Assads fall ga håp, men fremtiden henger i en tynn tråd

Jørgen Jensehaugen Jørgen Jensehaugen

Seniorforsker ved PRIO som nå forsker på syriske flyktninger

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

Da president Bashar al-Assad plutselig flyktet fra Damaskus som en beseiret diktator, var gleden stor for utallige syrere. Tyrannens tid var forbi og den brutale borgerkrigen var over.

For vertsland var det stor forventning om at flyktningene kom til å returnere hjem. Selv om én million har gjort det, så er situasjonen nå langt mer preget av usikkerhet.

Bistandsgapet bidrar til at situasjonen forverres i vertslandene, og at den ikke i tilstrekkelig grad forbedres i Syria.

Et ruinert land

Det er vanskelig å ta innover seg hvilken betydning den 14 år lange syriske borgerkrigen har hatt på Syria, og på regionen.

Dødstallene var så enorme, og tilgangen så vanskelig, at FN sluttet å telle de døde. Estimatene er på over én halv million drepte. Landet ble lagt i ruiner, spesielt ettersom regimet tok i bruk det veldig reelle slagordet: «Assad, ellers brenner vi landet.» Og landet ble bokstavelig talt brent.

Byene ble pepret med regimets tønnebomber og kjemiske våpen. På toppen av dette kom de russiske bombene, og senere den vestlige alliansens bomber mot IS-mål. Tyrkia invaderte i nord. Den syriske opposisjonen ble fraksjonert, konsolidert og fraksjonert om hverandre, mens våpenforsyninger og fremmedkrigere strømmet til.

Samtidig forsvant titusenvis av syrere inn i Assad-regimets industriskala torturkamre. Store deler av Syria ligner på Gaza, med ødelagte bygninger så langt øyet kan se.

Hvordan kommer man seg etter noe sånt? Spørsmålet er av fysisk og økonomisk art – hvordan gjenoppbygger man landet etter en slik ødeleggelse? Samtidig er det vel så mye et sosialt og nasjonalt spørsmål – hvordan skal man kunne bygge opp igjen tillit og nasjonalt samhold etter dette?

For millioner av syriske flyktninger i nabolandene er disse spørsmålene eksistensielle. Kan man reise hjem etter dette? Er det noe hjem igjen? Hva finnes igjen av det Syria de, eller foreldrene deres, forlot da krigen ble for intens? Er det noen jobber å leve av? Finnes det strøm, mat og vann? Er det skoler for barna deres å gå på? Ligger det landminer eller andre udetonerte eksplosiver på eiendommen? Kan man stole på naboer, eller til og med familiemedlemmer, som valgte en annen side i konflikten?

Det siste spørsmålet er kanskje det som gjør borgerkriger til den vondeste krigstypen. Og allerede før krigen var tilliten i samfunnet tynnslitt fordi regimet i så utstrakt grad brukte angivere.

Alle disse store spørsmålene er dypt personlige, men de angår altså millioner av mennesker. På det meste var det 5,5 millioner syriske flyktninger i regionen, i tillegg til over 7 millioner internt fordrevne og over 1 million flyktninger i Europa.

Forventninger til retur

Da regimet falt i desember 2024, så man et spontant vannskille i forventninger knyttet til retur. Selv om det hang en usikkerhet i lufta så var det også en eufori over at slakteren i Damaskus hadde forlatt landet. Fengslene ble åpnet og folk strømmet til med et håp om å finne sine kjære. Altfor mange ble de skuffet. Men lettelsen over at de beryktede fengslene ble tømt og stengt var tydelig. De hadde dominert og tynget ned landet i årtier.

Det hemmelige politiet (mukhabarat) som hadde terrorisert befolkningen, var forduftet. Også den overhengende trusselen om tvangsrekrutering falt bort.

Kontrasten mellom de meningsmålingene FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) utførte før og etter regimet falt er slående. I januar 2025 svarte 27 prosent av spurte syriske flyktninger i de arabiske nabolandene at de ønsket å returnere til Syria i løpet av det neste året. Året før hadde kun 1,7 prosent svart det samme.

Samtidig stemte millioner med føttene. Innen utgangen av september 2025 hadde omtrent én million syriske flyktninger vendt hjem. Det hadde også 1,8 millioner internt fordrevne.

Dette er store tall, men bildet ble raskt mer komplisert. I året etter at Assad-regimet falt flyktet over 400 000 syrere. Dette var en sammensatt gruppe. Noen flyktet rett etter det gamle regimets kollaps fordi de fryktet det nye regimet. Noen flyktet på grunn av den sekteriske volden som utspant seg i Sweida og langs kysten. Andre igjen flyktet på grunn av Israels angrep i sør.

Disse nye grunnene til flukt bidrar også til å øke motviljen til retur for de som allerede var flyktninger og som vurderte fremtidsutsiktene. På toppen av alle de spørsmålene jeg listet ovenfor, kan man dermed også legge til: Er det fare for en ny borgerkrig?

Store politiske spørsmål må løses, og det er ingen lett vei til en fungerende stat hvor svaret på det spørsmålet kan være et klart nei. Den usikkerheten er nok til å holde mange unna.

Bortfall av bistand

Det er i denne prekære situasjonen at det er nødvendig å både opprettholde bistand til de omkringliggende vertslandene – gjerne gjennom UNHCR – som fortsetter å huse millioner av syrere, og at man samtidig intensiverer bistanden til Syria slik at landet kan bygges opp igjen.

Uten at landet gjenoppbygges, jobbene skapes og infrastrukturen sikres så vil misnøyen øke drastisk. Folk kan ikke spise euforien fra de stengte fengslene. Akkurat nå henger landets framtid i en meget skjør balanse. For selv om store pengesummer har blitt lovet, så har de ennå ikke kommet landets befolkning til gode. Talepunkter i Brussel og Riyadh setter heller ikke mat på bordet.

Dessverre er det hard konkurranse om bistandsmidler for tiden. Hvem skal betale for Gaza, Ukraina, Sudan og Syria, i en kontekst hvor USA har strupet sin bistand? Ingen har noe godt svar på dette spørsmålet, men tallenes tale er klar – hittil i 2025 er UNHCR sitt Libanon-budsjett 91 prosent underfinansiert.

91 prosent.

Flyktningene kommer altså til å få det enda verre der de er i påvente av fraværende hjelp for å utvikle et land de vil tilbake til.