Trumps bevisste oppmerksomhetskrig

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

Jørgen Jensehaugen Jørgen Jensehaugen

Seniorforsker ved PRIO

Årlig publiseres flerfoldige lister over verdens mest glemte kriser. Typisk nok har konflikter og humanitære kriser på det afrikanske kontinentet dominert listene, og personer som jobber med Afrika klager derfor ofte – med god grunn – på at verden ikke vier Afrika nok oppmerksomhet.

Nå kan sånne lister oppdateres ukentlig, eller til og med daglig, fordi verdens oppmerksomhet skifter så fort at det er vanskelig å holde fokus på noe lenger. 

Dette er et resultat av en villet politikk.

Trump ville kanskje ikke erobre Grønland

Risiko omtales som sannsynligheten for at noe inntreffer multiplisert med konsekvensen av at det inntreffer. Det betyr at ting som er veldig usannsynlige likevel kan innebære stor risiko fordi den eventuelle konsekvensen er enorm.

Det er forklaringen på at vi – uansett hvor mye vi ønsker det – aldri kan ignorere president Donald J. Trump sine utspill.

USAs president har en usammenlignbar politisk tyngdekraft. En post på X eller Truth Social er nok til at store utenrikspolitiske dagsordener må snus på hodet.

Det var kanskje aldri sannsynlig at USA skulle erobre Grønland med makt. Kanskje.

Men hva hadde skjedd hvis USA gjorde det? Hva om USA kommer til å gjøre det? Risikoen er alltid overhengende, både fordi det ville hatt så store konsekvenser, og fordi det er et tema president Trump stadig vender tilbake til. Vi kan derfor aldri slå oss til ro med at krisen er over. Erobres Grønland, er vel NATO ferdig? Men er ikke NATO allerede vaklende når trusselen finnes?

Det er et knippe aktører som tjener på at disse spørsmålene stilles. Den kanskje mest åpenbare er Russlands president Vladimir Putin som kan lene seg tilbake og se på kaoset i den vestlige alliansen. Dette er et klassisk maktpolitisk problem – svekkelse i en allianse er en fordel for dens motstandere.

Bevisst flytting av oppmerksomhet

Vel så viktig er å se dette i lys av det som kalles oppmerksomhetsøkonomien. 

I mange felt er det på sin plass å påpeke at president Trump mangler kompetanse, eller at han regelrett viser forakt for kompetanse.

Men i oppmerksomhetsøkonomien er han verdensmester. Det at all oppmerksomhet trekkes i en konkret retning hver gang han kommer med en hårreisende uttalelse gjør at slike uttalelser får en politisk egenverdi.

Å dirigere vekk oppmerksomhet er en strategi.

«Flooding the zone», slik strategen Steve Bannon kalte det, er én sånn strategi. Det handler om å overfylle det politiske systemet med så mange små og store ting at det er umulig for administrasjonens motstandere å bekjempe alt samtidig. Noen av de mange politiske handlingene kommer til å gå gjennom. Diker kan settes opp, men i et møte med flom blir noen områder oversvømt.

«If it keeps on raining, the levee’s gonna break.»

Oppmerksomhetsgranater

Grønland er det klassiske eksempelet. 3. januar 2026 postet Katie Miller et bilde på X av Grønland drapert med USAs flagg, med kommentaren «SOON». Hun er kona til Trumps kanskje mest innflytelsesrike rådgiver, Stephen Miller.

Dagen etter X-posten ble Trump spurt om Grønland av journalister ombord Air Force One. Han svarte da bekreftende på at USA trengte Grønland. Plutselig befant vi oss i en av de største krisene i det transatlantiske forholdet. Oksygenet forsvant ut av alle de andre rommene. Grønland-krisen fylte eteren.

Dette ebbet først ut den 21. januar i Davos, da president Trump endelig kunne berolige verden om at USA ikke skulle erobre Grønland. Samtidig lot han det henge i luften hvordan han skulle reagere hvis USA ikke fikk Grønland: «De [Danmark] kan si ‘nei’ og vi vil huske det.»

De store taperne

Mens dette grønlandske kaoset rådet, slaktet iranske myndigheter sine meningsmotstandere i enorm skala. Det snakkes om over 30 000 drepte.

I Gaza rammet vinterstormene en utarmet befolkning som bodde i dårlige telt. I Jerusalem rev Israel hovedkvarteret til FN-organisasjonen UNRWA og tok nok et stort steg i arbeidet med å begynne byggingen av den såkalte E-1 bosettingsblokken.

Denne har lenge blitt ansett som tostatsløsningens nådestøt. I Ukraina intensiverte Russland sine bombeangrep. I Syria erobret sentralmakten mesteparten av de kurdiskkontrollerte områdene.

Lista kunne selvfølgelig utvides, for den globale trenden er at konflikter øker globalt. Og man trenger ikke være en veldig oppmerksom leser for å se at Afrika nok en gang faller ned i oppmerksomhetshierarkiet.

I et verdensbilde hvor usikkerheten og volden øker, samtidig som enkelthendelser suger til seg mesteparten av vår oppmerksomhet, så får vi muligens med oss at ting skjer, men evnen vår til å handle blir kraftig redusert.

Aktører som Trump, Putin, Netanyahu og Khamenei tjener enormt på at oppmerksomheten er rettet annensteds.

I dette tilfelle var hele den vestlige verdens oppmerksomhet rettet mot noe som ikke skjedde. USA invaderte ikke Grønland. Men den overhengende trusselen om at de kunne komme til å gjøre det var nok til en full politisk mobilisering. Det er bare å forestille seg hvor dårlig vi hadde vært til å fokusere annensteds hvis X-posten faktisk hadde vært en handling.

De store taperne hver gang noen med tilstrekkelig makt kaster en oppmerksomhetsgranat er de svakeste og de store strukturelle utfordringene.

Hvor er Sudan på lista ovenfor? Hvor er den store klimakrisen? Hvor er debatten om den globale humanitære bistandskrisen? Hvordan skal vi redde et FN som står i fare for å kollapse?

Vi er ikke rigget for å håndtere så mange kriser samtidig. Jo større og nærmere oss en krise er, jo mer må de krisene som er lenger unna eller som er mer strukturelle vike. For hvordan skal vi tenke langsiktig når det brenner under føttene våre i dag?

Og mens vi forsøker å komme oss fra Grønlandskaoset dras vi isteden rett videre inn i Epstein-filene.