Meninger:
Sør-Afrikas dobbeltmoral
Sør-Afrika vil at Israel skal holdes ansvarlig for det de gjør i Gaza og har anklaget landet for folkemord. Seks dager etter anklagen poserer den sørafrikanske presidenten smilende sammen med krigsherren Hemedti, som anklages for folkemord i Sudan.
Dette er en kommentar. Meninger i teksten er skribentens egne.
Journalist og kommentator
Bare dager etter at det ble kjent at Sør-Afrika har bedt den internasjonale domstolen i Haag vurdere Israels krigføring mot Gaza etter folkemordkonvensjonen, var president Cyril Ramaphosa vertskap for den sudanske krigsherren Mohammed Hamdan Dagolo, kjent som Hemedti, i Pretoria.
Det vakte oppsikt både hjemme og i sosiale medier. For det er ikke bare i Midtøsten man har diskutert folkemord i det siste.
Ramaphosa tok Hemedti fra Sudan i hånden på årets fjerde dag, seks dager etter anmeldelsen mot Israel var levert. Hemedti som altså samtidig anklages å lede en styrke som så langt skal ha utført massakrer, brent landsbyer, voldtatt og fordrevet mennesker i Darfur i et omfang som fanges opp av satellitter.
Vest i Sudan ligger Darfur, som var gjenstand for en opphetet debatt om etnisk rensning og folkemord på begynnelsen av tusenåret. En debatt som endte i en formell arrestordre på Hemedtis tidligere sjef Omar Al-Bashir.
Det siste halvåret har både observatører, menneskerettighetsgrupper og journalister samlet beviser for at Hemedtis Rapid Support Forces er i gang der krigsherrens tidligere kolleger i Janjaweed slapp. Det arbeidet er komplisert, og for farlig å gjøre på bakken.
Men flyktningers historier, et godt tilfang av satellittbilder og bilder fra sosiale medier forteller det samme. Det kan foregå folkemord i Darfur.
Hvordan dømmes noen for folkemord?
Det er ikke bare bare å anklage en stat eller enkeltpersoner for verdens verste forbrytelser. Folkeretten er en samling internasjonale lover, og sedvane, som regulerer staters forhold til hverandre, men også til sine egne innbyggere, gjennom menneskerettighetene og krigens folkerett.
Folkemordkonvensjonen er blant de første konvensjonene som ble vedtatt av FNs generalforsamling i 1948, og i den heter det at man kan anklages for slikt om man med vilje går inn for å utrydde hele eller deler av en folkegruppe.
Den internasjonale domstolen (ICJ), som nå har mottatt en anklage mot Israel, må ikke forveksles med den internasjonale straffedomstolen (ICC). Mens førstnevnte behandler saker mellom stater, kan den andre holde enkeltpersoner ansvarlig for grove forbrytelser mot menneskeheten, inkludert folkemord.
Ingen av domstolene er hurtigarbeidende, og når det kommer til den mest alvorlige forbrytelsen kan det ta tid.
På vegne av Gambia har ICJ hørt en sak mot Myanmar siden 2019. En anklage på vegne av Bosnia Hercegovina mot Serbia og Montenegro, tok mer enn et tiår å avgjøre. Men i 2007 dømte retten for første gang at det hadde funnet sted et folkemord i Europa.
Selv om det tar lang tid kan en anklage allikevel være med på å stagge pågående aggresjon, stater som anklages for folkemord eller forberedelse til folkemord, har en forpliktelse til blant annet å sikre bevis.
Det har vært ansett noe enklere å henvise saker der man mistenker at det pågår etnisk rensning eller folkemord til Den internasjonale straffedomstolen (ICC). Her holdes enkeltpersoner ansvarlig. Uten at det går noe raskere enn i ICJ.
Anklagen mot sudanske Omar Al-Bashir
Så langt har en person blitt etterforsket og utstedt arrestordre på for verdens verste forbrytelse, sudaneren Omar Al-Bashir. Og der ser det ut til å ende, ICC vil ikke straffeforfølge folk uten å hatt dem fysisk i rettssalen, og det har Al-Bashirs tidligere allierte i Khartoum så langt sørget for at han slipper. Al-Bashir befinner seg sannsynligvis fortsatt i et militærfengsel i den sudanske hovedstaden.
Anklagen mot Al-Bashir kom etter sterkt engasjement for Darfur, ikke minst i USA. Men amerikanerne har ikke engang anerkjent ICC. Allikevel kunngjorde de senest i sommer at de ville dele «bevis» med domstolen i en sak anlagt av ukrainske myndigheter mot navngitte russere, inkludert president Vladimir Putin.
Der er anklagene bortføring av barn, som kan være en del av forberedelse eller utførelse av folkemord. Israel har heller ikke anerkjent ICC og har flere ganger anklaget domstolen for å la seg bruke mot israelske aktiviteter i de okkuperte områdene.
Domstolen mener på sin side at den har jurisdiksjon i sistnevnte og har startet arbeidet med å samle bevis for grove krigsforbrytelser mot palestinerne siden 2014. Anklager Karim Khan har nylig sagt at domstolen også vil se på Hamas og andre væpnede gruppers angrep på Israel 7. oktober.
Men nå er altså Israel også stevnet inn for den andre domstolen i Haag, ICJ. Anklageskriften fra Pretoria er på 84 sider, og sørafrikanske diplomater forsøker nå å samle støtte blant andre land.
For Ramaphosa var besøket en mulighet til å vise fram Sør-Afrikas egne ambisjoner som en slags fredsmekler på kontinentet. I stedet kan den sørafrikanske presidenten ha gitt oss nok et eksempel på at internasjonale konvensjoner, det er noe man kan velge å etterleve når man synes man tjener på det. Og i den øvelsen er han ikke alene.
Dobbeltmoralen
I lys av dette vakte det altså noe oppsikt da Ramaphosa tok Hemedti fra Sudan, smilende i hånden, på årets fjerde dag, seks dager etter anmeldelsen mot Israel var levert. Hemedti som altså samtidig anklages å lede en styrke som så langt skal ha utført massakrer, brent landsbyer, voldtatt og fordrevet mennesker i Darfur i et omfang som fanges opp av satellitter. Og som etterforskes av ICC.
Med den domstolen har jo også Pretoria en forhistorie. Sør-Afrika etterkom ikke ICCs arrestordre på Omar Al-Bashir da han besøkte landet i 2015. Sør-Afrika forsvarte seg med at et statsoverhode må ha diplomatisk immunitet.
Som sin tidligere sjef håper nok Hemedti på diplomatisk immunitet i framtida. Besøket i Sør-Afrika kom på tampen av en større turne som tok ham til Etiopia, Kenya, Somalia, Sør-Sudan og Uganda og er en del av sjarmoffensiven til opprørslederen innfor forhandlinger.
For Ramaphosa var besøket en mulighet til å vise fram Sør-Afrikas egne ambisjoner som en slags fredsmekler på kontinentet. I stedet kan den sørafrikanske presidenten ha gitt oss nok et eksempel på at internasjonale konvensjoner, det er noe man kan velge å etterleve når man synes man tjener på det. Og i den øvelsen er han ikke alene.
Les flere kommentarer fra Maren Sæbø:
Sunniva Kvamsdal Sveen
Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.