Et flyktning-politisk eksperiment

-Årsakene var først og fremst for store protester blant flyktningene, i media og i større deler av befolkningen. For dem ble den «nye» flyktningpolitikken ikke mer effektiv og rettferdig. Den ble derimot en altfor stor menneskelig belastning.
Det var under et stort seminar med tittelen «Midlertidig beskyttelse - blindvei eller fremtidens flyktningpolitikk i Norden?» i Oslo den 12. februar at seniorforsker Astrid Suhrke fra CMI i Bergen og den danske flyktningadvokaten Gunnar Homann sammen med en rekke nordiske samfunnsforskere trakk disse konklusjonene.

Fire års forskning. Seminaret var organisert for å oppsummere og formidle fire års nordisk forskning om temaet. Arrangør var det norske Kommunal- og regionaldepartementet i samarbeid med Nordisk Ministerråd, Indenrigsministeriet i Danmark, Arbetsministeriet i Finland og Utrikesdepartementet i Sverige.
I de nordiske land har det siden andre verdenskrig i hovedsak vært vanlig med muligheter til permanent opphold for flyktninger. I prinsippet har det vært en mulighet for alle som fått innvilget individuelt asyl, eller såkalt A-status. De som har fått søknadene avgjort med såkalt B-status - i Norge kalt «opphold på humanitært grunnlag» - har ikke hatt noen juridisk garanti til permanent opphold. I praksis har de likevel langt på vei hatt muligheten.

For å holde grensene åpne. - Da det etterhvert ankom et stigende antall flyktninger fra det tidligere Jugoslavia til Vest-Europa var politikken i disse landene preget av å begrense tilstrømmingen av asylsøkere og å redusere behandlingstiden for deres søknader, understreket den danske juristen Jens Vested-Hansen. Under seminaret presenterte han hovedfunnene i det som er kalt den flyktningrettslige delen av studien.
- FNs høykommissær for flyktninger, UNHCR, oppfordret derfor at det som et minimum ble tilbudt en midlertidig beskyttelse til bosniere som trengte det. Det var nødvendig for å holde grensene åpne, og for å få behandlet de mange søknadene som strømmet inn, fortsatte han.
Krigshandlingene og lidelsene i Bosnia ble daglig dokumentert på fjernsyn.

Ble en prøveklut. - Bosnierne ble en prøveklut for den nye flyktningpolitikken, framhevet kommunal- og regionalminister Ragnhild Queseth Haarstad da hun åpnet konferansen. Hun understreket også, som mange andre, at man trodde at konflikten ville bli kortvarig og at flyktningene raskt kunne vende hjem. Den etniske dimensjonen ved krigen behandlet hun ikke.
I Danmark ble svaret på UNHCRs oppfordring innføringen av en spesiallov. Denne førte til at bosnierne som kom til landet ble satt i leirer. Flyktningene fikk ikke språkopplæring, og de hadde få eller ingen rettigheter i forhold til arbeid, utdanning, bolig eller familiegjenforening.
- I realiteten var det snakk om en form for styrt unntakstilstand, kommenterte den norske sosiologen Berit Berg.
Hun har hatt hovedansvaret for det som er blitt kalt den lokale studien, eller studien om hvordan flyktningene har opplevd sin tilværelse i eksil.

Økte protester. - Det ble rett og slett et spørsmål om hvor lang tid det tar før mennesker går i stykker, utdypet advokaten Gunnar Homann. Særlig i 1994 økte protestene mot behandlingen av bosniere i Danmark. I januar 1995 kom det dermed en ny lov som innebar at asylsøknadene fra bosniere nå skulle behandles. Den forrige loven suspenderte slik behandling.
Iverksettelsen var både rask og effektiv og i løpet av to år var det fattet vedtak for de fleste bosniere som hadde kommet til Danmark. De aller fleste avgjørelsene var positive. Ved utgangen av 1997 hadde nesten
20 000 bosniere fått rett til permanent opphold i Danmark.

Lovene manglet. Aina Tollefsen Altamirano og Maria Appelqvist har hatt ansvaret for den svenske delen av den flyktning-politiske studien. De to skriver at selv om det politisk sett var et ønske tilstede for å innføre midlertidig beskyttelse, manglet Sverige det nødvendige lovverket. Metoden for å gjøre beslutninger var derfor regjeringsvedtak.
Det første kom i juni 1993 og innebar to ting. For det første, at man gav rett til permanent opphold til de bosniske flyktningen som var i Sverige - på dette tidspunktet nærmere 50 000. For det andre innførte man krav om visum overfor nye bosniere som ville ta seg til landet. Ny tilstrømning skulle stoppes. Mange bosniere hadde på dette tidspunktet vært i Sverige i over ett år uten å få noe svar på sine søknader om asyl.

Innførte ny lov. Den 1. juli 1994 ble det innført en ny lov som gjorde det mulig med vedtektsfestet, tidsbegrenset opphold. Maksimalt skulle slike ha en varighet på ett år. Fra 1995 ble den nye loven brukt med seks måneders intervaller overfor 3000 bosniere med kroatiske pass.
Svenske myndigheter hevdet at disse flyktningene, i alle fall formelt, var kroater og derfor kunne vende hjem da krigshandlingene var avsluttet. Selv mente de at de var bosniere, som hadde skaffet seg kroatiske pass på sin vei bort fra Bosnia via Kroatia.
Mange av disse bosnia-kroatene ble gående i kronisk uvisshet fram til sommeren 1998. Loven om den midlertidige beskyttelsen fungerte ikke og et nytt regjeringsvedtak måtte til. Avgjørelsen førte til at storparten fikk bli i Sverige. Et viktig argument mot tilbakesending var deres frykt for å bli brukt av kroatiske myndigheter til å befolke de delene av Kroatia som fram til 1995 var befolket av kroatiske serbere. Samlet har dermed omlag 60 000 bosniere får rett til permanent oppholdstilstand i Sverige.

Norsk debattt. Et viktig element i den norske diskusjonen om midlertidig beskyttelse var en teori om at ressursene til flyktningarbeid i verden var begrenset, skriver Jan-Paul Brekke. Og skulle disse rekke til alle kunne man ikke være flyktning for lenge. Det kommer stadig nye til døra. Noen måtte derfor vende tilbake til hjemlandet for at andre skulle kunne komme inn.
Særlig Kommunaldepartementet og Flyktningerådet forfektet slike standpunkter.
Etter Dayton-avtalen i desember 1995 ble det også satset på økonomiske lokkemidler for å få til tilbakevending. Heller ikke dette virkemidlet har gitt særlig resultat med henblikk på retur.
I Norge ble ordningen med midlertidig beskyttelse først formelt opphevet 31. desember 1998. Da hadde kommunalminister Ragnhild Queseth Haarstad tre måneder før dette sagt at hennes regjering ikke ville tvinge noen bosniske flyktninger tilbake til hjemlandet. Under seminaret gjentok hun dette.