Må Afrika sulte for å bli sett?

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Lemma Desta Lemma Desta

Nestleder i foreningen «Sammen for Etiopia»

Jeg vet det. Norske medier har ikke kapasitet til å dekke alt som skjer i verden. Vi har våre egne kriser, våre egne prioriteringer.

Når vi først løfter blikket, er det gjerne mot våre allierte eller mot katastrofer som truer vår egen trygghet. Men likevel spør jeg: Har vi virkelig blitt så selektive i solidariteten vår?

Jeg vokste opp med et annet bilde av Norge. For meg var Norge et land som brydde seg. Ikke bare om sine egne, men også om mennesker langt borte. Det var også slik jeg møtte nordmenn i hjemlandet mitt – som bistandsarbeidere, idealister og som medmennesker.

Det norske engasjementet i verden har vært ekte, raust og viktig. Men det har også vært ensidig. For når bryr vi oss egentlig om Afrika, annet enn når det brenner?

En stille triumf 

9. september 2025 burde vært en merkedag – ikke bare for Etiopia, men for hele Afrika. Da ble Renessansedemningen, kontinentets største vannkraftverk, offisielt åpnet. Et teknologisk og nasjonalt gjennombrudd. Et symbol på fremtidstro og selvstendighet.

Men hvor var avisoverskriftene?

For oss etiopiere er denne dagen vår Sputnik, vår månelanding, vår lille julaften.

Etter tiår med tørke, sult og avhengighet av nødhjelp, har vi endelig klart å temme vår største ressurs: vannet.

Ikke for å eksportere nød, men for å produsere strøm, utvikling og verdighet.

En elv av urettferdighet

Abbay-elven, kjent som Den blå Nilen, har sitt utspring i Etiopia. 86 prosent av vannet som renner gjennom Egypt og Sudan, kommer fra vårt høyland. 

Likevel har vi i generasjoner stått igjen med tomme hender. Egypt har bygget sin velstand på Nilen. Etiopia har stått igjen med tørre åkre og mørklagte landsbyer.

Hvorfor? Fordi internasjonal politikk og gamle koloniale avtaler har gitt Egypt veto over vår fremtid. Fordi Verdensbanken og rike land nektet å støtte prosjektet vårt. Fordi vi ikke ble sett som kompetente. Fordi vi var «de fattige».

Folkets rygger bar demningen fram

Men vi ga oss ikke. Vi mobiliserte. Vi sparte. Vi ofret. Millioner av etiopiere bidro med det lille de hadde.

«This is my dam» ble et nasjonalt rop. Et løfte om at vi ikke lenger ville stå med lua i hånda.

I dag har Egypt 100 prosent elektrisitet. I Etiopia mangler fortsatt rundt 50 prosent av befolkningen strøm. Det betyr at svært mange skolebarn ikke kan gjøre lekser etter mørkets frembrudd. Kvinner og barn bruker timevis på å samle ved. Dette er virkeligheten vi forsøker å endre, med egne krefter.

Når Afrika lykkes, blir det stille

Det er et mønster vi kjenner igjen. Når Afrika lider, blir det overskrifter. Når Afrika lykkes, blir det stille. Det er som om vi bare er interessante når vi er i nød.

Når vi bygger, skaper og reiser oss – da vender kameraene seg derimot bort.

Men Etiopia er ikke alene. Over hele kontinentet skjer det fremskritt: teknologiske innovasjoner, demokratiske bevegelser, grønne energiprosjekter og kulturell blomstring.

Disse historiene finnes, men de blir sjelden fortalt.

Vi må endre fortellingen

Afrika skal ikke måtte sulte eller krige for å bli sett. Vi trenger ikke sympati, vi trenger anerkjennelse. Vi trenger at verden ser oss når vi bygger, ikke bare når vi faller. At vi blir hørt når vi reiser oss, ikke bare når vi roper om hjelp.

Renessansedemningen er ikke bare et kraftverk. Den er et symbol på et kontinent som reiser seg. På et folk som nekter å bli definert av sin fortid. På en fremtid vi bygger selv.

Og det, kjære Norge, er også en historie verdt å fortelle.