En av flere sultkatastrofer
For noen måneder siden gikk alarmen i Niger, nå er det Malawis tur. På det afrikanske kontinentet avløser nå sultkatastrofene hverandre. Flere tiår med milliarder av bistandskroner virker forgjeves når sulten framstår som en konstant tilstand.
Seks land i det sørlige Afrika trenger matvarebistand - får de ikke det, kommer sulten. Krisen oppstod i forbindelse med fjorårets tørke. I Malawi plantes maisen når det første regnet faller i november, men da regnet tok slutt døde plantene. Årets avling dekker bare en tredjedel av landets behov.
- Årets avling er den dårligste siden 1994, sier Peter Smerdon i FNs matvareprogram.
Helt siden 2002 har avlingene vært dårlige på grunn av tørke. Men utelukkende å forklare krisen med tørke blir for enkelt.
- Sulten har ulike årsaker ulike steder på kontinentet, sier Clare Rudebeck i hjelpeorganisasjonen Oxfam.
- I Niger skyldtes sulten gresshoppeinvasjonen og at regnet ikke kom. I Malawi er det tørke kombinert med aids, men bakgrunnen er kompleks, sier hun.
I Malawi må trolig vestlige bistandsgivere ta sin del av skylden. Regjeringen bygde over mange år opp en maisreserve, som en forsikring mot sult. Men da det fattige landet for tre år siden søkte om utenlandske lån, krevde Det internasjonale pengefondet (IMF) at landet skulle selge maisreserven for å bedre sin økonomiske situasjon.
65.000 tonn mais ble da solgt til en kilospris på rundt tre kwacha (18 øre). Et par måneder senere slo sulten til i Malawi og regjeringen ble tvunget til å kjøpe maisen tilbake - denne gangen til en kilospris på 18 kwacha (1,10 kroner).
Malawi tapte med andre ord millioner av dollar og verst rammet ble de på landsbygda som ikke hadde mat. Noen ny maisreserve er ennå ikke blitt etablert. Hvis reserven ikke hadde blitt solgt i 2002, hadde Malawi i dag hatt større ressurser å bekjempe sulten med, mener mange observatører. Nå er landet i stedet helt avhengig av utenlandsk bistand.
