Fredsprosess for de rike

Både kuppet og fredsforhandlingene førti år etter ble styrt utenfra og over hodene på det fattige flertallet. Fredsavtalene er svake på sosiale reformer, og få reformer er gjennomført. Overklassen har beholdt sine privilegier, og det internasjonale samfunnet betaler sosiale tiltak gjennom bistand. Det er derfor viktig å revidere strategien før det internasjonale givermøtet med Guatemala i februar 2002.
Norge holder ofte fram fredsprosessen i Guatemala som en av suksesshistoriene i norsk fredsarbeid. Bakgrunnen for slutten på denne «siste» krigen i regionen ble imidlertid lagt under den mellomamerikanske fredsprosessen, som daværende president Oscar Arias i Costa Rica fikk Fredsprisen for i 1987. Norske aktører kom først inn i prosessen i forkant av fredsforhandlingene i Oslo i 1990, og spilte etter hvert en rolle gjennom å påvirke og legge til rette for forhandlinger i noen kritiske faser.
Fredsforhandlingene skulle finne løsninger på to store utfordringer: Oppgjør med overgrepene under borgerkrigen, og strukturelle endringer for en jevnere ressursfordeling med bedre sosiale tjenester for befolkningen. For å oppnå dette, måtte man styrke demokratiske institusjoner og fremme folkelig deltagelse. Underliggende var behovet for å få slutt på den samfunnsmessige utestengningen av Maya-indianerne, som utgjør flertallet i befolkningen.

Guatemala er det eneste landet i Latin-Amerika som ikke har gjennomført noen jordreform. Litt over to prosent av jordeierne disponerer hele to tredjedeler av den dyrkbare jorda. Sammen med Sør-Afrika og Brasil har Guatemala blant verdens største inntektsforskjeller. Paradoksalt nok har Guatemala verdens største tetthet av private helikoptre per innbygger, samtidig som analfabetismen er blant kontinentets høyeste.
Skattetrykket er latterlig lavt. Statens inntekter er fortsatt mindre enn ti prosent av bruttonasjonalprodukt. Skatteprofilen er også usosial ved at indirekte skatter utgjør nær 85 prosent. Mens Det Internasjonale Pengefondet og Verdensbankens resept vanligvis er å redusere statens rolle, får Guatemala beskjed om å styrke staten. Næringslivet ser på staten som en garantist for sine privilegier. Derfor har ikke staten fremmet utvikling og heller ikke sikret en jevnere ressursfordeling. Tidligere i år forsøkte regjeringen å styrke kontrollen med et skattesnyteri anslått til hele 40 prosent, og samtidig økte de momsen fra ti til 12 prosent. Da reagerte næringslivet med å klage til utlandet. De rike i Guatemala har mer karakter av en privilegert føydal overklasse enn av et progressivt borgerskap.

Militæret er ikke åpent med i politikken, men deres innflytelse er åpenbar. Den militære institusjonen Estádo Mayor Presidencial sitter med tett kontroll over presidentens daglige gjøremål og sivil etterretning. Denne institusjonen er ennå ikke oppløst, slik fredsavtalene forutsatte. Videre la avtalene opp til reduksjon av forsvarsbudsjettet og økning av sosialbudsjettene. Forsvaret har imidlertid brukt mer enn budsjettert i år. I tillegg foreslo regjeringen en rekordøkning av militærbudsjettet for 2002. Samtidig ble sosiale tiltak redusert i forhold til årets budsjett. Skolefrokosten ble avviklet, jordkjøp til småbøndene redusert og kommunene har hittil fått mindre overføringer enn forutsatt.
Under krigen etablerte de militære et lokalt kontrollapparat, sivilpatruljene, som innrullerte nesten ti prosent av befolkningen. Noen patruljer var ansvarlige for overgrep mot sivile. Nå er disse patruljene offisielt nedlagt, men flere medlemmer har fortsatt stor makt i mange kommuner. De representerer en militær og antidemokratisk kultur. Disse ble også styrket i 1999 med valgseieren til den gamle diktatoren, Rios Montt og hans parti, FRG, Frente Republicano Guatemalteco.
Nylig kunne historikeren Matilde Gonzáles dokumentere dette. Da ble huset hennes ransaket, forskningsmaterialet stjålet og hun måtte gå i dekning etter at hun ble truet på livet. Et av hennes intervjuobjekter taler for mange når hun sier: «Her er det veldig trist, vi føler ikke frihet til å snakke, men bare frihet til å holde ut.» Rapporter fra blant annet FN og USA påpeker at menneskerettighetssituasjonen er forverret det siste året.
Med en samfunnsstruktur som har overlevd helt fra kolonitiden er det ikke rart at apati og resignasjon er utbredt. «Lua i hånda»-mentalitet overfor sjefer er vanlig - både i politikk, arbeids- og organisasjonsliv. De eneste årene med sosial reformpolitikk, under den såkalte «revolusjonen» i 1944-1954, truet de amerikanske og overklassens økonomiske interesser. Denne reformpolitikken tok en brå slutt med militærkuppet i 1954. Jordreformen ble stoppet og reversert, og loven mot tvangsarbeid ble opphevet av det som er kalt «frigjøringen fra kommunismen».

Førti år etter kuppet ble regjeringen og de militære presset til å forhandle og undertegne fredsavtalen med geriljaen. Overklassen så seg tjent med en fredsavtale som innebar at utlandet ville stille med bistandsmidler til sosiale tiltak. Slik kunne en unngå økt beskatning og samtidig minske faren for sosialt opprør. Geriljaen tapte krigen militært, men de ble anerkjent som politisk aktør av det internasjonale samfunnet.
Fredsavtalene svarte ikke på Guatemalas mange utfordringer, men var et skritt i riktig retning. Det internasjonale samfunnet støttet ønsket om reformer, men presset også den tidligere geriljaen til måtehold i forhandlingene - spesielt i forhold til avtalenes sosiale profil.
Kirkens og FNs sannhetskommisjoner har lagt fram rapporter om folkemord og brudd på menneskerettigheter, men et rettsoppgjør lar vente på seg. Fredsprosessen bidro til at flyktninger kom tilbake, den politiske volden minsket, geriljaen ble demobilisert og hæren redusert. Det er nå mulig å gi offentlig uttrykk for politiske oppfatninger og å organisere seg. Dialog mellom ulike grupper er institusjonalisert. FNs siste rapport hevder imidlertid at situasjonen fortsatt minner om apartheid på grunn av en ekstremt skjev ressursfordeling og en sterk diskriminering av indianerne.
Freden har gjort lite med Guatemalas grunnleggende problemer. Politiske konjunktur er like etter at fredsavtalene ble inngått, ble ikke utnyttet til å gjennomføre reformer. De samme gruppene sitter stadig ved makten, og det store flertallet er fortsatt uten innflytelse. Kløften mellom fattig og rik har økt. De samfunnsforholdene som førte til borgerkrigen, er fortsatt de samme.

Før det internasjonale givermøtet i Washington i februar 2002 bør det internasjonale samfunnet, Norge inkludert, revidere sin Guatemala-strategi. Det internasjonale samfunnet er en mulig alliert for demokratiske krefter og for de marginaliserte som ønsker forandring. For disse gruppene vil en redusert støtte være kritisk. For at internasjonal støtte skal kunne bli mer effektiv i Guatemala, må det også legges økt press på gjennomføring av strukturelle reformer. Man bør ikke godta at regjeringen nå går tilbake på de moderate endringene som ble avtalefestet i 1996. Guatemalas store avhengighet av utlandet gjør at det internasjonale samfunnet ikke kan forholde seg passivt til mangelfull oppfyllelse av fredsavtalene.
Den store sosiale uretten styrer de behov og prioriteringer som indianske grupper og lokalsamfunn reiser sammen med mange andre nasjonale organisasjoner. En internasjonal støtte til utvikling i Guatemala må ta utgangspunkt i hva disse organisasjonene selv ønsker. Demokratisering forutsetter at disse aktørene sitter i førersetet.
Regjering og næringsliv viser manglende vilje til å følge opp fredsavtalene - til tross for at disse ikke representerer noen radikal omfordelingspolitikk. Anbefalinger fra fredskommisjoner med representasjon fra ulike interesser blir oversett og avtalenes viktige politiske reformer utsatt.
I dag er de fleste skuffet over de nasjonale aktørene i Guatemala, samtidig som man lett ser bort fra de strukturelle forholdene som hindrer utviklingen. De nasjonale aktørene får ansvaret for manglende reformer, mens utlendingene tar æren for freden.

Artikkelforfatterne er mangeårige
Latin-Amerika-kjennere og alle er for tiden bosatt i Guatemala. David Bergan, stedlig representant for Redd Barna, Beate Thoresen, konsulent og Per Ranestad, stedlig representant for Norsk Folkehjelp.