Dystre utsikter for Bangladesh

På et gårdstun i landsbyen Bishnupur sitter ei ung jente på en stråmatte og limer sammen sigarettpapir og filtre. Fingrene arbeider lynraskt med det skjøre materialet. Jobber hun hardt fra klokka seks om morgenen til fire om ettermiddagen, rekker hun å lime 4000 stykker. For det tjener hun 16 taka, eller rundt to kroner. Det er svært lite - også sett med bengalske øyne.
Men så lenge arbeidsløsheten er skyhøy, er det ingen som klager over lønna. Det finnes ingen alternativer.

Redusert vekst. Til tross for en årlig økonomisk vekst på rundt seks prosent i gjennomsnitt på 90-tallet - noe over tre prosent per hode, når man justerer for befolkningsveksten - er ikke antallet fattige redusert i Bangladesh. I absolutte tall lever like mange i ekstrem fattigdom i dag som for ti år siden, mens andel av befolkningen er redusert. I 2000 levde halvparten av den raskt voksende befolkningen på rundt 130 millioner mennesker under fattigdomsgrensen, mot 59 prosent i 1990, ifølge tall fra Verdensbanken.
- 90-årene ble en æra av tapte muligheter, sa Verdensbankens sjeføkonom og visepresident Nicholas Stern, da han entret talerstolen i hovedstaden Dhaka den 8. januar, nøyaktig hundre dager etter fjorårets valg. Som så mange andre før ham forsøkte han å trenge igjennom med budskapet om at økonomiske reformer og bedre styring må til dersom Bangladesh skal ha håp om å styrke sitt svake økonomiske fundament.
For fremtiden ser ikke lys ut.

Redusert vekst. - Veksten vil trolig bli redusert til under fem prosent i året, spår Nicholas Stern.
Eksporten av varer, især tekstiler, vil etter all sannsynlighet fortsette å synke. Trenden startet allerede i fjor høst, da kjøperne - især britiske og amerikanske - begynte å presse prisene nedover. Konsekvensene har vært dramatiske: Til nå har over 350 000 arbeidere - i hovedsak kvinner - måttet forlate jobbene sine i tekstilindustrien, mens en rekke bedrifter er gått konkurs.
Penger som bangladeshiske arbeidere i utlandet sender hjem, overgår nå eksportinntektene.
Skatteinntektene er ytterst små. Bare rundt 100 000 innbyggere betaler skatt, mens budsjettunderskuddet er et ubehagelig stort faktum.

Økonomisk krise. Det største problemet er imidlertid et akutt underskudd på handelsbalansen. Bangladesh' valutareserver tilsvarer nå bare verdien av seks ukers normal import, mens IMF anbefaler at et lands valutareserver bør utgjøre minst 3-4 måneders import. Den dystre utviklingen har fått myndighetene til å starte forhandlinger med IMF og Verdensbanken.
Håpet er å oppnå betalingsbalansestøtte. Men slik støtte gis ikke uten betingelser. IMF krever blant annet at Bangladesh skal skifte fra faste til flytende valutakurser. Det vegrer myndighetene seg for å gjøre, fordi det vil føre til at landets egen valuta - taka'en - blir mindre verdt, og at utenlandsgjelden dermed vil bli tyngre å bære.
IMF har forsøkt å sukre pillen ved å få bilaterale givere, deriblant Norge, til å bidra med betalingsbalansestøtte. Norge gir i dag slik budsjettstøtte til tre land - Tanzania, Malawi og Mosambik.
- Norge bør helt klart ikke gi slik støtte. Det ville bidra til å legitimere en politisk reformpakke fra IMF som det er vanskelig å finne gode argumenter for, sier økonom Arne Wiig ved Chr. Michelsens Institutt, som nylig var i Dhaka for å følge forhandlingene.

Drive fram reformer. De store giverne, med Verdensbanken i front, bruker den økonomiske krisen for det den er verdt til å drive fram reformer.
Banken er først og fremst ivrig etter å få privatisert statlige bedrifter, som ofte er gigantiske underskuddsforetak. Ifølge avisa Daily Star er en av de største jutemøllene, Adamjee Jute Mills, et rent tapsprosjekt. Det ville være langt billigere for staten å stanse produksjonen og samtidig betale arbeiderne lønninger, enn å fortsette driften, skriver avisa.
Hvem som eventuelt vil være villig til å overta selskapene er imidlertid et åpent spørsmål.

Ingen kjøpere. - Myndighetene har hele tiden vært for privatisering. Men det finnes jo ingen kjøpere på grunn at den enorme gjelden og den lave profitten disse selskapene har, påpeker økonomen Rehman Sobhan.
- Før en privatisering må man ha programmer på plass for å modernisere produksjonen og forbedre lederskapet. Men ingenting har skjedd på 20 år! Det Verdensbanken i realiteten foreslår er å kaste disse fabrikkene på skraphaugen, hevder han.
Myndighetene er også tilbakeholdne med å privatisere fordi det vil bety at titusenvis av arbeidere blir satt på gata. I en situasjon der Bangladesh trenger over fire millioner nye arbeidsplasser årlig for å bremse arbeidsløsheten, anses dette for en svært uheldig løsning.

Bygger på kreditt. Verdensbanken presser også på for å få myndighetene til å oppgi systemet med såkalt «supplier's credit» - byggekreditt. Dette er et system der større byggeprosjekter som veier, bruer, elforsyning o.l. blir bygget for entreprenørens regning, som igjen får betalt i årlige avdrag pluss renter.
Siden 1996 er det inngått slike kontrakter om byggeoppdrag for mer enn en milliard dollar (ni milliarder kroner). Det innebærer en enorm årlig rentebelastning for den allerede anstrengte økonomien.
Problemet er at systemet ikke trenger å følge vanlige anbudsregler og som regel er stengt for innsyn. Rentene er gjerne skyhøye, og prisene på prosjektene ofte langt over det som anses for rimelig.

Dyre kontrakter. Med andre ord er det svært store muligheter for korrupsjon innenfor dette systemet. Like før Awami League-regjeringens avgang i fjor inngikk myndighetene kontrakter for mer enn 600 millioner dollar. Kilder i Verdensbanken sier til avisa Daily Star at så mye som en tredel av summen kan ha gått rett i ministrenes lommer.
I januar i år vedtok den nye flerpartiregjeringen, ledet av statsminister Khaleda Zias parti BNP, å begrense bruken av byggekreditt. Heretter skal det kun brukes når det ikke er mulig å skaffe lån på andre måter.