Langsiktig bistand—en billig investering i stabilitet?

FN arbeider for øyeblikket med et rekordstort antall kriser i kategori 3—det høyeste nivået verdensorganisasjonen bruker i klassifiseringen av krisesituasjoner. Irak, Syria, Den sentralafrikanske republikk, Sør-Sudan og ebola-krisen i Vest-Afrika dominerer de internasjonale nyhetene verden over. Arbeidet i disse krisesituasjonene er blant de viktigste oppgavene FN og det internasjonale samfunnet nå engasjerer seg i.

Likevel er det tankevekkende at giverland har brukt 476 milliarder kroner på nødhjelp siden 1991, mens relativt beskjedne 92 milliarder kroner har gått til å forebygge kriser og katastrofer i den samme perioden.

Skal vi begrense omfanget av katastrofer i verden i fremtiden, må vi investere mye mer i forebyggende tiltak. I den videste forstand innebærer dette å satse på bærekraftig utvikling og bygge mer robuste lokalsamfunn. Forskning viser at det er opp til 60 ganger billigere å forebygge konflikter enn å rydde opp etter dem i etterkant.

Dersom de vest-afrikanske landene, Liberia og Sierra Leone ikke hadde vært utarmet av langvarige borgerkriger og dermed også ville hatt bedre helsevesen og mer effektive offentlige tjenester, ville de vært mindre sårbare mot ebola-utbruddet som rammet dem. De ville kanskje kunne ha begrenset spredningen av infeksjonen og potensielt reddet tusener av menneskeliv.

Men krisen har raskt utviklet seg til en katastrofe med høyt tap av liv og enorme økonomiske kostnader. Verdensbanken anslo nylig at ebola-krisen kan koste verden opptil 228 milliarder kroner. Til sammenligning, var det norske bistandsbudsjettet i fjor på 32,8 milliarder kroner.

Den økonomiske vekstprognosen for Liberia har allerede blitt nedjustert med 70 prosent for inneværende år, og prisene på basisvarer som ris har samtidig økt med 30 prosent i Sierra Leone.

Ebola-utbruddet i Vest-Afrika er mye mer enn en krise i helsesektoren. Det dreier seg om en grunnleggende utviklingskrise som har satt fattigdom, matsikkerhet og styresett i søkelyset. Det er også langt fra bare en regional krise, ettersom både konsekvensene og omkostningene i høyeste grad er globale.

Konflikten i Syria har også regionale og globale konsekvenser som har nådd Norge i form av et økende antall flyktninger og økt behov for humanitær hjelp til regionen.

Fattigdom, ulikhet, analfabetisme, mangel på mulighet til økonomisk, sosialt og politisk engasjement, forurensning, helserisiko, konflikt og vold, er ikke lenger bare ansett som nasjonale utviklingsutfordringer men også som globale, sammenknyttede problemer. Dette er alle faktorer som øker lands sårbarhet og reduserer folks motstandsdyktighet mot kriser.

Heldigvis engasjerer mange seg i rike land når det er et presserende behov for å hjelpe mennesker i nød. Men investering i langsiktig bistand setter folk og samfunn i stand til selv å håndtere kriser når de oppstår, og dermed forhindre dem fra å utvikle seg til katastrofer med globale konsekvenser.

Den tiden da vi ga støtte bare fra et veldedig perspektiv - "fordi vi er rike, og de andre er fattige" - er over. I den globaliserte verden i dag, er vi alle nært sammenknyttet og vår egen velstand og sikkerhet avhenger i stor grad av tilstanden i resten av verden. Hvis vi erkjenner at utviklingsproblemene i verden i dag har direkte konsekvenser for oss som bor i et rikt land, vil vi være i stand til å vurdere utvikling som en investering i en tryggere fremtid--en investering som vil kunne tjenes inn gjennom å begrense antallet flyktninger og øke fred og sikkerhet i verden.

I løpet av neste år, skal vi definere den nye, globale utviklingsagendaen som skal erstatte tusenårsmålene. De politiske ambisjonene er høye og det er bred enighet om at vi har ressursene, teknologien og kunnskapen som trengs for å utrydde fattigdom og fremme bærekraftig utvikling. Hvordan vi velger å investere bistandsmidlene i dag, vil ha en avgjørende betydning for hva slags samfunn—både lokalt og globalt— vi lever i om 10-15 år.

Camilla Brückner er direktør for FNs utviklingsfonds (UNDP) nordiske kontor