Slik kjemper ordføreren mot juntaen – med våpen i hånd

På en maidag, omtrent 500 kilometer sør for Myanmars hovedstad Yangon, står opprørskommandant Ko Bake på en betongvei som skjærer gjennom den grønne jungelen og kaster nervøse blikk mot himmelen. Nesten 30 menn i mørk kamuflasje, bevæpnet med maskingevær og rakettdrevne granater, er plassert på hver side av ham. Over uniformene og kroppspansringen bærer de røde og blå skjerfene til Folkets Forsvarsstyrke (People’s Defense Force).

Mennene sjekker bilbagasjer, klatrer opp på lasteplan og kontrollerer passasjerenes dokumenter på busser. Svetten renner nedover ansiktene deres. 

– Hvor kommer du fra? spør kommandanten en ung kvinne som står med familien sin ved siden av en liten minibuss. Blikket hans skanner raskt interiøret, hvor en madrass er surret fast på sekker med ris. 

Han nikker. 

– Ta godt vare på dere selv, sier han.

Ko Bake, 53 år gammel, leder Dawna-kolonnen, en opprørsenhet som har kjempet mot militærjuntaen siden borgerkrigen brøt ut. I månedsvis har han og soldatene hans kjempet langs riksvei 8, en 856 kilometer lang føderal vei som forbinder det sørlige Myanmar med hovedstaden. De leter etter militære informanter og våpen som smugles i sivile kjøretøy.

Juntaens brutalitet

Men Ko Bake vet at de ikke kan bli værende lenge. Fiendtlige stillinger ligger bare noen kilometer unna. Soldatene hans holder øynene på himmelen – faren for å bli oppdaget av droner og utsatt for luftangrep eller artilleri er konstant. «Femten minutter,» sier han. «Så drar vi videre».

Det har gått fire år siden Myanmars generaler gjennomførte et statskupp mot den folkevalgte regjeringen ledet av Nobels fredsprisvinner Aung San Suu Kyi, en sentral skikkelse i landets demokratiske reformbevegelse. Massedemonstrasjoner fulgte, og Myanmar ble raskt kastet ut i borgerkrig. 

Rundt om i landet kjemper etniske opprørsgrupper og nydannede motstandsgrupper nå mot diktaturet til general Min Aung Hlaing. Minst 8000 sivile har mistet livet i konflikten. Titusenvis har forsvunnet inn i militære interneringssentre, der tortur er utbredt. Ifølge FN er over tre millioner mennesker internt fordrevne.

Juntaen er mer presset enn noen gang. Ikke bare kontrollerer opprørerne viktige grenseoverganger til Kina, Thailand og Bangladesh, det anslås at de har kontroll over mer enn halvparten av landets territorium. Men selv om motstandskjempere opererer hovedsakelig fra jungelleirer, kontrollerer militæret – støttet av Kina og Russland – luftrommet, og dermed også storbyene med sine jagerfly. Nesten daglig bombes ikke bare opprørsenheter, men også landsbyer, skoler og sykehus.

– Hadde vi hatt luftvern eller dronestøydempere, kunne vi lett stoppet dem og tatt hele motorveien, sier Ko Bake.

En ettermiddag sitter han på en liten jungelhøyde, bare noen kilometer fra veien, og studerer en skjerm. Røde og blå prikker på kartet markerer hær- og opprørsposisjoner. Under ham ligger bambushytter i pene rader langs en skråning. En tung fuktighet henger i luften, kun avbrutt av tropiske regnbyger. Skjorteløse unge soldater med rifler bærer mat opp bakken. Andre hviler i hengekøyer under trærne.

Fremgangen som forsvant

Myanmar har vært preget av konflikt lenger enn nesten noe annet land i verden. Det huser over 130 etniske minoriteter. Da landets grunnlegger, Aung San, forhandlet om uavhengighet fra britene i 1947, lovet han disse gruppene selvstyre i en fremtidig føderalstat. Men før disse løftene kunne innfris, ble Aung San drept av politiske rivaler. I etterkant ble en sentralisert stat opprettet, som militæret tok makten over i 1962. I tiår styrte generalene med jernhånd, beriket seg selv og slo brutalt ned på krav om føderalisme og minoritetsrettigheter.

Først i 2011, etter økende indre press og militærets katastrofale vanstyre, begynte en forsiktig reformfase. Det første frie valget ble holdt i 2015 og vunnet av Nasjonalligaen for Demokrati, ledet av Aung San Suu Kyi. Årene frem til 2021 ble sett som en tid for fremgang. 

– Landet begynte å utvikle seg, og vi kunne ta kontroll over ting i regionen vår, minnes Ko Bake.

Var ordfører – ble opprørsleder

Da militæret tok makten igjen i februar 2021, var han ordfører i byen Dawei, i hjertet av Tanintharyi. I frykt for å miste innflytelse etter årene med demokratiske reformer, gjennomførte general Min Aung Hlaing kuppet under påskudd av valgfusk, arresterte folkevalgte og fikk opposisjonsledere til å forsvinne. En tidlig mandagsmorgen banket soldater på Ko Bakes dør og tok ham med, fortsatt i pyjamas, til en militærleir hvor han ble beordret til å undertegne en lojalitetserklæring til juntaen. Han nektet, og begynte, som mange andre, å organisere protester via Facebook.

Protestene spredte seg raskt, men regimet svarte med tåregass – og deretter skarpe skudd. Etter å ha vært vitne til at en ung demonstrant ble skutt i hodet, bestemte Ko Bake seg for å slutte seg til opprørerne i jungelen. To måneder senere ankom han Karen-regionen nær grensen til Thailand, hvor han fikk geriljatrening av Karen National Liberation Army, som har kjempet mot det burmesiske militæret siden 1960-tallet. Under skyteøvelsene skyter rekrutter på bilder av general Min Aung Hlaing og andre junta-ledere.

Når solen senere begynner å gå ned, klatrer to allierte opprørsenheter den smale stien opp til leiren. Mens soldatene blander seg med Ko Bakes menn, er ansiktsuttrykkene til lederne inne i hytta spente. En enhet fra regjeringshæren skal ha vært på fremmarsj i flere timer. Alle vet at dersom angrepet materialiserer seg, kan det bli en mulighet for motoffensiv. Selv om militæret kontrollerer luftrommet, er bakkesoldatene ofte dårlig trent og demoraliserte. Men Ko Bake vet at opprørerne ikke kan slå først – under offensiver bruker hæren sivile som levende skjold og bomber landsbyer uten å skille mellom mål. 

– De kunne blokkert motorveien og forårsaket massedrap på sivile, sier han.

Mange som forsvinner – skaper frykt

Omtrent ti kilometer sør for leiren sitter bonden Tun Naing og kona Nge Nge med datteren sin i et lite hus nær motorveien. For en måned siden flyktet de fra landsbyen Seing Bong etter artilleriangrep. Siden da har de delt huset med fem andre familier. Ettermiddagssolen steker på det løvdekte taket, og Nge Nge vifter seg mens datteren på seks sover i nærheten.

Natten til 21. april hørte Naing en høy eksplosjon. Artilleriangrep fra jungelen hadde blitt rutine. Han og naboene løp med barna ned i kjelleren, som fungerer som tilfluktsrom. Minutter senere traff en ny granat huset. Mirakuløst ble bare ett barn lettere skadet. «Vi ventet hele natten i kjelleren, og det var ikke før om morgenen vi så ødeleggelsen», forteller Naing.

Vanligvis ville den 56 år gamle mannen høstet gummi og solgt den i nærliggende Ye. Men i flere måneder har han, som de rundt 200 andre fra landsbyen hans, vært for redd til å vende tilbake. Da han prøvde å dra tilbake med kona for noen uker siden for å sjekke eiendommen, ble de stoppet av soldater ved en kontrollpost nær junta-kontrollert område. Naing ble tatt til side og forhørt i to timer. Soldatene spurte hvorfor han hadde bilder av det ødelagte huset på mobilen, om han var journalist og om han kjente noen i motstanden. 

– Det er så mange som har forsvunnet. Jeg trodde de skulle drepe meg, sier Naing. Men til slutt lot de ham gå.

Doblet tallet på luftangrep i 2024

Å ramme sivile er ikke noe nytt. På 1960-tallet innførte det burmesiske militæret «Fire kutt»-doktrinen: kutte opprørernes tilgang på mat, penger, etterretning og rekrutter. Ifølge en FN-rapport har denne taktikken drevet frem luftangrep, artilleriangrep, brannstiftelser, fordrivelse og nektelse av humanitær hjelp siden kuppet i 2021. Bare i 2024 har angrep fra jagerfly, droner og artilleri mer enn doblet seg fra året før, med i snitt to angrep per dag, ifølge ACLED.

Rett etter kuppet ba Myanmars eksilregjering FN om å gripe inn under «Responsibility to Protect»-doktrinen (R2P). Men ingen reell hjelp har kommet – hovedsakelig på grunn av vetorett brukt av Kina og Russland i FNs sikkerhetsråd. Norges utenriksminister Espen Barth Eide fordømte volden, særlig mot sivile, og oppfordret alle parter til å gjenoppta dialog. I tillegg til å delta i EUs sanksjoner og støtte forsonings- og fredsarbeid, ga Norge rundt fem millioner amerikanske dollar i humanitær hjelp i fjor. Likevel, med verdens oppmerksomhet rettet mot krigene i Ukraina og Midtøsten, risikerer konflikten i Myanmar å forsvinne enda lenger ut av det globale søkelyset.

Rundt hundre meter over jungelleiren står dronepilot Eain Pyay utenfor en liten brakke og peker på en blå granat plassert på en vekt. Den veier rett under ett kilo.

– Vi fyller dem med TNT, spiker og skrapmetall», forklarer hun. Pyay, hvis dekknavn betyr «Hun som rømte hjemmefra, leder droneenheten. Hun bærer beige kamuflasje og thanaka-krem i ansiktet – en gulaktig pasta brukt i Myanmar for solbeskyttelse og hudpleie.

Som barn var hun vitne til sammenstøt mellom hæren og etniske opprørere i Tanintharyi. Etter kuppet i 2021 sluttet hun seg til protestene. Da militæret begynte å jakte på henne, flyktet hun til jungelen. For å beskytte familien spredte de rykter om at hun hadde rømt med en elsker og stjålet pengene deres. «Men alle her vet at jeg aldri ville gjort det,» sier hun og ler.

I begynnelsen laget hun mat og vasket klær for soldatene. Men snart sluttet hun seg til kamptrening.

– Nå kjemper jeg på frontlinjen, sier hun. Hun ble trent som dronepilot i en leir drevet av Folkets Forsvarsstyrke. – Som skredder kunne jeg rette feil. Med droner er det annerledes – de kan ta liv, også sivile, sier hun.

Hun blar i en liten notatbok fylt med skisser av vinger og flykropper – design til deres hjemmelagde droner. Mye inspirasjon kommer fra Ukraina. «Vi ser på modellene deres på internett og tilpasser dem til våre formål,» sier hun. Materialene kommer for det meste fra Thailand. Dermed er dronene langt billigere enn konvensjonelle og kan bære små stridshoder opptil 18 kilometer.

Men selv om droner en gang ga opprørerne en fordel, har militæret tatt dem igjen – takket være utenlandsk teknologi. Siden begynnelsen av året har de knapt klart å sende opp droner på grunn av nye jammere som blokkerer GPS-signaler og frekvenser. «Vi kunne sendt selvmordsdroner i nødsituasjoner, men de er for dyre», sier Pyay.

– Ingen hjelper oss

Selv om juntaen lenge har vært avhengig av kinesisk støtte, vokser Russlands innflytelse. Ifølge Myanmar-ekspert Richard Horsey i Crisis Group ønsker Russland å styrke sitt nærvær i Indo-Stillehavet. I mars møtte general Hlaing president Putin og signerte – i tillegg til våpenleveranser – avtaler om blant annet to nye konsulater og et lite kjernekraftverk. Det er uklart om Russland faktisk har økonomisk evne til å gjennomføre investeringene, men levering av russiske jagerfly og droner kan bli et alvorlig problem for opprørerne hvis de forlater jungelen for å ta byer: «Det er høy risiko for at militæret da nådeløst vil bombe byene som hevn,» sier eksperten.

– Verden vet om juntaens brutalitet og støtten fra Kina og Russland. Men likevel hjelper ingen oss, sier kommandant Ko Bake, som frykter at russisk-støttet opprustning kan bli avgjørende – særlig hvis opprørerne tar området rundt Dawei, hjembyen hans.

I leiren den kvelden har spenningen lettet. Informanter rapporterer at den militære enheten har trukket seg tilbake. Men etter regntiden ventes en ny offensiv. I desember ventes det at Min Aung Hlaing vil installere seg selv som president gjennom et skinnvalg. Frem til da håper opprørerne å frigjøre mer av motorveien – med eller uten støtte fra Vesten.