– Gi fattige adgang til markedene

Dersom man virkelig vil bekjempe fattigdom må man våge å tenke annerledes. Det viktigste er å gi fattige adgang til markedet, men dette blir i høy grad oversett, sier lederen av den viktige «tenketanken» Centre for Policy Dialogue, Rehman Sobhan.
Sobhan slår en tykk strek over de tradisjonelle vekstteoriene, som hevder at økt økonomisk vekst etter hvert vil «sildre ned» på de fattigere lagene av befolkningen.
- Dette vil bare skje dersom man har en enorm vekst. Den veksten vi har i Bangladesh i dag vil ikke ha denne effekten, fremholder han.

For smått. - Det er de som kontrollerer markedet som beholder fordelene av veksten. Derfor må vi skape strukturelle betingelser som setter fattige bedre i stand til å delta i markedet. Men dette poenget har vært lite i fokus, mener han.
Givernes fokus på mikrokreditt og andre småskala-mekanismer er ikke tilstrekkelig, hevder Sobhan.
- Dette setter de fattige bare i stand til å drive med småaktiviteter. En fattig kone kan for eksempel kjøpe en ku. Men hun må fortsatt selge melken til oppkjøpere som presser ned prisene.
- Det giverne gjør i dag vil ikke forandre situasjonen i særlig grad. Dersom de virkelig vil gjøre en innsats, må de bruke sin makt og sine penger til å styrke de fattige direkte. Vi må bygge en bro over det enorme gapet som fortsatt eksisterer mellom fattig og rik når det gjelder utdanning, helse, og så videre. For å skape systemforandringer må vi gjøre de fattige sterkere, sier han.

Aksjer til arbeiderne. Rehman Sobhan tar til orde for radikale endringer, dersom man skal ha håp om å endre situasjonen den neste tiåret. En måte å skape forandring på er å gjøre arbeidere til partnere, fremholder han, og bruker tekstilindustrien som eksempel:
- Vi har gjort oss avhengig av én eksportvare - tekstiler. I fremtiden vil konkurransen her bare bli hardere. Dette betyr at vi må finne nye markeder og bli enda mer konkurransedyktige. I denne situasjonen er det ikke mulig å øke lønningene. De kommer i stedet til å bli presset nedover. Dette er den globale utviklingen, fremholder Sobhan.
- På den annen side: Dersom eksporten øker, er fabrikkeieren den eneste som tjener på dette. Lønningene til arbeiderne vil være like lave. Men dersom de eide en andel i fabrikken, ville situasjonen bli annerledes.

Krav om representasjon. - Hvordan kunne dette gjøres?
- Man kunne jo innføre en form for
markedskondisjonalitet, slik man har gjort i forhold til barnearbeid. Dette innebærer at dersom Norge vil åpne sine grenser for klær fra Bangladesh, så må det dokumenteres at en tredel av aksjene eies av de ansatte på fabrikken.