Globaliseringens slagside

Rapporten «Globalisation and Human Development» påpeker store forskjeller mellom sørasiatiske land, men hovedtrenden er at utviklingen på 1990-tallet og fram til i dag - med globalisering og en mer åpen økonomi - hittil har gått hånd i hånd med økt fattigdom og sosial utstøting.
Der hvor det har vært økonomisk vekst, har denne i hovedsak kommet et lite mindretall i byene til gode. Det gjelder særlig dem som er knyttet til ny informasjonsteknologi og enkelte nye eksportindustrier. På den annen side sliter deler av næringslivet tungt når grensene brått åpnes for konkurrerende import, og mange mennesker opplever å miste arbeidsplassene sine.
Særlig har dette gått ut over jordbruket. Resultatet er ubønnhørlig at inntektene er blitt enda skjevere fordelt og at kløften mellom by og land øker. Det er derfor ingen tvil om at det er fattigfolk som bærer byrdene ved den økonomiske omleggingen, samtidig som forhåpningene om økt vekst i liten grad har slått til.

Beskjedne beløp. Selv om landene i Sør-Asia - India, Pakistan, Bangladesh, Nepal, Bhutan og Sri Lanka - er blant de deler av verden der det finnes mest fattigdom, underernæring og analfabetisme, er det bare beskjedne beløp som brukes til utdanning og grunnleggende helsetjenester. Nedskjæringer på statsbudsjettene og mangel på nye arbeidsplasser er de viktigste grunnene til at det sosiale sikkerhetsnettet er blitt dårligere for de mest utsatte grupper, ikke minst kvinner og barn. Ifølge rapporten er dette langt på vei et resultat av den politikken som trekkes opp av Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Det legges ikke skjul på at disse mektige institusjonene i verdensøkonomien stiller krav som gir de sørasiatiske statene mindre spillerom og færre muligheter til å hjelpe globaliseringens ofre.

Åpenhet for noen. Et gjennomgangstema i rapporten er også at det som kalles globalisering og en mer åpen verdensøkonomi ikke gjelder på alle områder. Særlig blir det pekt på at mange industriland fortsatt opererer med høye tollsatser og andre handelshindringer nettopp for varer som betyr mye for Sør-Asia. Mens kapital og informasjonsteknologi flyter friere enn før, er skrankene minst like høye når det gjelder ufaglært arbeidskraft.
Selv om de fleste land i Sør-Asia privatiserer og innfører et nytt lovverk for å lokke til seg utenlandske investeringer, ser dette ikke ut til å gi de forventete resultater. Sør-Asias andel av utenlandsinvesteringene i den tredje verden har i virkeligheten sunket fra 7 prosent på 1980-tallet til 3 prosent på 1990-tallet.

Må styrke regional handel. Men selv om de ytre rammevilkår og den rådende verdensøkonomien skaper store problemer, slår rapporten likevel fast at landene i Sør-Asia ikke behøver å være passive ofre. Ikke minst kan de gjøre langt mer for å styrke det økonomiske samarbeidet seg i mellom.
I dag går ikke mer enn 5 prosent av eksporten til andre land i regionen. Og selv med beskjedne ressurser, ville det vært mulig å gi bedre helsetjenester og økt adgang til utdanning dersom den politiske viljen er tilstede hos makthaverne. Dette blir også sett på som en forutsetning for å kunne dra nytte av mer åpenhet overfor verdensøkonomien. Uten en slik omlegging, blir spørsmålet reist om selv dagens beskjedne vekst kan fortsette.