En ny tid – uten ideologiske skylapper

I siste nummer av Bistandsaktuelt kritiserte utviklingsforsker Terje Tvedt denne strategien. Også andre har hevdet at det å kanalisere for mye av midlene til frivillige eller ikke-statlige organisasjoner i sør,
bidrar til å svekke staten, og ødelegge balansen mellom privat og offentlig sektor i mottakerlandene.
Dette er en viktig debatt. For å finne de rette svarene på hva som er den mest framtidsrettede og beste formen for bistand, er det i hvert fall nødvendig at vi kvitter oss med ideologiske skylapper og tar inn over oss erfaringer fra vårt eget land, og fra bistand. Noen frykter en fremtid i utviklingsland hvor det sivile samfunn er godt organisert, og har god tilgang på ressurser, mens staten er ineffektiv og inkompetent. Hvor kommer denne frykt-reaksjonen fra?

FOR DET FØRSTE er de fleste ledende krefter innen bistand, både i NORAD og Utenriksdepartementet og i de frivillige organisasjonene utdannet på 1960- og 70-tallet, hvor Marx sto sterkt som ideologisk inspirator. De samme menneskene ble formet i en tid hvor det rådde en udiskutabel tro på velferdsstatens altoppslukende ansvar for folkets ve og vel.
På 60-70-tallet fikk vi frigjøringsbølgen i Afrika. Selvstendighetsbevegelsens kamp mot kolonialismen var i stor grad basert på sosialistisk tenkning. Idegrunnlaget for de nye statsdannelsene i f.eks. Tanzania, Zambia, Etiopia og Mosambik var kommunistisk i den forstand at det ikke var plass til noen frivillig sektor eller sivilt samfunn. Det styrende partiet og staten skulle utvikle folket og landet. Sivile grupper ble sett på som opposisjon som måtte bekjempes.
80-90-tallet har vist at Marx ikke var noen god veiviser for statsdannelser verken i nord eller i sør. Ved Berlinmurens fall ble den endelige spikeren satt i likkisten for den kommunistiske staten. Nord-Korea har påtatt seg oppgaven som museums-vakt.
I Afrika ble det i denne perioden klart at staten bokstavelig talt har kastet bort milliarder av dollar i sin parastatlige sektor med industrielle eventyr og store, mislykkede infrastrukturprosjekter. En illustrasjon kan være at Mosambik solgte den statlige industrien for under en prosent av investeringene. Hva driftssubsidiene har kostet sies det ingenting om.
Ser en tilbake på Zambia, Tanzania og andre stater basert på sosialistisk tenkning, hadde ikke staten tilgang på små ressurser, men det motsatte. Hovedproblemet var egentlig å avklare statens rolle og sette inn ressurser der. Det som skulle vært utviklet var først og fremst politikk og rettsvesen, forsvar, kommunikasjonssektoren og skatte- og avgiftssektoren. Ingen kan erstatte staten på disse områdene. Dette er oppgaver som ikke kan løses av andre. Derfor er det meget bekymringsfullt når korrupsjonen i dag er så stor innen mange afrikanske land, at folket i sør begynner å miste troen på staten som et nødvendig gode.

DEN SEKUNDÆRE ROLLEN som staten har, er som velferdsprodusent. Det er her bistandsmiljøets bakgrunn i marxistisk tenkning og sosialdemokratiets udelte tro på at det var ingen grenser for velferdsstatens ansvarsområder, har ødelagt for en sunn debatt.
I dag må vi i en rekke afrikanske land stille oss spørsmålet: Hva er det som hindrer utvikling? Svaret som mange gir er korrupte og ineffektive regimer. Stater som ikke en gang klarer å håndtere sine primæroppgaver. I tillegg er de så uforutsigbare i sin korrupsjon at internasjonal kapital heller ikke ser særlige muligheter til investeringer i mange av de fattigste landene i Afrika.
På denne bakgrunn fremstår ikke en vekst i landenes sivile samfunn som noen trussel, men kanskje som den eneste mulige vei mot en bedre fremtid i Afrika.
Statens rolle i et u-land som har et meget svakt fundament, må være tilpasset dette fundamentet. Det blir viktig å stille spørsmål ved hva som er statens primære oppgaver, og hva som er oppgaver andre kan ta seg av.

VI MÅ KRITISK stille oss spørsmålet om bestemte velferdsoppgaver som skole- og helsesektoren må ivaretas helt og fullt av staten. Hva med vår egen nære historie? Personlig gikk jeg de første skoleårene på en skole bygd av lokalsamfunnet. Store deler av skoleveien ble bygget på dugnad av grendas befolkning, og vinterbrøytingen var et spleiselag. Til og med telefonstolpene var satt opp av folket selv. Dette lokalsamfunnet var gjennomorganisert gjennom lag/foreninger som både produserte velferd for denne bygda, og passet befolkningens interesser overfor storsamfunnet.
Jeg snakker faktisk om utkant-Norge på 50-tallet. Den som kjenner norsk utkantvirkelighet, vet at mye velferd ble gitt, og at mange problemer måtte løses av befolkningen selv. Burde vi ikke ta konsekvensene av dette i vårt utviklingsarbeid?
Afrika har på mange områder større problemer og mangler enn utkant-Norge etter krigen. Det er uomtvistelig klart at hvis lokale foreninger og lag i Afrika vokser organisk fram med samme mål som de norske: å produsere kollektiv velferd for innbyggerne, samt hevde folkets interesser overfor korrupte politikere, har det skjedd en viktig utvikling i Afrika. Kirken - gjennom mange ulike kirkesamfunn - er et lysende eksempel i flere afrikanske land på at dette er mulig å få til.
Stat til stat-bistanden og den multilaterale bistanden har ikke tatt en klar stilling til hva som er statens primæroppgave i de afrikanske landene. Det er en av grunnene til at så mye av denne bistanden har vært bortkastet.

FRYKTBILDENE RUNDT den avmektige, ineffektive staten i Afrika kan ikke knyttes til den voksende sivile sektor. En voksende sivil sektor er tegn på at folk ikke har gitt opp. Imidlertid må de internasjonale organisasjonene lære av de feil stat til stat-bistand har begått.
Store overføringer løser få problemer uten at bistanden kobles tett opp til kunnskap om sektoren, og nødvendige rolleavklaringer. De internasjonale organisasjonene må ta det siste med rolleavklaring som meget viktig.
De seriøse organisasjonene har lenge arbeidet med partnere både på policynivå, og i praktisk bistandsarbeid. Samarbeid med partnere er en viktig del også av Redd Barnas strategi, og vi har arbeidet mye med ulike problemstillinger knyttet til partnersamarbeid. I vår policy for dette området sier vi at partnersamarbeid skal basere seg på «felles visjon og verdigrunnlag, felles mål, gjensidig læring og anerkjennelse, fleksibilitet og lokal tilpasning, gradvis utvikling og langsiktighet, åpenhet og tillit.»

ORGANISASJONENE i Sør stiller også krav til hvordan samarbeidet med organisasjoner i Nord bør være. Det er verdt å lytte til en stadig høyere og mer nyansert kritikk fra en del slike organisasjoner når det gjelder samarbeidsforhold og oppgavefordeling. Et viktig innspill kom fra en gruppe afrikanske organisasjoner som kom sammen i Harare i juni 1998.
I «The Harare declaration» sier organisasjonene i sør klart fra at den tiden er forbi da hvite, snille menn fra nord kom og fikset ting for dem i store operative prosjekter. De organisasjonene som ikke skjønner det, vil ha en mørk framtid i Afrika. NGOenes rolle må endres fra tradisjonell prosjekttenkning og ytelse av tjenester, til bredere tilnærminger som inkluderer påvirkning overfor de krefter i samfunnet som har innflytelse på fattigdomsmønsteret, fordommer og vold.
Bistandsmiljøet i nord må tenke nytt, og gå løs på det neste århundret i Afrika uten ideologiske skylapper. Analyser av hva som skaper framtidig utvikling i det enkelte land må gjøres med bakgrunn i de feil som er begått, og de eksempler på vellykkede statsdannelser som har kommet opp.
Svarene på hva som er det riktige utviklingsveien, vil helt sikkert bli ulike i de enkelte land, men det vi er sikre på er at gammelt tankegods ikke lenger kan være noe fyrtårn for fremtiden.