Meninger:
Spørsmålet om hvorfor vi gir bistand er ikke en bagatell
I debatten om hvorfor Norge skal gi bistand, fremstilles nå solidaritet, egeninteresse og medansvar som tre forenlige begrunnelser. Problemet er at de leder til ulik bistand – og det må vi erkjenne.
Doktorgrad i fred og konflikt og Norad-ansatt. Skriver her som privatperson og gir ikke uttrykk for Norads synpunkter
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Heidi Mogstad mener debatten mellom Ottar Mæstad og meg om hvorfor vi skal gi bistand har låst seg i et kunstig skille mellom et fokus på egeninteresse og solidaritet.
Hun vil sprenge den rammen og introdusere et tredje perspektiv: medansvar.
Ikke bare «vi hjelper fordi vi er gode» eller «vi hjelper fordi det gagner oss», men også «vi skylder fordi vi er innvevd i systemene som skaper nød og ulikhet».
Det er et viktig grep, og Mogstad har rett i at utenriks- og utviklingspolitikk ikke kan forstås løsrevet fra makt, historie og ansvar. Jeg er heller ikke uenig i at Norge har medansvar på flere felt.
Men Mogstad plasserer meg og Mæstad i en bås vi ikke helt hører hjemme i, og hennes eget perspektiv reiser spørsmål hun ikke besvarer.
Mogstad fremstiller debatten som om Mæstad og jeg representerer to sider av den enkle dikotomien solidaritet kontra egeninteresse.
Men debattinnlegget mitt handlet om ærlighet, om å erkjenne at bistanden allerede er preget av sammensatte, til dels motstridende mål.
Mæstad og jeg er også enige om mer enn debatten gir inntrykk av. Vi er enige i at spørsmålet om hvorfor vi gir bistand, ikke er en bagatell. Uten en sterk begrunnelse trenger man knapt diskutere hva bistanden skal oppnå eller hvordan den skal innrettes.
Solidaritet og urett er to forskjellige ting, og forskjellen har konsekvenser.
Solidaritet og urett er ikke det samme
Mogstads mest interessante bidrag er å skille mellom liberale moralfilosofiske argumenter for bistand («vi er rike og bør dele») og et medansvarsargument («vi skylder fordi vi er del av problemet»).
Hun presenterer disse som komplementære. Men nettopp fordi hun åpner for medansvar som et sentralt grunnlag for bistand, er det viktig å være presis om hva det innebærer.
Solidaritet og urett er to forskjellige ting, og forskjellen har konsekvenser.
Solidaritet gjør at andres skjebne angår oss, også når vi ikke har forårsaket nøden. Solidaritet krever ikke en årsak-virkning-kobling mellom giver og mottaker.
Urett peker mot noe annet. Det er et bestemt ansvar for at noe er galt, på en måte som kaller på oppretting, ikke bare medfølelse.
Når Mogstad snakker om medansvar, Norges rolle i klimakrisen og i våpeneksport, er det urett hun snakker om. Og det er et gyldig perspektiv, selv om det er viktig å huske at ikke all nød er en urett Norge har skapt. Et jordskjelv er for eksempel ikke et uttrykk for norsk medansvar, men det er like fullt et legitimt objekt for solidaritet.
Jo større plass medansvar får i begrunnelsen for bistand, desto viktigere blir det å avklare hva det betyr for hvilke situasjoner, land og formål som skal prioriteres, og for hvordan bistanden skal innrettes.
Vi trenger ikke flere begrunnelser lagt oppå hverandre, men større presisjon om hva hver av dem forplikter oss til.
Tre grunner, tre bistander
For å tydeliggjøre viktigheten av hvorfor-spørsmålet, la oss gjøre et tankeeksperiment:
Tenk deg et vestlig giverland som bestemmer seg for å la én enkelt begrunnelse styre prioriteringene i bistanden. Hva slags bistand får vi?
Først: Solidaritet som førende prinsipp. Andres nød angår oss fordi vi kan bidra, og de som trenger det mest bør prioriteres. Det gir en bistand konsentrert om fattigdomsreduksjon, rettet mot de fattigste blant de fattigste, lavinntektsland med størst behov og lavest kapasitet.
Så: Egeninteresse som førende prinsipp. La oss si at migrasjonskontroll er hovedmotivet. Da rettes bistanden mot opprinnelsesland for migranter som ankommer giverlandet, mot transittland som lover å stanse dem, eller mot tredjeland som tar imot returnerte.
Og til sist: Medansvar som førende prinsipp. Bistanden konsentreres der giverlandet kan kobles til skade, direkte eller indirekte, med eller uten intensjon.
Nå erstatt vestlig giverland med Norge, legg inn dine egne premisser, og kjør tankeeksperimentet på nytt. Hvordan ser «bistandskartet» ut?
Tankeeksperimentet er naturligvis spisset. Ingen reell bistand styres av bare ett prinsipp. Men poenget er at de ulike begrunnelsene trekker i forskjellige retninger. Å legge dem ved siden av hverandre som komplementære, skjuler at de i praksis ikke bare konkurrerer om ressurser, men også trekker i ulike retninger i spørsmål om mål, prioriteringer og innretning.
Mogstad ser for øvrig dette selv, men bare i én retning. Hun påpeker at liberale argumenter aksepterer den eksisterende verdensordenen og ender med å oppfordre til større pengeoverføringer. Det er en treffende observasjon. Men hun gjør ikke den samme øvelsen for medansvarsargumentet.
Det betyr ikke at medansvar er en dårlig begrunnelse. En bistand som tar utgangspunkt i Norges konkrete fotavtrykk i verden, kunne gi norsk bistand en tydelig og ganske unik retning. Men det ville samtidig bety en avveining som fortjener å understrekes i praksis.
Fra diagnose til konsekvens
Mogstad presenterer medansvar i et bredt språk, om strukturer, historiske relasjoner og global rettferdighet. Men argumentet glir mot et mer krevende terreng.
Når spørsmålet ikke er hvor mye vi skal gi, men hva vi skylder, beveger vi oss mot en logikk om skyld og oppreisning uten å avklare konsekvensene. Hvis deler av bistanden begrunnes i at Norge har bidratt til skade, endrer det forholdet mellom giver og mottaker.
Hvis medansvar innebærer en form for gjeld, forskyver det også maktforholdet: Den som skylder, har mindre rett til å stille betingelser enn den som gir. Hva betyr det for krav som stilles, og for hvem som bestemmer hva pengene brukes til?
Man kan innvende at medansvar ikke bare handler om direkte skade, men om noe bredere – at Norge drar fordeler av strukturer som opprettholder ulikhet. Men det forutsetter en forståelse av ansvar som strekker seg langt utover det de fleste legger i begrepet. Nettopp derfor er det viktig å være tydelig på hva den innebærer når den omsettes til konkrete beslutninger om norsk bistand.
Det handler fortsatt om ærlighet
Mogstad har rett i at debatten fortjener å utvides. Men den utvides best ved å være presis om hva de ulike argumentene faktisk innebærer, ikke ved å legge dem pent ved siden av hverandre som om de trekker i samme retning.
Det er ikke en avvisning av medansvar som perspektiv, tvert imot. Men solidaritet, moralsk plikt, medansvar og egeninteresse begrunner forskjellige ting og stiller forskjellige krav til hvordan bistand innrettes.
Det vi trenger er ikke flere begrunnelser lagt oppå hverandre, men større presisjon om hva hver av dem forplikter oss til, og mot hvem.
