Fra taushet til krig

I 1996 steg Verdensbankens president James Wolfensohn opp på talerstolen og holdt sitt første, flammende innlegg mot korrupsjon.
- Korrupsjon er som kreft - hvis ingenting gjøres vil det bare spre seg, sa han.
Det var startskuddet for krigen mot korrupsjon. Anført av Verdensbanken jager det internasjonale samfunnet etter et virkningsfullt våpen mot bestikkelser og underslag.
Den akademiske interessen har mildt sagt vært enorm: hyllekilometre med litteratur er blitt produsert; korrupsjonen skal beskrives, forklares og forstås. Egne korrupsjonsjegere er ansatt, spesielle programmer er igang.
Men svaret på det enkleste spørsmålet gjenstår: Hva kan man egentlig gjøre?

Rygget bakover. - Storskala-korrupsjon involverer smarte, kalkulerende mennesker, som regner med å ikke bli tatt. Vi må gjøre det vanskeligere og mer risikofylt å være korrupt, sier Verdensbankens ekspert på korrupsjon, nordmannen Petter Langseth.
For bare få år siden var korrupsjon et tabu-ord i giverlandene og i de store multilaterale organisasjonene som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF). Det er heller ikke lenge siden Verdensbanken ville rygget bakover ved tanken på å bruke sin pengemakt til å tvinge frem ansvarlighet i mottakerlandene.
Og skandalene i kjølvannet av den ukritiske utlånsvirksomheten er en dyster historie: «Baby Doc» Duvalier på Haiti, Marcos på Filippenene, Suharto i Indonesia og Mobuto Sese Seko i Zaïre er bare noen eksempler på statsledere som stappet milliarder av dyre lånedollar i egne lommer og sveitsiske bankkonti, og lot sine utarmede land sitte igjen med regninga.

Paradoks. - Vårt paradoks har vært at Bretton Woods-avtalen (Verdensbankens «grunnlov», red.anm.) forbød oss å involvere oss i politikk. Korrupsjon er tradisjonelt blitt ansett som en del av et lands indre anliggender, og hvis vi har prøvd å gjøre noe har vi fått smekk på fingrene av våre egne advokater, sier Langseth som en forklaring på hvorfor det har tatt Verdensbanken så lang tid å engasjere seg.
I dag samarbeider Verdensbanken med organisasjonen Transparency International, som for øvrig ble dannet av en tidligere (frustrert) Verdensbank-økonom, Peter Eigen. Anti-korrupsjonsarbeidet drives kun i land som selv har bedt om hjelp, ti i alt.
Mantraene i arbeidet er ansvarlighet, offentlig innsyn og integritet.

Flaskehals. - Noe av det viktigste vi gjør er å «oppdra» pressgrupper og organisasjoner, som kan presse myndighetene til mer offentlighet. Det er svært viktig at det sivile samfunn får innsyn i statsfinansene, så de kan følge med på hvor pengene går, sier Langseth. Han nevner opplæring av pressefolk i Uganda som eksempel på hvordan fallhøyden kan øke: flere korrupte politikere har måttet forlate sine poster etter avsløringer i pressen.
- Men ingen får jo tak i pengene de stjal, og folk blir heller ikke straffet. Rettssystemet er flaskehalsen.
- Mange land i Afrika er milevidt fra å ha likhet for loven. Rike folk kjøper seg fri, fattige får ti år for å stjele en høne. En av de viktigste tingene man må arbeide for er et rettssystem som fungerer, med lover som håndheves, framholder Langseth.

Dårlig kontroll. Fortsatt er det få givere - om noen - som vil innrømme at de har svak kontroll over bistandspengene. Det ville ta seg dårlig ut om skattebetalerne fikk vite at en ukjent andel av deres skattepenger havnet på den sveitsiske bankkontoen til en korrupt statsleder.
Men denne holdningen bør man snu opp ned på, mener Petter Langseth. Selv regner han med at bortimot 30 prosent av alle Verdensbankens utbetalinger havner i grådige lommer.
I udanningssektoren i Tanzania, for eksempel, blir ethvert prosjekt som har mindre en 50 prosent svinn vurdert av erfarne kolleger som «vellykket».
- Vi må bli mer åpne på svakhetene i det vi gjør. Skattebetalerne i nord har krav på å få riktig informasjon om hva pengene deres går til. Ola Nordmann har rett til å si at dersom ikke pengene blir brukt skikkelig, vil han ikke gi mer u-hjelp. Dette vil igjen legge et press både på giverne og mottakerlandene, sier Langseth.

Ikke interessert. Dette innebærer også at giverne må bli langt flinkere til å måle effekten av bistanden, og til å offentliggjøre resultatene, sier Langseth.
- Giverne kunne fulgt langt bedre med. Men mange er ikke interessert - de er ofte blitt gode venner med ministrene, og vil ikke stille ondsinnede spørsmål. 40 prosent av alle som jobber med bistand tror ikke det er mulig å få bukt med korrupsjonen. Derfor fortsetter de bare som før. Det er en helt uansvarlig holdning.
- Hvordan ser du på den økte fokuseringen på mottakeransvar og eierskap?
- Strategien MÅ bygge på at offentligheten får innsyn i prosessene, og at myndighetene kan stilles til ansvar, ellers er det helt uansvarlig å kjøre hardt på denne linjen.

Verdensbanken skiller mellom fire former for korrupsjon:

• Småskala-korrupsjon (petty corruption)
- praktisert av offentlige ansatte som ofte er grovt underbetalt og avhengige av små bestikkelser for å få endene til å møtes. Veien er imidlertid kort fra frivillige bestikkelser til ren utpressing.

• Storskala korrupsjon (grand corruption)
- foregår på høyt politisk nivå, og involverer ofte så store penger at dette kan ha enorm innflytelse på et lands statsbudsjett, og ikke minst på mulighetene for økonomisk vekst. Store statlige, ofte donorfinansierte, kontrakter er målet.

• Episodisk korrupsjon - ærlighet er regelen, korrupsjon unntaket.

• Systematisk korrupsjon - gjennomsyrer hele det offentlige systemet.

Verdens 10 mest korrupte land:
1. Kamerun
2. Paraguay
3. Honduras
4. Tanzania
5. Nigeria
6. Indonesia
7. Colombia
8. Venezuela
9. Ecuador
10. Russland
Kilde: Transparency International. (Tabellen er laget på grunnlag av spørreundersøkelser blant forretningsfolk)