Per diem på seminarer var redningen for mange - det kunne tilsvare en til to ukers lønn, skriver Eirik G. Jansen. Illustrasjonsfoto: Bistandsaktuelt

Den brune konvolutten - etter seminaret

HISTORIE-STAFETTEN: - Jeg fornemmet kolonitidens ånd og noe om forholdet mellom "hvite og svarte", skriver Eirik G. Jansen. Han trekker trådene tilbake til 1971 og bistandens tidlige fase når han forteller om seminarer før - og nå.

Historie-stafetten

Mer enn 50 år med norsk bistand rommer en rekke underholdende, minnerike, viktige, lærerike, triste eller glade historier. Ikke minst gjelder det historier fra bistandsarbeidet «i felt».

Under vignetten Historie-stafetten vil vi samle historier med relevans for bistandshistorien. Alle bistandsarbeidere, diplomater, Norad-ansatte og andre med erfaring fra utviklingsarbeid kan bidra. Historiene kan med fordel bli fortalt på en personlig måte. Legg gjerne ved bilder, ihvertfall et portrettbilde av deg selv. Lengden på innleggene kan variere.

Bistandsaktuelt kan bidra med å skanne inn historiske bilder eller utarbeide tegninger. Bistandsaktuelt kan også bidra med en viss språkvask og redigering av tekstene.

Lyst til å bidra? Kontakt Gunnar.Zachrisen@norad.no

I 1971 deltok jeg på mitt første seminar i Afrika som ble arrangert av East African Freshwater Fisheries Research Organisation (EAFFRO). Jeg var forskningassistent ved EAFFRO og hadde fått stillingen gjennom det norske fredskorpset. EAFFRO ble opprettet av engelskmennene under kolonitiden.

Seminaret ble avholdt i Kisumu i Kenya og hadde utviklingen av fiskeriene ved Victoriasjøen som tema. Seminaret fant sted på det gamle kolonihotellet Royal Victoria som lå like ved Victoriasjøen. Det var om lag 30 deltakere fra Uganda, Kenya og Tanzania. Flere av deltakerene var engelskmenn som hadde arbeidet i EAFFRO fra kolonitiden av. De hadde fiskerifaglig utdannelse fra gode engelske universiteter. Av de få afrikanerne som deltok på seminaret var de tre nye fiskeridirektørene fra Uganda, Kenya og Tanzania. Alle tre var unge og hadde verken erfaring eller utdanning som kunne sammenlignes med utlendingene som deltok på seminaret.

Usikre

I 1971 var det bare åtte-ti år siden de østafrikanske landene hadde blitt uavhengige fra Storbritannia. De engelske fiskeriekspertene dominerte seminaret fullstendig. Det var de som holdt foredragene, ledet diskusjonene og kom med forslag til videre planer for fiskeriene på Victoriasjøen. Det var også de som hadde organisert seminaret og all logistikken rundt det. Rollen til de tre øst-afrikanske fiskeridirektørene var å holde korte åpningsinnlegg på seminarets ulike sesjoner. De hadde ingen faglige bidrag på seminaret og virket ukomfortable og usikre.

Hjemmebane

Engelskmennene derimot var på hjemmebane. De hadde organisert mange seminar på Royal Victoriahotell tidligere. De gikk rundt i koloniale kakishorts og knestrømper. På tur til en av feltstasjonene ved Victoriasjøens bredder hadde flere av dem på seg de gamle tropehattene. Jeg fornemmet kolonitidens ånd og noe om forholdet mellom ‘hvite og svarte’. Seminaret gjorde derfor et dypt inntrykk på meg. Det er lang vei frem til reell uavhengighet her, tenkte jeg etter seminaret.

Noen tiår etter

Tilbake på nytt seminar i Kisumu i 2003 – 32 år etter første seminar. Også denne gangen var temaet utfordringer knyttet til forvaltningen av fiskeriene ved Victoriasjøen. Denne gang ble seminaret holdt på det relativt nye «Imperial Hotel» som lå noen hundre meter fra Royal Victoria hotell som i mellomtiden hadde forfalt. Det var 100 deltakere på seminaret og kun fire ‘hvite’ forskere fra ulike land i Europa. Nesten alle deltakerne kom fra Øst-Afrika og andre afrikanske land i det sørlige og vestlige Afrika. Mange av disse hadde Ph.d fra gode universiteter i Europa og USA. Seminaret var godt ledet og organisert av kenyanere. De faglige bidragene kom fra afrikanerne og holdt høy kvalitet. De få ‘hvite’ spilte en marginal rolle på seminaret. Det forbauset meg ikke. Jeg kjente fiskeriforskningsmiljøet i Øst-Afrika godt også fra nyere tid siden jeg fra 1995 til 1999 ledet et fiskeriforskningsprosjekt for IUCN (Verdens Naturnvernforbund) ved Victoriasjøen.

Solskinnshistorie?

Jeg hadde da nær kontakt med forskere og fiskerimyndigheter og hadde sett hvorledes faglig og administrativ kompetanse hadde utviklet seg. I løpet av en generasjon hadde afrikanerne bygget opp forskningskompetanse og hadde fått full kontroll over egen fiskeriforvaltning og forskning.

Er dette en solskinnshistorie om at det internasjonale utviklingssamarbeidet har spilt en viktig rolle i å utdanne kompetente faglige og administrative personer til forskning og forvaltning av fiskeriene i Øst-Afrika? Ja, på mange måter er det akkurat det. Sett i lys av seminaret i 1971 var det liten tvil om at viktig kompetanse hadde kommet på plass og mye nyttig forskning og forvaltning hadde blitt gjennomført. Og her skulle jeg ønske at historien endte..

Trengte pengene

Men denne solskinnshistorien har også en annen side som henger sammen med at fiskeriforvaltning og forskning ble integrert i den bredere samfunnsutviklingen som fant sted i de øst-afrikanske landene. Den siden av historien ble godt illustrert av en tidligere kollega fra EAFFRO. Han fortalte at han var glad for den interessante jobben han hadde, men la til: «Problemet mitt er at lønnen bare rekker til å dekke utgiftene for de to første ukene av måneden».

Han ramset opp alle utgiftene han hadde i forhold til både kjernefamilen og storfamilien. «Vi har ikke noen skandinavisk velferdsstat i ryggen som dekker utgifter til god utdanning for våre barn og betaler for legebesøk og medisiner. Nesten alle mine kollegaer er i samme situasjon. Vi er nødt til å skaffe ekstra penger. Mye av tiden vår går med til nettopp det og jeg er ikke alltid like glad over alt det jeg må gjøre. Hvis du vil forstå noe av det som foregår i statsadministrasjonen i våre land må du vite at en viktig grunn til det er at lønningene til de ansatte ikke strekker til».

Ulovlig fiske og oppfinnsomhet

Jeg visste en god del om oppfinnsomheten og aktivitetene som måtte til for å skaffe ekstra penger som var nødvendige for å få familiebudsjettet til gå i hop. Ikke alle metoder var like lovlige. En viktig oppgave for fiskeriadministrasjonen var å overvåke at fisket foregikk i lovlige former. Godkjent og riktig fiskeredskap skulle brukes og det skulle fiskes til rett tid og på rett sted.

Langs Victoriasjøens bredder hvor størstedelen av Øst-Afrikas fisk fanges, var det et omfattende ulovlig fiske. De statlige fiskeriansatte som overvåket fisket vendte ofte ryggen til det ulovlige fiske mot en bestikkelse fra fiskerne. Pengene ble deretter fordelt systematisk oppover i fiskeriadministrasjonen. Det hele minnet om metoden som trafikkpolitiet brukte i trafikkovervåkingen i Øst-Afrika. De mest fallferdige og overfylte bilene og bussene får kjøre videre mot en liten bestikkelse til politimannen.

Køen

I gråsonen av metoder som brukes for å skaffe ekstra inntekter er det å arrangere seminar. På seminaret i Kisumu 2003 sa min tidligere kollega fra EAFFRO: «Dette er det andre seminaret jeg er på i denne måneden. For hvert seminar får jeg en generøs per- diem for å dekke kost og losji og dette beløpet tilsvarer en til to ukers vanlig lønn. Det er de brune konvoluttene med pengesedler til kost og losji som ofte er redningen vår.» I lunsjpausen på siste dag av seminaret så jeg en lang kø med seminardeltakere som skulle få sin brune konvolutt. Mange hentet også konvolutter til kollegaer som var påmeldt til seminaret, men som ikke deltok.

Trenger fremdeles seminarer

Fiskeriseminarene ved Victoriasjøene hadde endret karakter siden 1971. Mange av seminarene var utvilsomt nyttige og bidrog til å heve kompetansen, men jeg har også deltatt på seminar som hadde liten faglig verdi og hvor per diem beløpet til deltakerne synes å være selve grunnen til at seminaret ble organisert. Det var trist å observere at samfunnsutviklingen i Øst-Afrika hadde blitt slik at seminar måtte arrangeres for å skaffe de ekstra inntektene som kompetente folk trengte for å få lønnen til å strekke til.

Powered by Labrador CMS