redd Barna har også vært med å utvikle undervisningsmateriell i enkeltfag.

Frykt for etterretning. I starten er de lokale geriljakommandantene ofte skeptiske til at nye «utenforstående aktører» dukker opp i lokalmiljøene. Frykten for at de skal rapportere om geriljaens aktiviteter og bevegelser er betydelig.
- Vi er vant til å bli holdt øye med. I de fleste av disse områdene har geriljaen sine øyne og ører som holder oversikt med oss til enhver tid, sier Tinderholt.
Han understreker samtidig at samarbeidsforholdet til maoistene er godt, og at den mørkerøde ideologiske innflytelsen også kan ha en positiv effekt. Når de først har bestemt seg for å støtte et lokalt tiltak, tar maoistene selv gjerne initiativ til å samle inn penger eller organisere lokalbefolkningen. Forbud mot alkohol, en ikke-diskriminerende holdning overfor kvinner og kasteløse, samt en nulltoleranse overfor korrupsjon, er maoist-standpunkter som samtidig står godt til Redd Barnas egen utviklingsprofil.
- Men vi må vel si at maoistene går litt lenger enn oss. De har for eksempel slått tydelig fast at det er dødsstraff for korrupsjon, sier han med et underfundig smil.