Hvorfor gi til de fattige?

Nordmenn liker å se seg selv som gavmilde. En humanitær stormakt som stiller opp der det trengs. På privaten bærer vi bøsse i tv-aksjonen, eller står klar med 100-lappen når de banker på. Noen symbolske sykepleiere under juletreet, en mynt i Frelsesarmeens sorte gryte.

Samtidig handler nordmenn for 50 milliarder kroner bare i desember. Det årlige bistandsbudsjettet på 30 milliarder blekner i forhold. Mange begynner å føle et krypende ubehag. Vi vet vi er rike, og at måten vi lever på ikke er bærekraftig. I eventyrene er rike folk som ikke deler med de sultne og fillete, onde mennesker; Piken med fyrstikkene, gjerrige Scrooge i Charles Dickens A Christmas Carol og Tre nøtter til Askepott.

Vår redsel for alvor

Samtidig hører vi at å gi penger til fattige ikke virker; bistand fører til avhengighet, pengene kommer ikke frem, går i lommene på korrupte statsledere eller blir lønn til bistandsarbeidere. Tiggerne her hjemme er egentlig kriminelle, de later som om de skjelver og fryser, men de lurer oss. Og gir du til narkomane bruker de bare pengene på å ruse seg. Så vi begynner å tvile; er det egentlig noe vits?

Les også: Symbolikk er millionbutikk

Redd verden til jul

Den svenske filmskaperen Roy Anderson mener at vår tid preges av redsel for alvor.

– Vi har en redsel for alvor som ligner rusmisbrukerens redsel for å bli edru. Vi misbruker kunnskap på samme måte som alkoholikeren misbruker alkohol – for å slippe å se virkeligheten som den er, mener han.

Så er alle disse argumentene bare unnskyldninger? Hvorfor skal vi bry oss om andre menneskers nød?

– Jeg vil heller snu på spørsmålet; hvorfor skal vi la være? Vi skal gi fordi vi har fått. Alt som er viktig i våre liv har vi fått. Det handler like mye om å dele, som det handler om å gi, sier Sturla Stålsett, prest og avtroppende leder av Kirkens Bymisjon.

Stålsett mener at på ulike tidspunkter i livet har alle behov for hjelp. Ideen om at vi er uavhengige individer er gal. Tvert i mot er vi helt avhengige av hverandre, og gjennom velferdsstaten er vi alle mottagere.

Plikt til å redde

Stålsett mener vi har en moralsk forpliktelse til å gi. Men betyr det at vi skal hjelpe mennesker vi ikke har noe forhold til? Er det forskjell på nød langt borte, og nød i våre egne gater?

Den australske moralfilosofen Peter Singer tegner dette bildet:

Se for deg at du går tur og ser et barn i en dam, i ferd med å drukne. Din første tanke er å hoppe ut og hjelpe barnet. At du blir våt og skitten, bryr du deg lite om hvis du kan redde barnet fra drukningsdøden. I boken The Life You Can Save. Acting Now to End World Poverty (2009), skriver han at barnet som dør av underernæring i et fattig land langt borte har like stort krav på din oppmerksomhet som barnet i dammen.

Han sier mennesker med inntekt som overskrider basisutgifter er moralsk forpliktet til å gi overskuddet til bistandsorganisasjoner, ikke sløse dem bort på privat forbruk. Å la være, er som å la barnet drukne. Det virker urealistisk for de fleste. Men boken fikk stor oppmerksomhet, og Singer ble kåret til en av årets viktigste tenkere.

Avstandsforhold til verden

Digni – paraplyorganisasjonen for norsk misjons bistand feiret 30 år i år. I jubileumsboken Avstandsforhold skriver de at selv om vi nå har tilgang på all kunnskap, pleier vi et avstandsforhold til verden.

– Landegrenser er politiske grenser, ikke moralske. Det gir ikke stor mening å prioritere hvem vi har mest ansvar for og når. En del av det å være menneske handler om å stå i mange type relasjoner, både nære og fjerne, sier Sturla Stålsett.

–  Det føles vanskeligere å gi penger til fattige man møter, enn til fattige langt borte. Hvorfor er det sånn?

– Fattigdommen som treffer oss i hverdagen utfordrer. Vi liker ikke å være den privilegerte part i et møte mellom mennesker. Vi vet ikke hvordan vi skal forholde oss til det, den gjør oss forlegne.

– Har vi godt av å bli konfrontert med fattigdom?

– Jeg vil ikke si det på den måten. Men det stiller oss som samfunn og medmennesker på prøve. Jeg tror ikke vi skal gi oss selv ståkarakter. Det er liten grunn til å skryte av hvordan vi har behandlet tiggerne som har kommet til Norge. Å argumentere mot å hjelpe folk i en vanskelig situasjon med at det kan komme flere som trenger hjelp, er etter mitt syn uetisk.

Frivillig å gi

Når politikere truer med bistandskutt, følger raskt argumentene om vår moralske plikt til å gi. Men her mener den filosofen Jens Saugestad vi
trår galt.

– At vi har en privat moralsk plikt til å hjelpe mennesker i nød er én ting. Denne velgjørenhetsplikten er kjernen i nestekjærligheten, og kan være en begrunnelse for den enkelte for å gi til bistandsorganisasjoner. Men statens bistandspolitikk kan ikke basere seg på privatmoralske plikter.

Saugestad mener at det er en selvmotsigelse å begrunne offentlig bistand med nestekjærlighet: Man tvinger borgerne til det hver enkelt bare kan tvinge seg selv til, å oppfylle velgjørenhetsplikten.

– Du er forpliktet til å være beredt til å hjelpe, men plikten gir deg spillerom for å velge hvem og hvordan du vil hjelpe. Bare din samvittighet kan pålegge deg å gjøre det. Hvis tiggeren hadde tvunget deg til å gi, ville det være et ran. Å begrunne statlig bistand med nestekjærlighet er som om tiggeren fikk hjelp av politiet til å ta dine penger.

Saugestad mener at statlig bistand må begrunnes i rettsmoralen - den delen av moralen der moralske plikter svarer til moralske rettigheter.

Verdighet er et verb

Å dele med de fattige blir noen ganger begrunnet med at fattige lever uverdige liv. Med vår hjelp skal de få et liv som ligner mer på det livet vi selv lever. Altså et verdig liv.

– Marginaliserte menneskeskjebner har blitt håndtert som mennesker med mindre menneskeverd. Tatere, sigøynere, psykisk syke – alle skulle hjelpes til et bedre menneskeverd, sier filosofen Tore Frost, som har skrevet ett av bidragene i Dignis ferske bok.

Han mener derimot at alle mennesker har en iboende verdighet. Ingen er uverdige. Problemet er at vi har vendt oss til å tenke på verdighet som en egenskap, i stedet for en handling. Som rettighet, mer enn en plikt. Vi glemmer at verdighet er noe som utspiller seg i en relasjon mellom mennesker, noe vi gir og tar i mot.

– Våre ansatte og frivillige understreker ofte at det er det minst like mye de som får når de gjør en innsats for andre. Dette kan høres ut som en klisjé, men det er det ikke. Det gir verdighet å anerkjenne andres verdighet, sier Stålsett i Bymisjonen. Han mener at å latterliggjøre solidarisk innsats for andre som naiv, er fordekt politisk kritikk.

Den andres ansikt

Det er mange grunner for å gi, og det er lett å lete etter grunner for å la det være. Kontrasten mellom rikdom og fattigdom er likevel noe vi forholder oss til hver dag. Vi har alt, men det er også alt vi har, synger Ole Paus.

– Har vi blitt likegyldige?

– Jeg tror alle skal være på vakt for en form for nummenhet som kan oppstå i et samfunn med ekstrem hastighet og økt velstandsnivå. Den økte velstanden gir også en økt forventing til hva livet skal gi oss. Det kan føre til at vi stenger oss av mot andres lidelse. Hver og en av oss har et ansvar for å holde oss våkne. Å stenge ut andres lidelse undergraver vår egen menneskelighet, sier Bymisjonens leder.

I Matteusevangeliet sier Jesus at vi på dommens dag skal bli dømt, ikke etter våre gode intensjoner, men på om vi ga brød til den sultne og vann til den tørste.

Og siden det tross alt er jul, skal han få siste ordet.