Sudan-krigen splitter Afrika

Maren Sæbø Maren Sæbø

Frilansjournalist og kommentator

Dette er en kommentar. Meninger i teksten er skribentens egne.

Mens Europas sikkerhet har blitt diskutert i München, har afrikanske land diskutert noen av verdens mest omfattende og brutale kriger på toppmøtet i Den afrikanske union (AU).

Særlig krigen i Sudan, som snart går inn i sitt fjerde år, preget årets toppmøte i Etiopias hovedstad Addis Abeba.

Sudan-krigen har utløst verdens største humanitære krise. Det er nå anslått at bortimot 34 millioner mennesker i Sudan vil trenge humanitær hjelp i løpet av året. I tillegg er mange i risikosonen i naboland som Tsjad og Sør-Sudan, som har tatt imot mange av de rundt 4,4 millionene som har lyktes med å flykte ut av Sudan.

Dessverre kaster krigen også skygger over andre land i regionen, inkludert vertsnasjonen for AU-toppmøtet, som nylig er blitt beskyldt for å støtte den ene krigførende parten i Sudan.

Sudan-krigen utfordrer AU

Som en malstrøm av menneskelig lidelse, truer Sudan-krigen nå med å sende hele regionen ut i en mer usikker tilværelse.

Sudan var derfor et av temaene da AUs toppmøte åpnet med en sesjon for organisasjonens eget Freds- og sikkerhetsråd 14. februar.

AUs freds- og sikkerhetsråd, eller bare Sikkerhetsrådet som det også omtales som, ble opprettet i 2002 for å finne afrikanske løsninger på afrikanske problemer. Og gjennom det snart kvarte århundret det har eksistert, har det gjort noen gode forsøk.

Det har fått afrikanske land til å bidra med fredsbevarende styrker i operasjoner på kontinentet, som i Somalia og Darfur. Det har også ført til at løsninger på afrikanske konflikter faktisk diskuteres i Afrika.

Men i møte med situasjonen i Sudan er det åpenbart at den geografiske nærheten Etiopia har til Sudan også er et problem.

Det siste året har det nemlig foregått en konsolidering av forsyningsnettverkene som har muliggjort en slags alternativ stat i Darfur, baklandet for opprørerne i den paramilitære krigførende parten Rapid Support Forces (RSF).

Partene og deres eksterne påvirkere

Årsakene til krigen i Sudan er først og fremst interne, det er en maktkamp mellom ulike deler av sikkerhetsapparatet som selv tok makta i et kupp i 2021.

Nå leder RSF en sammenslutning av opprørsgrupper fra Darfur vest i landet, mot restene av den gamle hæren Sudan Armed Forces (SAF) og deres allierte. Disse har setet sitt øst i landet, ved Port Sudan ved Rødehavskysten.

Men den ytre påvirkningen er blitt mye tydeligere de siste månedene. På den ene siden står Egypt og Saudi-Arabia, som støtter SAF.

Les: Sudan er fanget i en geopolitisk floke

På den andre siden står De forente arabiske emirater, som nå er RSFs hovedsponsor. Gulfstaten har selv nektet for at den forsyner den ene siden i Sudans borgerkrig med våpen, satellittbilder viser derimot et nett av flystriper og annen logistikk som gjør denne våpentransporten mulig.

Selv om RSFs aspirerende stat i Darfur verken har kystlinje eller større internasjonal flyplass har det lenge kommet forsyninger inn dit via flystriper i Libya og Tsjad, og sannsynligvis også Sør-Sudan.

Les: Norske myndigheter ført bak lyset av Saudi-Arabia

Mye av det som har kommet inn har kommet fra en annen mulig utbryterstat, nemlig Puntland i Somalia, der Emiratene bygget en base i Bosaso. Bare de siste ukene har det dukket opp rapporter om at dette nettverket av baser er utvidet med en i Etiopia. I en slags ironisk tvist ble journalister fra Reuters, som var med å avsløre denne basen for et større publikum, så sent som sist uke, nektet akkreditering til årets AU-toppmøte.

Disse eksterne påvirkerne, og det nettet av støttespillere de har bygget i regionen, har skapt hodebry for afrikanske forsøk på å megle i Sudan.

Utestengt fra AU

Les: Derfor samarbeider Norge med Saudi-Arabia

Sudan selv har vært suspendert fra AU siden kuppet utført av dagens hovedmotstandere i 2021. Men nå søker både myndighetene i Port Sudan, og de alternative myndighetene satt opp av RSF i Nyala i Darfur legitimitet fra AU.

Avslaget til sistnevnte var ganske kontant, AU ser ikke blidt på hvordan RSF har ført krigen, og de avviser også det de ser på som et forsøk på å dele Sudan i to. Dette er i tråd med AU, og forgjengeren, Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) sitt prinsipp om at de koloniale grensene skal respekteres.

På tross av at disse ofte er vilkårlige og har ført til en del problemer, har det nemlig vært ansett at alternativet, å åpne for nye statsdannelser, kan destabilisere kontinentet. Det finnes bare to unntak til denne regelen, og begge i samme region som Sudan, nemlig Eritrea, som oppnådde sin uavhengighet fra Etiopia i 1993. Og Sør-Sudan, som brøt løs fra Sudan i 2011.

AUs avvisning av RSF er et tilbakeslag også for Emiratene. Men det betyr ikke at AU omfavner motparten, SAFs administrasjon i Port Sudan.

Forblir ekskludert

Toppmøtet i Addis Abeba avviste ikke bare å ta RSF inn i varmen. Det ble også klart at afrikanske land ikke er klare for å gi Sudan, eller rettere sagt myndighetene i Port Sudan, tilbake sin plass ved det kontinentale bordet.

Det betyr at begge hovedmotstanderne fortsatt ses på med skepsis i AU-hovedkvarteret, samtidig som en del av AUs medlemmer jo har blitt trukket tettere inn i konflikten på RSFs side.

Samtidig frykter nabolandene å dras dypere inn i malstrømmen. Skal de unngå det, må omverdenen og særlig den såkalte kvartetten – USA, Saudi-Arabia, Egypt og Emiratene, som forhandler om en humanitær våpenhvile for Sudan, få partene til bordet. Og det må skje raskt.