Israel er ikke et demokrati

Jørgen Jensehaugen Jørgen Jensehaugen

Seniorforsker ved PRIO og forfatter av En kort introduksjon til Israel–Palestina-konflikten

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Før krigen i Gaza startet etter 7. oktober 2023, tronet Israels statsminister Netanyahus rettsreform øverst på agendaen i israelsk politisk debatt.

Enkelt forklart var dette en kamp mellom de som ønsket å sikre maktfordelingsprinsippene og bevare rettssystemets uavhengighet fra den politiske sfæren, og de som ønsket å gi mer makt til de folkevalgte. 

Den type reform Netanyahu forsøkte å gjennomføre skapte en enorm motreaksjon, og uke etter uke protesterte titusenvis av israelere.

Etter kjente demokratimål, som de som brukes av V-Dem og Freedom House, kan en slik rettsreform medføre at landet scorer lavere som liberale demokratier. Man har sett lignende reformer i land som Ungarn og Tyrkia, og det har gått kraftig utover landenes demokratistatus.

Den israelske regjeringen har også gjort andre grep som typisk svekker et lands score i slike målinger. Det gjelder innskrenkinger av organisasjoners uavhengighet eller begrensninger på pressefriheten.

Over tid har Israels demokratirating sunket jevnt. Hos Freedom House står landet nå med 73/100. I 2017 hadde landet en score på 80/100. Det laveste Norge har ligget på i samme tidsrom er 98. Hos V-Dem falt Israel ut av kategorien «liberalt demokrati» i 2024.

Nedgangen i Israels demokratistatus er for falmet sminke å regne. Bak fasaden skjuler det seg et langt mer alvorlig problem. Tar man det med i ligningen er ikke Israel et demokrati. Det er det lenge siden landet har vært, men nå kan det ikke lenger ignoreres.

Okkupasjon er ikke unntaket

Premisset om at Israel er et demokrati hviler på at landets befolkning har stemmerett og at valgene faktisk betyr noe. Den andre halvdelen av dette premisset stemmer. Det er jevnlig valg i Israel, og selv om det er lett å tenke at Netanyahu alltid vinner, så svinger meningsmålingene.

Vanskelige spørsmål om hvem som klarer å bygge opp en politisk koalisjon, og hvilke partier som kommer over sperregrensen, er avgjørende for hva slags regjering landet får.

Første halvdel av premisset, derimot, stemmer bare halvveis. Og et halvveis demokrati er ikke et demokrati.

Å snakke om Israel som et demokrati, er problematisk når vi ikke er klare på hva vi mener med Israel. Siden 1967 har Israel okkupert Vestbredden og Gaza. Mellom 2005 og 2023 hadde Israel trukket seg ut av Gaza, men nå er de tilbake som okkupasjonsmakt på bakken der også. Øst-Jerusalem og Golan-høyden har Israel annektert ulovlig.

Både V-Dem og Freedom House behandler de okkuperte områdene som noe eksternt til staten, og måler det dermed ikke som del av grunnlaget for vurderingen om Israel er et demokrati eller ikke.

Dette gir et meget skjevt bilde. Dessverre er debatten om Israels liberale demokratiske verdier og diskusjonen om okkupasjonen ofte helt adskilte sfærer. Det kan de ikke være.

Kun ved å se disse i sammenheng kan vi faktisk vurdere hva slags stat Israel er. For okkupasjonen er ikke unntaket. Etter nesten 60 år er okkupasjonen normalen. Okkupasjonen er Israel.

Hva er Israels befolkning?

Israel har omtrent ti millioner statsborgere. Det er disse som har stemmerett, etter fylte 18 år. Men det er langt flere som lever under israelsk kontroll.

I annekterte Øst-Jerusalem bor det cirka 350 000 palestinere. Selv om disse personene bor innenfor statens grenser, har de færreste av dem statsborgerskap i Israel. De har dermed langt færre rettigheter og rettsvern enn sine israelske naboer.

På den okkuperte Vestbredden i sin helhet bor det omtrent tre millioner palestinere. Disse lever under israelsk militær kontroll, og selv om noen av områdene (område A og delvis B) er under palestinsk administrasjon, så er det åpenbart hvem som egentlig styrer.

På Vestbredden, inkludert Øst-Jerusalem, bor det også omtrent 700 000 israelske bosettere. Disse er israelske statsborgere og har fulle rettigheter, stemmerett og rettsvern selv om de bor utenfor Israels internasjonalt anerkjente grenser.

Det at nesten ti prosent av Israels befolkning bor utenfor de internasjonalt anerkjente grensene, men likevel behandles som del av staten, viser hvordan Israels grenser i realiteten er «mellom elven og havet». Det er en pågående debatt i Israel om de skal annektere deler eller hele Vestbredden, men i praktisk politikk har de gjort det for lenge siden.

I Gaza bor det omtrent to millioner palestinere. Det er en fornærmelse mot realiteten på bakken å i det hele tatt forsøke å beskrive Israels behandling av Gazas befolkning med begrep som rettigheter og rettsvern.

På den annekterte Golan-høyden bor det cirka 20 000 syriske drusere uten israelsk statsborgerskap. Disse ble riktignok tilbudt statsborgerskap, men de ønsket det ikke, fordi de anser seg selv som syrere.

Summen av dette er at innenfor områdene der Israel utøver suveren kontroll, er det ti millioner mennesker som har fulle rettigheter og 5,5 millioner som ikke har statsborgerskap, og som mangler tilgang til de rettighetene landets borgere har. Dette betyr at kun 70 prosent av landets befolkning har stemmerett, eller kan få det når de fyller 18.

Den internasjonale domstolen (ICJ) er tydelig i vurderingen sin av hvordan palestinerne blir behandlet under okkupasjon: «Regimet av omfattende restriksjoner som Israel har pålagt palestinerne i de okkuperte palestinske områdene, utgjør systematisk diskriminering basert på blant annet rase, religion eller etnisk opprinnelse.»

ICJ avstod fra å bruke begrepet apartheid, men «systematisk diskriminering» er ikke mye bedre. Og det er nøyaktig samme logikk som ligger bak de mange tungtveiende rapportene som har valgt å bruke apartheid-begrepet. Det gjelder Amnesty, Human Rights Watch, B’Tselem og Al-Haq.

To utveier

Det neste israelske valget skal finne sted senest oktober 2026. Da kan statsborgerne styrte Netanyahu. Det vil likevel ikke gjøre Israel til et demokrati.

Det er kun to ting som kan gjøre det. Enten må okkupasjonen avsluttes, slik at Israel ikke lenger kontrollerer palestinernes liv, eller så må de gi alle menneskene som lever under statens kontroll tilbud om statsborgerskap og stemmerett.

For Israel er dette to vonde valg, men det er på tide å akseptere at kun ved å gå en av de to veiene kan staten faktisk regnes som et folkestyre. 

Et demokrati måles ikke av rettighetene til landets privilegerte befolkning. Det måles etter rettighetene til befolkningen i sin helhet.