Fra pragmatisk fredsavtale til reell fred?

Alle tidligere forsøk på å finne politiske løsninger på den nesten tjue år lange krigen har vært mislykket, og er blitt etterfulgt av tilspissete motsetninger og intensivert krigføring. Hva taler for at den nåværende fredsprosessen vil bli mer vellykket enn tidligere forsøk?
Den pågående prosessen synes å være preget av pragmatisme fra de involverte parter, der fokuset er på de umiddelbare behovene for våpenhvile, økonomisk rekonstruksjon og gjenoppretting av en fungerende administrasjon i de tamilske kjerneområdene i den nordøstlige provinsen. Mer fundamentale spørsmål angående krigens årsaker og alternative mekanismer for etnisk konfliktløsning og fredsbygging vil sannsynligvis bli satt til side for å bli behandlet på et senere tidspunkt. Denne pragmatismen øker sannsynligheten for at fredsforhandlingene i Thailand i mai vil oppnå konkrete resultater. Samtidig er det en risiko for at de grunnleggende samfunnsstrukturene og motsetningene som ligger til grunn for konflikten vil underminere en kortsiktig fredsavtale og skape en ny krigssituasjon med likhetstrekk til dagens Palestina.
UNF-regjeringen, under ledelse av statsminister Ranil Wickramasinghe, er først og fremst motivert av hensynet til økonomisk utvikling. Behovet er stort for en overgang fra en krisepreget krigsøkonomi til en fredsøkonomi. LTTE på sin side poengterer at konsekvensene av krig må håndteres før man eventuelt tar opp de politiske forholdene som skapte krigen. Dette betyr at det er økende enighet mellom partene i forhold til deres ønske om å skape en fungerende fredsavtale, der fred defineres som fravær av krig og det umiddelbare siktemålet er våpenhvile under overvåkning av nøytrale observatører. Dette er i klar kontrast til den avgåtte People's Alliance-regjeringens mislykkete forsøk på å skape fred gjennom konstitusjonelle reformer. Den nåværende tilnærmingen til konflikthåndtering, kjennetegnet ved realisme og pragmatisme, er sannsynligvis også i overensstemmelse med de norske fredsmeglernes siktemål og tidligere erfaringer med fredsforhandlinger. Det er imidlertid viktig å være klar over at en slik pragmatisk «peace deal» kun er et første skritt på veien til fred i Sri Lanka.

En reell fredsløsning forutsetter i tillegg at de strukturelle forhold som ligger til grunn for konflikten endres. I Sri Lanka dreier dette seg blant annet om å skape rettferdige muligheter for deltagelse i sosial og økonomisk utvikling. Konflikten i Sri Lanka har vært preget av gjensidige påstander om urettferdig forfordeling av «de andre» og diskriminering av «oss». Mens singalesiske nasjonalister gjennomgående har framstilt tamiler som en historisk privilegert klasse innenfor både offentlig og privat sektor, har tamiler framhevet systematisk statlig diskriminering av tamiler og intern kolonisering av de tamilske områdene som forhold som framtvang en militant nasjonal frigjøringskamp. Sakte og ujevn utvikling er både en grunnleggende årsak til den nåværende konflikten og en vedvarende trussel mot en kortsiktig og snevert definert fredsavtale.
Reelle fredsforhandlinger i Sri Lanka vil nødvendigvis måtte håndtere svært kontroversielle spørsmål om nasjonalitet, hjemland og selvbestemmelse. Det vil si spørsmål om separatisme, føderalisme eller regional autonomi innenfor en forent nasjonalstat. Mens LTTEs leder Velupillai Pirabakaran i sin historiske pressekonferanse den 10. april åpnet for en revurdering av den væpnete kampen for en tamilsk nasjonalstat, poengterte han også at enhver fredsavtale forutsetter en anerkjennelse av tamilers nasjonsstatus, hjemland og rett til selvbestemmelse. Dette er selvsagt problematisk for UNF-regjeringen, som vanskelig kan imøtekomme kravet om selvbestemmelse uten å framprovosere nye runder med instrumentell bruk av singalesisk nasjonalisme fra konkurrerende politiske aktører. En pragmatisk fredsavtale som etablerer en LTTE-dominert interim administrasjon i nordøst er sannsynligvis det eneste alternativet på det nåværende tidspunkt. På sikt vil imidlertid mer fundamentale spørsmål om institusjonell og territoriell organisering av nasjonalstaten bli unngåelige.

En varig fred i Sri Lanka dreier seg også om å reformere og demokratisere staten og å fremme «normal» parlamentarisme og demokratisk deltagelse. Postkolonial lankesisk politikk har i økende grad blitt preget av singalesisk sjåvinisme, opportunistisk populisme, klientelisme, politisk eksklusjon og vold. Tamilske separatister identifiserer således singalesiskdominert nasjonal politikk som en objektiv årsak til den nåværende borgerkrigen. På den andre siden påpekes det at LTTE har et betydelig troverdighetsproblem i forhold til demokratiske rettigheter, institusjoner og praksiser. LTTE har i lengre tid forsøkt å etablere seg som den eneste representant for den tamilske befolkningen, først og fremst gjennom sin kompromissløse kamp for tamilsk selvbestemmelse, men også ved å eliminere konkurrerende organisasjoner og enkeltpersoner. LTTEs insistering på at organisasjonen må gjøres lovlig før reelle fredsforhandlinger kan iverksettes, kan forstås som en strategi for å etablere en forhandlingssituasjon med UNF og LTTE som likeverdige og legitime representanter for to nasjoner. En interim administrasjon i de tamilske områdene vil gi LTTE ytterligere muligheter til å etablere et politisk hegemoni, i tillegg til sin nåværende militære dominans i den nordøstlige provinsen.

På sikt vil en varig fredsløsning avhenge av eksistensen av et fungerende demokrati, også i de LTTE-dominerte områdene. Dette krever formelle rettigheter og faktiske muligheter for demokratisk deltagelse, effektive og etterrettelige statsinstitusjoner lokalt og nasjonalt og muligheter for kulturell og politisk pluralisme. Sri Lanka har gjennomgått en prosess der et mangfold av identiteter har blitt redusert til to overordnete og polariserte posisjoner: singaleser og tamil. Denne polariseringen ekskluderer andre grunnlag for identitet, og eliminerer mangfoldet innenfor de to nasjonale kategoriene. En reell fred i Sri Lanka forutsetter at denne polariseringen erstattes av en inkluderende multikulturalisme i sivilsamfunnet.
Verken LTTE eller UNF-regjeringen synes interessert i å gripe fatt i disse mer fundamentale endringsprosessene. Det er opplagt positivt at de involverte partene har funnet et pragmatisk grunnlag for å snakke sammen. Dette øker sannsynligheten for at de forestående forhandlingene vil gi resultater. En vedvarende våpenhvile kan i seg selv muliggjøre og initiere videre konfliktløsning og fredsbygging i sivilsamfunnet og i den politiske sfære.
Det er likevel på sin plass å påpeke faren for nye konflikter i fremtiden dersom de mer grunnleggende konfliktårsakene ikke tas opp til drøfting. Her hviler det kanskje et spesielt ansvar på fredsmeglerne, som må ivareta et perspektiv utover de umiddelbare behovene for våpenhvile, økonomisk rekonstruksjon og interim administrasjon i tamildominerte områder. Vi innser at dette er en stor og kompleks oppgave, som i tillegg til betydelige diplomatiske evner og innsikt i lankesisk realpolitikk, krever kunnskap om sammensatte og dynamiske samfunnsforhold.
Nettopp derfor er vi, som samfunnsforskere, overrasket over at de norske meglerne tilsynelatende ikke har tatt noe initiativ for å trekke på den omfattende kunnskapen som eksisterer om konflikten i Sri Lanka, eller generere ny kontekstuell forskning om strategier for konfliktreduksjon og fredsbygging. NORAD har de siste årene gjort visse erfaringer med følgeforskning i tilknytning til utvalgte utviklingsprogram. Siktemålet er en kontinuerlig produksjon av relevant kunnskap og en kapasitetsbygging i lokale forskningsinstitusjoner. Kanskje burde NORAD og Utenriksdepartmentet vurdere et tilsvarende tiltak i tilknytning til den igangsatte og ventelig langvarige fredsprosessen som ligger foran oss i Sri Lanka.

Kristian Stokke er professor i samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo.

Jayadeva Uyangoda er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Colombo, Sri Lanka.