For mange kokker og for mye søl

2,5 milliarder statlige bistandskroner kanaliseres i dag via 168 norske frivillige organisasjoner - fra kjempestore Norges Røde Kors til bittelille Venner av Uganda.
- Ja, det er for mange organisasjoner i forhold til størrelsen på bevilgningene. En konsolidering må til, men den kan gjerne skje ved at de går sammen i sammenslutninger og paraplyer, sier utvalgsleder Jørn Rattsø.
Rattsø-utvalget ble nedsatt i fjor vår i tråd med et forslag i «Stortingsmelding 35: Felles kamp mot Fattigdom». Det omfattende mandatet ga dem i oppgave å vurdere de frivillige organisasjonene i bistanden, deres resultater, kostnadseffektivitet, innretning, relevans og kompetansefortrinn sammenliknet med andre kanaler. Utvalget skulle også se på bevilgningsstrukturen for støtte.

På anbud. Anbudsordninger der organisasjonene konkurrerer om bistandsoppdragene har vært diskutert underveis i utvalgets arbeid. I den endelige rapporten anbefaler utvalget at det jevnlig skal konkurreres om rammeavtaler for langsiktig utviklingsbistand og at disse utlyses for prekvalifikasjon med jevne mellomrom.
- Dette foreslår vi for at det skal bli større utskifting og mindre grad av automatikk i tildelingen, forklarer professor Jørn Rattsø.
I tilfeller der langsiktig bistand kan betraktes som et slags oppdrag der myndighetene klargjør oppgavene går utvalget enda lengre. Slike oppdrag egner seg for utlysning på anbud, mener de.

Mangler mål. Utvalget har ikke selv studert de økonomiske forhold i ulike bistandsformer, men legger likevel til grunn at det er et høyere kostnadsnivå og svakere kontroll av pengestrømmen i den multilaterale bistanden enn i offentlig bistand og frivillige organisasjoner. Det er derfor neppe kostnadseffektivt å bruke den multilaterale kanalen for å drive større operativ virksomhet i mottakerlandene, skriver de.
Utvalget etterlyser større fokus på resultater også i de frivillige organisasjonene, samtidig som det vil ha strammere krav og kriterier for støtte. Jørn Rattsø mener bistandspolitikken har vært preget av «de mange gode hensikter» og uklare mål. - Det har også vært for dårlig fattigdomsfokus i bistanden, mener utvalgslederen.

Vil premiere. Selv om utvalgets oppgave har vært å se på bistanden i regi av frivillige organisasjoner, kommer de også med mer generelle anbefalinger. I tråd med tankegangen i Verdensbankens innflytelsesrike rapport «Assesing Aid» fra 1998 anbefaler de at bistanden i større grad rettes inn mot land med godt styresett. Det tre kvinnene og fire mennene i utvalget mener det er i disse landene man mest effektivt kan få resultater av bistanden: Her kan man hjelpe flest fattige per krone.
- Betyr det at for eksempel Afghanistan og Sudan ikke bør få langsiktig bilateral bistand fra Norge?
- Ja, de bør ikke få langsiktig statlig bistand men humanitær bistand og nødhjelp, sier Rattsø.
I dag gir Norge langsiktig bistand til Afghanistan gjennom budsjettstøtte rettet mot utdanning, offentlig administrasjon og landsbygdutvikling.
En fokusering av den langsiktige bistanden til land med godt styresett må ifølge utvalget også få betydelige konsekvenser for de frivillige organisasjonene. Her må norske organisasjoner i hovedsak delta i prosjekter på oppdrag fra frivillige organisasjoner i landene selv, heter det i rapporten.

Politisk nødhjelp. På nødhjelpsområdet skriver utvalget at organisasjonene kan være «effektive operatører» i land der staten ikke fungerer. Samtidig mener de det her er et behov for økt koordinering og internasjonalisering.
Utvalget mener at den geografiske fordelingen av norsk humanitær bistand ikke gjenspeiler behovet for innsats, og trekker den konklusjon at fordelingen av nødhjelp påvirkes av utenrikspolitiske hensyn og skjev mediedekning. Det er «ønskelig å rette mer humanitær bistand mot behovet for å avhjelpe nød», skriver de i rapporten.

Vil samle. Rattsø-utvalget gir en tydelig kritikk av dagens oppsplittede forvaltning av statlig støtte til frivillige organisasjoner, der Norad og Utenriksdepartementet har hver sin del - henholdsvis langsiktig og humanitær bistand (nødhjelp).
Utviklingen «krever styrket faglig forvaltningskompetanse og ryddig ansvarsdeling mellom politikk og forvaltning. Dagens oppsplittede behandling av frivillige organisasjoner i forvaltningen er ikke et godt opplegg for en samlet politisk hovedlinje. Oppsplittingen er også et problem i forhold til å oppnå synergier mellom humanitær og langsiktig bistand», skriver utvalget.
Det anbefaler samtidig at evalueringsarbeidet legges utenfor bistandsforvaltningen. Dersom regjeringen følger disse anbefalingene og samtidig velger å legge hele tilskuddsforvaltningen til UD kan direktoratet Norad miste to betydelige arbeidsfelt. Direktoratet er allerede kraftig redusert etter at forvaltningen av stat-til-stat-bistanden ble flyttet til UD i forbindelse med omorganiseringen i 2003/4.

Mindre penger? Spørsmålet om mer eller mindre norsk bistand skal kanaliseres gjennom organisasjonene velger utvalget å overlate til politikerne. Økt vekt på humanitær bistand, organisasjonssamarbeid og marginaliserte grupper i bistanden tilsier en økt andel til de frivillige. Dersom bistandspolitikken skal vektlegge land med godt styresett, statsbygging og økonomisk utvikling tilsier det mindre til organisasjonene, konkluderer de.