Når solidaritet får dobbel agenda

Lindis Hurum Lindis Hurum

Generalsekretær i Leger Uten Grenser

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

To år har gått siden regjeringen lanserte sin humanitære strategi. Det er en god anledning til å stille et nødvendig spørsmål: 

Følges prinsippene de selv har slått fast? 

I første kapittel slås det fast at Norges humanitære innsats skal være basert på de humanitære prinsippene og svare på akutte behov. 

Men i fjor ga Norge 3 milliarder kroner i humanitær støtte til Ukraina, og 451 millioner kroner til Sudan, hvor de akutte behovene udiskutabelt er mye større. Dette mønsteret fortsetter i år med 3,5 milliarder kroner til Ukraina og Moldova og kun 270 millioner til Sudan. 

Dette er prioriteringer styrt av politiske egeninteresser, nærhets- og sikkerhetstenkning. Vi kritiserer ikke at Norge tar sikkerhetspolitiske hensyn eller prioriterer å støtte land i nærområdene våre, det står de fritt til.  

Problemet oppstår når det går på bekostning av nødhjelp til mennesker med langt større behov, samtidig som det merkes som humanitær hjelp.

Nødhjelp er ikke et verktøy

Akutt nødhjelp må aldri bli et sikkerhetspolitisk verktøy. Det undergraver de humanitære prinsippene om at det skal svare på faktiske behov for dem som trenger oss – og ikke baseres på hva som tjener Norges interesser best. Det er i så fall ikke nødhjelp, det er politikk.  

Et ekstremt eksempel på hva som skjer når en humanitær katastrofe omdefineres som et sikkerhetspolitisk spørsmål, ser vi nå i Gaza og på Vestbredden. Konsekvensene er langt fra teoretiske: Vi og over 30 andre hjelpeorganisasjoner er fratatt registreringen vi trenger for å kunne gjøre vårt beste for pasienter, under påskudd om sikkerhetshensyn fra israelske myndigheter.

Mennesker i den aller ytterste nød ble ved et byråkratisk pennestrøk frarøvet livreddende helsehjelp, tilgang til rent vann, mat og medisiner.

Vi løfter ikke dette frem for å mele vår egen kake. Vi søker ikke bevilgninger fra regjeringen, da vi velger å takke nei til statlige midler for å bevare vår uavhengighet. 

Det er dette som sikrer at hjelpearbeidet vårt allerede er på plass i det alvorlige ebolautbruddet i Øst-Kongo og Uganda, i et område med store umøtte humanitære behov på grunn av statlig underfinansiering.

Jeg har selv jobbet i tre utbrudd, og det er noe av det mest kompliserte humanitære arbeidet jeg har gjort. Det er avgjørende å reagere raskt og kraftfullt, i samarbeid med lokalbefolkningen, kun basert på deres akutte behov og en tydelig solidaritetstanke om å hjelpe mennesker i nød.   

Omskriver regjeringen solidaritetsbegrepet?

Det var et litt annet fokus i kronikken utviklingsminister Aukrust skrev da regjeringen lanserte Prosjekt Vendepunkt som skal lede til en stortingsmelding om ny norsk utviklingspolitikk våren 2027. Han slo fast viktigheten av at solidaritet og sikkerhetspolitikk går hånd i hånd.  

Det er ærlig tale, men jeg må like ærlig si tilbake: Jeg blir veldig ukomfortabel av en slik omskriving av solidaritetsbegrepet.

FN definerer solidaritet som et universelt ansvar der stater og andre med kapasitet skal støtte mennesker i nød, uavhengig av egen fordel. For oss som hver dag står i frontlinja i akutte, komplekse og ofte menneskeskapte humanitære kriser er en slik solidaritet med dobbel agenda farlig.  

Den norske regjeringen må først og fremst jobbe for å sikre humanitær tilgang til mennesker i nød, at hjelpen er nøytral og gis på et uavhengig grunnlag. Dersom regjeringen velger å politisere bistanden ytterligere, er det vel vitende om at dette svekker bistandens legitimitet, og i ytterste konsekvens kan koste sivile og hjelpearbeidere livet – slik vi altfor ofte er direkte vitner til.   

Hjelp til hvem – og på hvilke premisser?

Når regjeringen spør hvor Norge kan gjøre størst nytte, må vi også spørre: for hvem?  

Svaret «mennesker i nød og oss selv samtidig» gir en emmen smak i munnen. Solidaritet betyr nettopp å sette menneskers akutte behov foran staters strategiske politiske mål.  

Leger Uten Grenser blir jevnlig anklaget for å ha blitt mer politiske. Det tilbakeviser vi. Det er ikke vi eller de andre humanitære aktørene som har blitt mer politiske, det er politikken som har blitt mindre humanitær.

Den regelstyrte verden synes å rakne, folkeretten ligger nede med brukket rygg. Nå er det viktigere enn noen gang at vi alle står opp for selve menneskeverdet og det humanitære imperativet som regjeringen selv løfter frem i sin strategi: selve verdien av å hjelpe et annet menneske i nød uten å få noe igjen for det.  

I et stadig mørkere globalt verdensbilde burde dette være den viktigste kampen for alle. Også for den norske regjeringen.