Hvem betaler prisen for Equinors Tanzania-drøm?

Siri Lange Siri Lange

Professor ved Institutt for helse, miljø og likeverd ved Universitetet i Bergen

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentenes egne.

Festo Gabriel Festo Gabriel

Seniorforeleser i historie- og kulturstudier ved Ruaha Catholic University

Det har nå gått 15 år siden Equinor og andre internasjonale selskaper fant enorme gassressurser utenfor kysten av det sørlige Tanzania.

Målet har siden vært å bygge et landbasert anlegg for flytende naturgass (LNG), i samarbeid med statseide Tanzania Petroleum Development Corporation (TPDC).

Ifølge partene nærmer de seg nå en avtale om gassprosjektet, men for lokalbefolkningen har uvissheten i disse årene vært en stor belastning.

Krasj mellom nasjonale og internasjonale regler

Årsakene til at forhandlingene har tatt lang tid er komplekse, men er blant annet knyttet til risikoen for nasjonalisering, spørsmål om skatt og ulikt syn på lokalt innhold.

Mange land i det globale sør prøver å sikre at utvinningsprosjekter bidrar til samfunnsutvikling, ikke bare til eksportinntekter. Lokal verdiskaping, industrialisering og regional utvikling løftes fram som sentrale mål.

Samtidig forventes investorer å etterleve internasjonale retningslinjer for tvangsflytting og menneskerettigheter generelt.

Det planlagte LNG‑prosjektet viser hvor krevende dette samspillet kan være. Det viser også hvordan myndighetenes gode intensjoner om utvikling av en marginalisert region og selskapenes like gode intensjoner om å følge «beste praksis», kan føre til alvorlige konsekvenser for lokalbefolkningen.

Den internasjonale «gullstandarden»

De internasjonale olje- og gasselskapene ønsket å følge globale standarder for landovertakelse og tvangsflytting, særlig retningslinjene til International Finance Corporation (IFC).

Disse retningslinjene legger vekt på å unngå flytting der det er mulig, tilby nye hus fremfor kontanter og å gjenopprette livsgrunnlaget der mennesker mister tilgangen til jord eller sjø. De regnes som «gullstandarden» for ekspropriering i forbindelse med utvinning av naturresurser. 

For selskapene er det viktig å følge slike standarder for å sikre finansiering, og for å vise samfunnsansvar og med det beskytte omdømmet.

Internasjonale retningslinjer forutsetter at «prosjektberørte mennesker» kan avgrenses tydelig innen et prosjektområde. Men slike prosjekter utløser ofte spekulasjon i land og landovertakelser langt utenfor disse grensene. Det er dette som har skjedd i Lindi-regionen, der det planlagte LNG-prosjektet er.

Lokalbefolkningen betaler prisen

Den tanzanianske staten ser LNG‑prosjektet som et flaggskip for nasjonal utvikling. Her handler det ikke bare om å eksportere gass, men om å forvandle den fattige Lindi-regionen gjennom industrialisering, institusjoner for høyere utdanning, boligbygging og urban vekst.

Denne visjonen krever land – langt utover det selve LNG‑anlegget har behov for. For lokalbefolkningen har disse parallelle prosessene vært vanskelige å skille. Resultatet har vært motstridende budskap, forvirring, og for enkelte, alvorlige tap.

Tanzanianske myndigheter var ansvarlige for utbetalingene av erstatning til de som ble berørt av LNG-prosjektet. Myndighetene hadde god grunn til å bruke nasjonal lovgivning for å unngå å skape kostbare presedenser.

I tråd med tanzaniansk lov fikk jordbrukerne erstatning for tap av flerårige planter, men ikke for selve jorda, ettersom alt land i Tanzania er statlig eid.

Det store flertallet av de som mistet huset sitt var fiskere som bodde ved sjøen inne i LNG-prosjektområdet. Fiskerne fikk erstatning for husene, men ikke for å miste tilgangen til ressursen de levde av – havet – siden tanzaniansk lov ikke dekker slike rettigheter.

IFCs internasjonale retningslinjer åpner for at selskaper i slike tilfeller kan gi supplerende kompensasjon.

Investorene har gjort nettopp dette, men bare til de som hadde hus eller drev landbruk eller fiske innenfor LNG‑prosjektområdet, ikke til de som er berørt av formalisering og salg av land i områdene rundt LNG-området. Mange av disse har vært ekstra sårbare fordi de mangler formelle rettigheter til jorda de har brukt i årtier, og dermed ikke får erstatning.

Resultatet har blitt ulik behandling av naboer med tilnærmet lik situasjon.

Et utviklingsdilemma

Disse erfaringene fra Tanzania peker på en viktig svakhet i internasjonale retningslinjer for tvangsflytting og kompensasjon. Retningslinjene tar utgangspunkt i klare prosjektgrenser og entydige definisjoner av hvem som rammes.

I praksis utløser store utvinningsprosjekter ofte omfattende sekundære prosesser, der statlige og private aktører sikrer seg land. For lokalbefolkningen betyr dette ulik behandling, økende frustrasjon og svekket tillit – både til staten og til investorene.

Tanzanias LNG‑prosjekt illustrerer derfor et bredere dilemma i utviklingspolitikken: Hvordan kan man kombinere nasjonale ambisjoner for utvikling, internasjonale standarder og rettssikkerhet for de som blir berørt?

Kronikken er basert på en artikkel i tidsskriftet Extractive Industries and Society https://doi.org/10.1016/j.exis.2025.101813. Forfatterne intervjuet medlemmer av lokalsamfunnet, lokale myndigheter, sivilsamfunnsaktører og representanter for Equinor i perioden 2016–2023. Studien var finansiert av Forskningsrådet og Meltzerfondet.