Jemen: Et falmende håp

To kjennetegn oppsummerer det makeløse landet som ønsket meg velkommen for fire år siden. Den første er at jemenitter er bemerkelsesverdig raffinerte. Det andre er at de er robuste.

– Raffinerte, har jeg fått høre, men jeg trodde Jemen var et fattig og primitivt land?

Blant verdens fattigste

Fattig, ja. Allerede før krigen var Jemen det fattigste landet i den arabiske verden. Mens stadig flere i nabolandene kjørte rundt i jeeper til millioner av kroner, fraktet de fleste jemenitter fremdeles vann fra brønnen på et esel. Mens nabolandene gjennomgikk en rask urbanisering, ble den jevne jemenitt boende på landsbygda. Mens andre barn i regionen ble kalt inn til helsekontroller og gikk på skole, kunne fortsatt bare 60 prosent i Jemen lese og skrive. Gjennomsnittsalderen i Jemen var, og er fremdeles, 17 år. Den gjennomsnittlige jemenitt er et barn.

Humanitære behov var allerede skyhøye da jeg flyttet til hovedstaden Sana’a i 2012. Millioner av mennesker fikk ikke nok mat og fikk ikke rent drikkevann, for ikke å snakke om tilgang til helsevern og skoler. Millioner led av underernæring. Landet lå på 160ende plass av 188 land på FNs liste over global menneskelig utvikling.

Rik historie

Men Jemen er raffinert og på en måte som ikke har noe med slike tegn på fattigdom å gjøre. Landet er dypt forankret i selvrespekt, stolthet og selvtillit, kombinert med ydmykhet.

Kulturen og historien er rik. Edens hage sies å ha ligget der man finner byen Aden i dag, i sør. Det antas at Noa gikk i land fra arken sin på en fjelltopp i Jemen. Det var jemenitter (og Omanere) som etablerte et arabisk handelsnett på østafrikakysten lenge før europeerne kom til Mombasa i 1498. Dessuten er kaffe jemenittisk, opprinnelig. Det samme er visdommen, ifølge profeten Mohammed.

Mange av de kvinnene jeg møtte er de sterkeste jeg har kjent, til tross for at Jemen ligger langt oppe på lista over land i verden der det ikke er lett å være kvinne. Det var dronning Arwa, ikke en konge, som styrte landet under det som ansees å være landets mest fremgangsrike epoke.

Maten er førsteklasses, honningen berømt, og flere hundre år gammel arkitektur puster fortsatt i veggene på utallige hjem fra nord til sør. Jeg kunne nevnt så mye mer.

Flere våpen enn voksne menn

I tusenvis av år har samfunnet i ulik grad opprettholdt fungerende stammestyringsstrukturer. Kulturelle og sosiale normer er sterke. Da de offentlige ordensmaktene kollapset og forsvant fullstendig fra gatebildet i Sana'a noen uker i september 2014, var jeg forberedt på at mye kunne skje. Men ikke en eneste butikk, ikke et eneste hjem, ble plyndret. Gatevold og småkriminalitet eksisterte knapt. I et land hvor det finnes flere privateide våpen enn voksne menn, hørte man så å si aldri om tilfeldig kriminalitet rettet mot sivile. Våpnene ble for det meste brukt til det man kaller «happy-shooting», det vil si at det skytes løst ut i lufta under bryllupsfeiringer.

Den arabiske våren rakner

Da jeg kom mot slutten av 2012 hadde tidligere president Ali Abdullah Saleh allerede gått av som følge av den arabiske våren. Forberedelsene til en nasjonal dialog var i full sving. Tiltaket var satt i gang av Samarbeidsrådet for de arabiske statene i Gulfen, og FN ble spurt om å legge til rette for prosessen videre. Dialogen var ment å bringe kravene fra protestene under den arabiske våren videre frem mot valg og et mer åpent demokrati.

Men mye gikk galt. Grupper i nord og sør, som lenge hadde opplevd å bli marginalisert av styresmaktene i hovedstaden, var ikke fornøyde med vendingen dialogen etter hvert tok. Samtalene kollapset. Jeg så misnøyen og frustrasjonen få en stadig mer voldelig militært uttrykk. En opposisjonsgruppe fra nord kom gradvis mot hovedstaden og tok over Sana'a, derifra fortsatte de å presse sørover.

26. mars 2015 startet en koalisjon med Saudi-Arabia i spissen sine luftangrep mot hovedstaden Sana’a og flere andre områder. Angrepene kom etter at overgangspresidenten, Abd Rabbu Mansour Hadi, hadde flyktet i eksil og bedt Saudi Arabia om hjelp til å bekjempe opprørerne i hovedstaden. Jeg kommer aldri til å glemme den natta. Inntil kvelden før hadde få trodd at en så dramatisk utvikling var mulig, på så kort tid.

Fem hundre dager med krig

Fem hundre dager med krig forandrer alt. Luftangrepene fortsetter, og landet er i flammer. Mens den humanitære situasjonen før var prekær, er det nå blitt uutholdelig. Tusenvis av sivile er drept og skadet. Over 80 prosent av befolkningen trenger humanitær hjelp - det er 21 millioner mennesker med familier, håp og drømmer. Prislappen på økonomiske tap og ødelagt infrastruktur er så langt oppe i opp i en svimlende sum av 115 milliarder kroner. Dette inkluderer ødelagte hjem, skoler og sykehus. Bare en brøkdel av livsviktig import av mat og medisiner når lokale markeder på grunn av importrestriksjoner pålagt av koalisjonen. Mer enn 3 millioner mennesker er drevet på flukt.

Siden fredsforhandlingene kollapset for en måned siden, har luftangrepene blitt hyppigere. Angrepene er tilfeldige. En luftangrep mot et sykehus nord i Jemen 15. august drepte 19 pasienter og ansatte. Dette er ikke første gang et sykehus blir truffet, og få tror det er den siste. I mellomtiden har opposisjonsmyndighetene i hovedstaden holdt fast på sin beleiring av byen Taiz, og forhindrer med det at innbyggerne får tilgang på mat og medisiner som de så sårt trenger.

Partene i konflikten hevder at de respekterer folkeretten, mens de med handling gjør det motsatte. Uskyldige jemenittiske familier betaler prisen.

Til tross for alt dette forholder internasjonale og regionale makter seg tause. I sjeldne tilfeller der noen blir presset til å kommentere, skyver de problematikken unna og vender seg dit lommeboka peker. Penger og makt har fått spille hovedrollen i verdens tilnærming til konflikten så langt.

Å miste håpet

I en undersøkelse gjennomført før krigen, der en halv million jemenitter deltok, ble jobb, utdanning og en lydhør regjering trukket frem som de tre viktigste prioriteringer for folk flest. Nå står det dårlig til på alle disse tre frontene.

Krig har forsterket motsetninger mellom mennesker. Personlige tap og desperasjon gjennomborer hvert menneske og hver familie. Hele den sosiale veven som holder alt sammen rakner, hele samfunnet er traumatisert. Jo lenger volden pågår, jo lenger de ulike partene i konflikten sprer hatmeldinger og styrker motsetninger, jo lengre og tyngre vil veien tilbake til et mer fredfylt land bli.

Når jeg nå ser tilbake, tenker jeg at jeg på mange måter var naiv som så blindt trodde på optimismen og det harde arbeidet som ble investert av jemenitter i deres forsøk på å bygge en bedre fremtid. «Ingenting tærer mer på sjelen enn lukten av drømmer som fordamper», skrev den palestinske poeten Mahmoud Darwish. Å miste håpet er farlig.

Men selv om optimismen knyttet til den arabiske våren og den jemenittiske nasjonale dialogprosessen har bleknet, har et skjørt håp overlevd. Jeg tror fortsatt fred er mulig. Jeg tror at et frø av Jemenittenes innerste ønsker og vilje har overlevd, i en karrig jord, på et sted der hverken splinter eller luftangrep har klart å drepe det.

Men jeg lurer på hvor lenge denne krigen kan fortsette å rive i den sosiale limen som hoder samfunnet sammen, og å traumatisere jemenittiske familier, før utsiktene til fred forsvinner. Konflikten er i ferd med å gli over i en langsiktig krig, en krig som vil få ufattelige, uopprettelige og ødeleggende konsekvenser ikke bare for Jemen, for menneskene som bor der, og for den unike kulturelle robustheten, men også for regionen, for flyktningstrømmer, og for verden. Da vil vi vite, vår menneskelige bevissthet vil fortelle oss, at vi så det komme uten at vi foretok oss noe for å stoppe det.