Flyktninger på feil budsjett

- Det er bra at de som mistet alt i flodbølgen får hjelp, men livet i skurene der vi holder til er heller ikke godt, sukker Lechumi, mens hun fikler litt nervøst med den røde kjolen sin. Den 30-årige tamilske firebarnsmoren forteller at hun har søkt om støtte til et skikkelig hus og en jordlapp, men foreløpig uten å få noe svar.
Det er over ti år siden hun flyktet fra krigshandlingene første gang. Denne fredagen i august er hun blant noen titalls krigsflyktninger som har oppsøkt Flyktninghjelpens «mobile klinikk» for juridisk hjelp. Hun har fått hjelp av rådgiverne til å sende søknad om identitetskort. Kanskje er det et lite skritt på veien ut av flyktningtilværelsen.
Leiren Lechumi og barna bor i ligger i utkanten av Vavuniya. Herfra er det bare noen kilometer nordover til kontrollpostene med regjeringssoldater på en side og LTTE-soldater på den andre. Den tamilske frigjøringsbevegelsen LTTE har full kontroll fra utkanten av Vavuniya til sørspissen av Jaffnahalvøya. Krigsflyktninger fra hele landet har strømmet til området etter at våpenhvileavtalen trådte i kraft for tre år siden. Byen er fordoblet i størrelse, for dette er så nær flyktningene kan komme sine opprinnelige hjemsteder nord på øya - og likevel føle seg rimelig trygge.
Leiren er én av fire større leire bare her i Vavuniya - i et land der minst 350 000 mennesker fortsatt lever som internflyktninger etter krigen. Selv om rehabiliteringsprosjekter er kommet i gang, blir midlene små når de skal fordeles på så mange - i hvert fall sammenlignet med hjelpeinnsatsen rettet mot tsunami-ofrene.

Skaper konflikter. Den dramatiske flodbølgen sist desember tok bortimot 40 000 menneskeliv og raserte hjemmene til over 100 000 familier i Sri Lankas kystdistrikter. Den enorme giverviljen etter katastrofen sikret hundretusener livsnødvendig nødhjelp. Men etter hvert som nødhjelpsfasen går mot slutten og ofrene har fått midlertidige tak over hodet, blir problemene med givernes øremerking av midler kun til tsunami-ofre tydeligere.
- Forskjellen i bistandsinnsats til de fordrevne etter krigen og tsunamiofrene har ført til konflikter flere steder, forteller Anne Soucy, som leder Flyktninghjelpens rådgivningsprosjektet i Vavuniya. For tsunami-midler kan kun brukes i tsunami-leirene, selv om krigsflyktningene ofte er vel så dårlig stilt.
- De er jevnt over enda fattigere, har dårligere helse og har ofte resignert etter ett eller to tiår på flukt, sier Anne Soucy.
Da Flyktninghjelpen etablerte seg på Sri Lanka i 2004 var det for å gi bistand til krigsflyktninger, men i likhet med andre organisasjoner har de flerdoblet innsatsen med bistand til tsunami-ofre det siste halvåret.

Må rettes opp! Selv der krigsflyktningene bor 50 meter unna de som ble rammet av flodbølgen, og har bodd i leir i 15 år, kan vi ikke bruke disse midlene for å hjelpe dem, sier Trond Botnen som er prosjektkonsulent i Forut og utsendt fra Norge for å bestyre kontoret i LTTE-kontrollerte Vanni i sommermånedene. Han mener alle, inkludert bistandsmyndighetene, er klar over problemet men likevel bundet av at pengene er bevilget spesifikt til tsunami-ofre.
- For Norges del må dette rettes opp i neste års bevilgninger, oppfordrer han.
Botnen har inntrykk av at flertallet av krigsflyktningene verken får hjelp gjennom tsunami-penger eller de rehabiliteringsprosjekter for konfliktrammede som er igangsatt.

I grenseland. Fra Vavuniya strekker en sliten landevei seg østover mot Trincomalee gjennom grønnkledde åssider og et utall militære kontrollposter. Distriktet er et brennpunkt i konflikten mellom tigrene og regjeringen, og ble i tillegg hardt rammet av flodbølgen. Leire for tsunami-flyktninger og krigsflyktninger ligger strødd langs den samme kyststripa, og forskjellen er iøynefallende.
I tsunami-leiren står radene av midlertidige boliger bygd på forskriftsmessig måte av murblokker og bølgeblikk, med tilhørende brønner og egne latrine- og bade-avdelinger. Mye gjenstår i rehabiliteringsarbeidet etter flodbølgen, men etter et drøyt halvår har de fleste kommet seg under tak i såkalte overgangsboliger. De får også nødhjelp til mat og klær, og hjelpeorganisasjoner har stått i kø for å dele ut alt fra kokekar og ulltepper til nye sykler og verktøysett. For enkelte har tsunami-bistanden gitt mulighet til å komme et skritt unna fattigdommen.
- Vi har fått det mye bedre etter tsunamien, smiler Kanagarasa Rathy.
Den 28 år gamle tobarnsmoren slapp unna med skrekken da bølgen kom, og den beskjedne palmehytta familien bodde i tidligere står fortsatt. På veggen kan man tydelig se hvor høyt vannet sto. Med beviselig skade på huset var familien berettiget til å få del i bistandspotten. De har fått ny midlertidig bolig på egen tomt, og ved siden av står grunnmuren ferdig til det som skal bli et skikkelig hus med to rom, kjøkken og bad, slik forskriftene for gjenoppbyggingen krever. Mannen hennes er murer og har fått doblet lønna si på grunn av den høye etterspørselen etter arbeidskraft. I dette huset kalles flodbølgen nå «den gyldne tsunamien».

Bygget av blader. På en hardstampet jordslette et par kilometer nedover langs landeveien ligger tette rader med hytter av støvete palmeblader. Ingenting annet. Det er umiskjennelig en leir for krigsflyktninger. Fordi bølgen skånte flyktningene her har bilene med hjelpesendinger og bygningsmaterialer også kjørt forbi.
Den åpenbare forskjellsbehandlingen av flyktninger skyldes likevel ikke bare de store budsjettene bistandsorganisasjonene sitter med til tsunami-arbeidet. Den bunner også i ulike standarder fra lankesiske myndigheters side. Mens prislappen myndighetene har satt på boligprosjekter for tsunamiofre er 500 000 rupi (cirka 35 000 kroner) per hus, er kostnadsnormen for hus til krigsflyktninger bare halvparten; 250 000 rupi.
- Med dagens priser på materialer og arbeidskraft er det umulig å bygge hus forskriftsmessig for 250 000 rupi, mener Douglas Jacob hos Flyktningehjelpen i Trincomalee.

Oppgjørets time. Klemt inn mot grensen til et LTTE-område nær Trincomalee bor Faleel Kafaur og familien. De flyktet fra krigen for noen år siden, da kampene nærmest ble utkjempet i åkeren deres og flere slektninger ble drept i et bombeangrep på moskeen.
Da våpenhvilen gjorde det mulig vendte de tilbake, og fikk lån fra myndighetene for å bygge opp igjen huset. Så tett på frontlinjene i konflikten har det ikke vært lett å skaffe en inntekt å leve av. Noen høner kakler rundt bak huset, og ute på den solsvidde sletta prøver noen sauer å pine næring ut av de spinkle gresstustene de finner. Skogen bakenfor er kontrollert av LTTE, og forbudt område.
- De som våger seg inn dit for å sanke brensel eller fôr, risikerer å bli skutt, forteller Faleel Kafaur.

Huslån. Med en liten månedlig støtte fra myndighetene har det likevel vært mulig å sørge for mat på bordet, til katastrofen inntraff på ny i form av et brev fra banken. Huslånet må betales tilbake, og til familiens overraskelse er det beregnet renter. Penger til å betale med har de ikke, og frykter at staten vil ta pengene fra den lille månedlige støtten de nå lever av.
De har kun et ørlite håp om redning: Da flodbølgen kom var Faleel Kafaurs kone Rahmathumma på sykehuset med minstebarnet. Hun ble lettere skadet, og med legeattesten i hånda håper hun å komme inn på statistikken over tsunamiofre. Slik kan hun kanskje få en liten del i tsunamibistanden - kanskje nok til å betale ned litt på det skjebnesvangre lånet de fikk som krigsflyktning-bistand.