Fredsbygging må være lokalt forankret

At et samfunn er sårbart betyr at statlige institusjoner mangler motstandskraft. Dette betyr at institusjonene som styrer politikken, sikkerheten, justissektoren og økonomien, har liten evne til å håndtere sjokk og tilbakeslag. Fredsbygging bør handle om å stimulere samfunns kapasitet til å organisere seg selv, og respondere på kriser. Fredsbygging må derfor i bunn og grunn forstås som en lokal prosess.

Likevel ligger det en iboende spenning i det å skulle fremme en selvorganiserende prosess fra utsiden. For mye innblanding utenfra vil undergrave selvorganisering. Hver gang en internasjonal aktør løser et problem eller dekker et behov, blir de lokale institusjonene forhindret fra en mulighet til å svare på dette problemet eller behovet selv. De blir dermed fratatt muligheten til å utvikle lokale løsninger på utfordringer og lære fra og dermed tilpasse seg, sine suksesser eller fiaskoer. Løsningene som de internasjonale aktørene tilbyr løser kanskje behovene i samfunnet på kort sikt, men i det lange løp skaper de avhengighet og sårbarhet.

Lineær logikk tilsier at dersom litt bistand har en god effekt, så vil mer bistand gi en enda større effekt. Innsikt fra kompleksitetsteori viser at det finnes en terskel, og hvis man overskrider denne kan ekstern innblanding bidra til å øke den sårbarheten den er ment å forhindre. Denne terskelen er mye lavere enn det som er bredt anerkjent. Som et resultat, gjør fredsoperasjoner, både store og små, den feilen at de blander seg inn for mye, og ender opp med å undergrave de lokale systemenes evne til å organisere seg selv.

For å motvirke denne effekten bør de som arbeider med internasjonal fredsbygging, jobbe seriøst med å plassere lokal handlekraft i sentrum av sin virksomhet. Lokalt eierskap er en forutsetning for å skape institusjoner som er bærekraftige på egen hånd. Dette betyr at handlekraften som må til for å ta beslutninger om analyse, design, implementering, måling og evaluering av programtiltak som er ment for å hjelpe lokale institusjoner, bør ligge i hendene på de samme institusjonene.

Samtidig hører man ofte motargumentet om at de lokale mangler kapasiteten til å ta disse beslutningene om deres egne institusjoner. Når dette er tilfelle, er det symptomatisk for et misforhold mellom eksternt design og lokal kontekst. Vanligvis skjer dette fordi den internasjonale aktøren selv har påtatt seg å utvise handlekraften som skal til for å designe programmet, på vegne av den lokale institusjonen. Mitt råd til internasjonale aktører som er seriøse når det gjelder bærekraftig institusjonsutvikling, ville være å sørge for dyp involvering av lokale krefter i alle aspekter av arbeidet: «Ingenting om oss uten oss». Den overordnede implikasjonen er at internasjonale aktører må ta et steg tilbake, og gi opp ideen om at de kan oppnå spesifikke forhåndsdefinerte utfall. I stedet må de gi rom for at lokal selvorganisering kan vokse frem, for å skape sine egne kontekstrelevante utfall. Fredsbygging drevet utenfra må tones ned. Det er behov for et betydelig skifte som setter lokal handlekraft i sentrum for en ny fredsbyggingsagenda.

Men er bransjen for sårbare stater villig til å gi opp kontrollen over utfallet av sine egne intervensjoner? Hovedårsaken til at stater, og de institusjonene de kontrollerer, er engasjert i fredsbygging er for å vedlikeholde det internasjonale systemet og beskytte nasjonale interesser. Når viktige beslutninger tas, overstyrer hensyn til å forhindre ulovlig migrasjon, bekjempe internasjonal organisert kriminalitet og nedkjempe terrorisme på kort sikt, hensynet til å dyrke frem lokale institusjoner som er bærekraftige på egen hånd.

Likevel er disse to tilnærmingene – opprettholdelse av det internasjonale systemet og bærekraftig lokal fredsbygging – ikke nødvendigvis gjensidig utelukkende. Å investere i lokal selvorganisering er samtidig en investering i bærekraftig stabilitet.

Mitt råd er at internasjonale intervensjoner bør være begrenset til å sørge for sikkerhetsgarantier som regulerer hva som er akseptabel oppførsel av stater i det internasjonale systemet. Fredsbygging bør stimulere og fasilitere fremveksten av motstandsdyktige selvorganiserende lokalsamfunn, men bør ikke blande seg inn i lokale sosiale institusjoner for å oppnå bestemte utfall. Kunsten å bygge fred ligger derfor i å søke den riktige balansen mellom internasjonal støtte og hjemmelagede, kontekstspesifikke løsninger.

Cedric de Coning er leder for forskningsgruppen for fredsoperasjoner og fredsbygging på Norsk Utenrikspolitisk Institutt, NUPI.