Unge støtter fortsatt bistand – den tilliten må forvaltes bedre

Thomas Døhlen Thomas Døhlen Thomas Døhlen Medlem av Senterungdommens internasjonale utvalg

Medlem av Senterungdommens internasjonale utvalg

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Følger man det norske nyhetsbildet i dag, kan det virke som om støtten til bistand faller blant unge. 

Stormaktsrivalisering og krig har gjort verden mer urolig og uforutsigbar. Anklager om korrupsjon i Utenriksdepartementet har kommet fram i norske medier. Videre har eksempler på sløseri satt norsk bistand i et kritisk lys.

Denne kritikken av bistand har også preget partipolitikken, og det gjelder ikke bare FrP.

Unge Høyre ønsker å redusere norsk bistand til maksimumsnivået av FNs anbefaling og fjerne én prosent av bruttonasjonalinntekt (BNI) som mål for bistandsbevilgninger. 

Rødt har også nylig kritisert bistand «til eliteklubber og tankesmier». Enten virker norsk utviklingspolitikk som et ineffektivt idealistisk prosjekt som sløser bort norske skattepenger, eller så havner mye av pengene opp hos en lukket elite.

Forholder man seg bare til dette, kan det virke som om støtten til bistand faller blant unge. Derimot er støtten til bistand fortsatt bred blant unge.

En undersøkelse gjennomført av Respons Analyse på oppdrag fra Kirkens Nødhjelp viser at to av tre unge nordmenn er uenige eller delvis uenige i at norsk bistand bør kuttes. Like mange er også enige i at norsk bistand har effekt og bidrar til utvikling i fattige land. Dette har også vært resultatet i tidligere undersøkelser gjort blant unge.

Denne tilliten må forvaltes bedre.

Siden regjeringen lanserte «Prosjekt Vendepunkt» har det oppstått en del debatt de siste ukene om hvordan norsk bistandspolitikk bør frontes. 

Under lanseringen av prosjektet sa statsminister Støre at norske interesser skal stå som utgangspunkt for utviklingspolitikken. 

Noen mener at solidaritet fremdeles må være hovedfokuset i politikken. Andre argumenterer for at vi ikke trenger å velge mellom enten altruisme eller norsk egeninteresse.

Jeg mener statsministerens vinkling må presiseres mye tydeligere i bistandsdebatten for å holde på tilliten blant unge.

Dette ønsker Senterungdommen å videreutvikle. Derfor vedtok vi i fjor flere resolusjoner om å balansere norsk bistandspolitikk mellom idealistiske mål og strategiske hensyn knyttet til nasjonale interesser. Slik kan bistandspolitikken være en viktig del av norsk beredskap.

Som et rikt, velstående land har Norge plikt til å hjelpe mennesker fra fattige land i nød. Men for å møte kritikken av sløseri og effektiviteten i bistanden, må vi i større grad tørre å påpeke at bistand også er beredskap. 

Norsk bistand gagner våre nasjonale interesser samtidig som det hjelper mennesker i det globale sør. Den bidrar for eksempel til å hindre spredning av sykdommer, og kan dempe flyktningstrømmer. Mennesker med dårlige levevilkår kan da i større grad klare seg i sine nærområder uten å bli tvunget til å flytte vekk fra sine hjemland. 

Når verden blir mer urolig, blir det derfor bare enda viktigere at Norge fremdeles satser på bistand. Bistanden sikrer bærekraftig utvikling og stabilitet i konfliktpregede områder verden over, og det tjener Norge på.

At unge fortsatt støtter bistandspolitikken, er bra. For å holde på denne støtten må motargumentene oppdateres i møte med økende kritikk av utviklingspolitikken. Hvis bistand virkelig har betydning for å sikre internasjonal stabilitet og unngå at globale kriser oppstår, så må dette kommuniseres tydeligere til kritikerne.

Skal vi holde på tilliten blant unge, må vi tørre å presisere hvorfor bistand er i Norges nasjonale interesser.