En fremtid for 12 øre

Det er grytidlig morgen i den lille landsbyen Bishnupur i Padna-distriktet øst i Bangladesh. Nattetåka henger fortsatt lavt over det flate landskapet, men landsbyfolket er allerede i full sving. Mohammad Masdali Mullah (50) slenger sjalet over skuldrene, og vandrer langs den smale veien til rismarkene i Gogodagh utenfor landsbyen.
For en utenforstående ser Gogodagh-åkrene ut som risåkrer flest. Men her er de blitt et symbol, et vitnesbyrd om at det er mulig for de fattige å seire over forhatte jordeiere og vri seg ut av århundrelang undertrykkelse. Bare man står sammen - og kjenner sin rett.

De rike stjeler landet. Det er sju år siden Mohammad, født inn i en fattig, landløs familie, fikk skjøtet på sin egen risåker mellom hendene. For jordlappen på én acre (4047 kvadratmeter, eller omtrent på størrelse med en fotballbane), betalte han den symbolske summen av én taka - om lag 12 øre.
Lyden av de mange vannpumpene overdøver nesten Mohammads stemme. Men budskapet er tydelig.
- Vi har fått det mye bedre etter at vi fikk land og hus. Før hadde vi i beste fall ett måltid om dagen. Nå har vi tre. Vi får også låne penger til å kjøpe utstyr som vi trenger til dyrkingen, sier han.
Over halvparten av Bangladesh' befolkning på rundt 130 millioner er landløse. 80 prosent lever på landsbygda, de fleste i dyp fattigdom. Ifølge rapporter kontrollerer 56 prosent av landbrukshusholdningene bare fem prosent av jorda.
Samtidig kontrollerer myndighetene store landarealer, såkalt khas-land. Allerede i 1974 ble det vedtatt en lov som sier at khas-landet skal gis til landløse.
Men arbeidet med landreformer, som anses som en nøkkelkomponent i å bekjempe fattigdommen på landsbygda, har hatt liten effekt. I likhet med en rekke utviklingsland mangler Bangladesh et overordnet system for landregistrering - i dag brukes tre antikvariske systemer om hverandre.
Rike og mektige jordeiere har dessuten forsynt seg grådig av khas-landet, godt hjulpet av korrupte byråkrater. Ifølge en rapport har de ulovlig overtatt hele 3,3 millioner acres dyrkbar mark. Av fattigfolket kalles de ganske enkelt jottdars - landstjelere.

Kampen begynner. - På 80-tallet startet kampen for å gi denne jorda tilbake til de landløse, forteller Sohel Ibn Ali, en av fire direktører i organisasjonen Samata. «Samata» betyr «likhet» på bengali, og organisasjonen går fremst i den voksende massen av landløse som er blitt bevisste på sine rettigheter.
Samata ble dannet i 1976 av ungdommer som ville drive veldedighet for de fattige i Bishnupur. Men gradvis vokste det fram en erkjennelse av at de fattigste forble fattige så lenge de ikke hadde tilgang til jord.
- De som tjente på hjelpen var de som allerede eide land, forteller Sohel.
I 1983 oppdaget Samatas grunnlegger Abdul Kader at det fantes 3000 acres khas-land like utenfor Bishnupur. Han informerte de landløse i området, og ga dem følgende beskjed: Dersom dere slår dere sammen, kan dere gjøre noe med dette.

300 rettssaker. De landløse var ikke sene om å danne grupper under Samata-paraplyen. Sammen begynte de det møysommelige arbeidet med å kartlegge khas-land, og kreve eierskap til jorda.
I starten måtte de tåle mye motstand, ikke minst voldelige angrep fra jordeierne. Eller falske anklager.
- To ganger er jeg blitt utsatt for falske mordanklager, forteller en mann vi møter i Bishnupur.
Det kostet ham halvannet år i fengsel før sakene ble henlagt. Nå er han eier av en jordlapp han også.
- I 1985 vant vi 18 rettssaker i Bishnupur. Myndighetene omfordelte i alt 2000 acres jord. Det var en stor seier, forteller Sohel.
I dag er mer enn 300 rettssaker gjennomført. Suksessen inspirerte Samata til å starte opp i to andre distrikter. I dag har organisasjonen i alt 60 000 medlemmer, mens 5 500 familier har fått en jordlapp de kan leve av.
- Men det er over ti millioner landløse familier igjen. Kampen har såvidt begynt, sier Sohel nøkternt.

Bevisste på rettigheter. Midt i Bishnupur ligger hovedkvarteret til Samata. Den store murbygningen med kontorer nede og rom til besøkende oppe, ruver i landsbyen. Ikke langt unna ligger ytterligere tre underkontorer.
Organisasjonen mener den er verdt å satse på. Det mener flere giverland også, deriblant Norge: De neste sju årene vil Samata få hele 106 millioner kroner i støtte, det meste fra britiske DFID. Den norske andelen er på 12,8 millioner.
Bishnupur kunne vært kalt Samata-land. Tvers overfor hovedkvarteret ligger landsbyskolen, som organisasjonen driver. Også voksne får lære å lese og skrive. Dessuten må alle medlemmene delta på ymse bevisstgjøringskurs, især om kvinners rettigheter. Samata driver også mindre spare- og låneprogrammer, og bygger bølgeblikkhus til landsbybeboerne. De er vanntette om vinteren, men som bakerovner om sommeren. Likevel er de etterspurte: 6000 blanke hytter er det blitt i alt.
Nesten samtlige innbyggere er medlemmer. Hver uke samler de seg i grupper for å diskutere felles problemer og løsninger.
- Kampen om landet har gjort oss bevisste at vi har rettigheter. Før visste vi ikke hva en rettighet var. Nå er vi blitt mer politiske engasjerte, og siden vi står sammen tør vi å stille krav. Vi er ikke redde for landeierne lenger, forteller en gruppe menn, samlet til møte, i munnen på hverandre.
Samata er bygget opp rundt samme struktur som det lokalpolitiske systemet. I dag er 43 Samata-medlemmer valgt inn i kommunestyret. Til neste valg kommer langt flere til å stille.
- Hvor mange av dere kan lese?
Alle rekker opp hendene.
- Hvor mange av dere kan lese en avis?
Mennene ser litt urolig på hverandre. Så løfter to-tre stykker nølende en hånd i været.

Alt var verre før. Også kvinnene har møte denne dagen. Sittende på stråmatter på gårdsplassen til en av gruppens ledere går diskusjonen friskt om små og store problemer. Høyt på dagsorden står vold i hjemmet, medgift og vanskeligheter med fedre som vil gifte bort sine purunge døtre.
- Før vi dannet gruppen vår, var livet forferdelig. Vi hadde ingen utdanning, og visste ingenting. Det var mye vold og urettferdig behandling, og vi hadde ingen steder å gå med problemene våre. Nå kan vi lese og skrive, og vi kan støtte hverandre, forteller kvinnene.
Mange av dem har kunnet skape seg en bigeskjeft, som grønnsaksdyrking eller hønsehold. Det bringer sårt tiltrengte inntekter til familiekassen.
- Før hadde jeg ikke klær til barna mine. Nå bor jeg her, sier vertinnen og slår stolt ut med hånda mot sitt nye bølgeblikkhjem.
Dessuten har de selv, som kvinner, fått større frihet. Samata-kursene har fått mennene til å forandre seg.
- Hvorfor tror du ellers vi kunne sitte her og snakke med deg, ler kvinnene.
Gruppen passer på at alle sender ungene på skolen. Den som holder barna hjemme, må regne med besøk av gruppelederne.
- I dag vet vi hvor viktig det er med utdanning. Og når andres unger kan bli leger og advokater, så kan vel våre bli det også.
- Jentene også?
- Klart det. Hvorfor ikke?