En dose klimarettferdighet

Det er høyst uvanlig for et land å miste det som på jus-språk kalles «territoriell integritet» uten at det utsettes for et militært angrep. Tuvalu vil være blant de første stater i verden som rett og slett opphører å være stat - på grunn av klimaendringene.

I begrepet klimarettferdighet ligger anerkjennelsen av at rike land forurenser mest, mens det er de fattige som rammes hardest - og av det følger en moralsk plikt for de rike landene til å ta ansvar og hjelpe fattige land. Forurenser betaler. Og regningen vokser seg stadig større.
I denne spesialutgaven av Bistandsaktuelt kan du lese om hvordan klimaendringene virker i Sør. Vi har besøkt flomofre og syklonsentre i Bangladesh, sett hvordan tørken i Mali tømmer landsbyer for arbeidskraft, og møtt Ashaninka-lederen Benki i Amazonas som vil stanse ulovlig hogst. Vi forsøker å gi noen svar på hvordan fattige land kan få til utvikling på en mer bærekraftig måte, og ser på hvilke utfordringer klimaendringene gir bistanden.
- Klimaendringene rammer svært urettferdig - og det er klart at rike land har mest ansvar, og oftest størst mulighet til å gjøre noe. I dette ligger det sterke etiske argumenter om å hjelpe andre, og det er politikerne som må gå i bresjen, mener forsker Desmond McNeill på Senter for utvikling og miljø (SUM).

Kanskje er det ikke nok å appellere til etikk og moral, sterkere virkemidler må til. For en tid tilbake prøvde Tuvalus ledere å saksøke Australia, som er øystatens nærmeste store «utslippssynder» og dermed en viktig årsak til øystatens nær forestående exit fra verdenskartet. Men forsøkene på å gå rettens vei strandet fordi et søksmål sannsynligvis ville medføre at Australia stanset bistanden til Tuvalu.
- Det er opplagt at noen har skapt skaden som gjør at landet blir ubeboelig og forsvinner, og da bør også noen ta ansvar for å gi dem nytt land og nytt statsborgerskap. Dette vil bli en stadig mer sentral problemstilling etter hvert som verden får flere flyktninger på grunn av klimaendringene, sier den tyske advokaten Roda Verheyen, som har jobbet med miljøspørsmål i 15 år.
I sin doktorgrad har hun analysert hvorvidt internasjonale lover kan brukes av land som rammes av klimaødeleggelser. Verheyen tror vi i framtiden vil se klimasaker der fattige land vinner frem. Hun tror jusen kan være en katalysator for å få politikerne til å tenke. Men hindringene er mange for å få «klima-saker» inn i rettssystemet. Fattige land har stort sett ikke ressurser til å saksøke rike land. Spørsmålet er også hvilke internasjonale domstoler som skal benyttes, hvordan man skal bevise at ødeleggelsene bare skyldes klimaendringer - og ikke minst hvem som skal saksøkes når så mange aktører er involvert.
Men selv om spede forsøk på klimarettsaker på Tuvalu, i Sør-Amerika og i Nigeria hittil ikke har resultert i annet enn «fokus på saken», betyr ikke det at hindringene er uoverkommelige i framtiden. Konsekvensene av klimaendringene kan neppe sies å ha foreldelsesfrist. Men før en eventuell boomerang med påskriften «pay-back time» suser inn i land som Australia, går det an å gjøre noe for å rette opp i skjevhetene.

Klimaproblemet er ikke så enkelt at det kan deles inn i rike klimaverstinger versus fattige klimaofre. Fattige land forurenser også. Kina og India har for eksempel enorme klimagassutslipp. Skal nødvendige utslippsreduksjoner og tilpasninger bli en realitet, må alle land ta sin del av ansvaret. Likevel er det et faktum at det ikke er disse nye økonomiene som har ført jordkloden dit den er i dag. Derfor plikter vestlige land med sin rikdom å rydde opp i det klimakaoset de har skapt. De må kutte i utslippene, og de må stå til rette for miljøforbrytelsene som allerede er gjort, gjennom å betale for tilpasning. Sunita Narain, leder for Centre for Science and Environment i India, var en av de første som snakket om økogjeld på begynnelsen av 90-tallet. Hun har følgende melding til omverdenen:
- Den rike delen av verden har allerede fylt opp atmosfæren med forurensning, slik at det er liten plass for resten av verden å vokse. Spørsmålet nå er hvordan vi skal dele den lille plassen som er igjen. Det holder ikke å snakke vagt om effektivitet og teknologi. Hvorfor har ikke London, New York eller hvilken som helst rik by gjort noen seriøse forsøk på å få ned antall kjøretøyer? Kanskje det er fordi ofrene for klimaendringene ikke kan tvinge dem til det. Det er dette vi må endre på.