– Noen sultne barn får mat, andre ikke
Hvilke sultne mennesker i verden skal få mat, og hvilke skal ikke? Det er det opp til sjefen for Verdens matvareprogram å avgjøre. – En ekstremt vanskelig oppgave, fastslår hun. Organisasjonen sliter med å få nok støtte.
«Ingen sikkerhet uten matsikkerhet.»
Ertharin Cousin, sjef for Verdens matvareprogram
Hun er sjef for Verdens matvareprogram (WFP) og var nylig i Oslo for underskrive en ny avtale. De neste fire årene skal Norge gi rundt 950 millioner kroner i såkalt kjernestøtte til FN-organisasjonen. Dette er penger som WFP kan bruke der de mener behovene er størst.
Norge gir også flere hundre millioner kroner årlig i øremerket støtte til WFP. Det er penger som brukes til formål som Norge mener det er viktig å støtte.
– Det er ikke mulig å tenke sikkerhet i et land uten også tenke på matsikkerhet. Vi bistår de militante radikale kreftene om vi lar barn sulte og viser at verden ikke bryr seg, fastslår Ertharin Cousin.
– Vanskelige avgjørelser
Samtidig som FNs matvareprogram mottar solide pengebidrag fra Norge, får mange av FNs nødhjelpsappeller inn under halvparten av pengene de trenger for å lindre nød rundt i verden. Cousin forteller at en av de vanskeligste oppgavene til WFP er å bestemme hvem som skal få mat og hvem som ikke kan få.
– Vi må ta avgjørelser som betyr at noen sultne barn får mat, mens andre ikke får. Manglende bevilgninger tvinger oss til å måtte kutte støtten til svært sårbare befolkningsgrupper, og til å gi mindre rasjoner enn det vi vet er et næringsriktig måltid, sier hun.
Den amerikanske FN-toppen forteller at det er uhyre vanskelig å få inn nok penger. 95 prosent av det WFP får i støtte er øremerket til bestemte områder. Det betyr at mange av organisasjonens operasjoner i andre utsatte land ikke får nok.
– Det er derfor vi setter pris på Norge. Norske myndigheter gir oss støtte over flere år og det er heller ikke øremerket. Det gir oss mulighet til å møte matvarebehovene til befolkningsgrupper som ellers kan bli oversett eller glemt, sier hun.
Vanskelige samtaler
WFP-sjefen er ofte på besøk i kriserammede oppgaver. Hun synes det er vanskelig å forklare desperate mødre at organisasjonen hun leder ikke har nok mat til dem og barna deres.
– I Sør-Sudan snakket jeg med en gruppe kvinner. Vi var blitt nødt til å redusere mathjelpen fordi vi ikke hadde penger. En mor sa til meg «Du må ikke la verden glemme oss». Slike opplevelser motiverer meg og gjør at jeg må ut i verden og fortelle hennes historie, sier Cousin.
Internasjonalt har det vært mye kritikk mot både WFP og andre hjelpeorganisasjoner. Mange mener hele det humanitære systemet er i krise og at det ikke klarer å takle alle krisene som nå foregår samtidig. Cousin mener kritikken er overdrevet og peker på at hjelpeorganisasjonene redder liv hver eneste dag.
– Systemet fungerer når vi utgjør en forskjell for mennesker som ikke hadde hatt tilgang til mat, vann og medisiner uten våre ansattes innsats. Men, kan vi gjøre ting bedre? Ja, så klart.
– Vi har ikke den forutsigbare støtten som gjør det mulig for oss å skifte fra å redde liv til å begynne med utviklingstiltak. Vi må samarbeide bedre med lokale aktører. Samtidig må partnerskap innad i FN-systemet bli det sentrale.
WFP forsøker i økende grad å bidra til utvikling gjennom å redusere sårbarhet i klimakrise-utsatte områder. Hun viser samtidig til at 40 prosent av maten som dyrkes i Afrika sør for Sahara går tapt på grunn av dårlig lagring eller manglende transportmuligheter.
– Vår erfaring med lagring og logistikk gjør at vi kan lære bønder hvordan de best skal få varene til markedet, sier hun.
Cousin viser også til at det er en økende bevissthet om ikke å ødelegge for småbøndene gjennom å dumpe gratis mat på lokale markeder. Istedet kjøper man nå mat som er produsert lokalt.
– Nesten 60 prosent av maten WFP kjøper er skaffet enten i landene eller regionen som vi betjener. Innen 2020 skal minst 10 prosent av de 1,2 milliarder dollar vi bruker på å kjøpe mat hvert år gå til innkjøp fra småskala-bønder. Ved å kjøpe fra småbønder endrer vi tilværelsen for mennesker vi ellers kanskje hadde måttet hjelpe med mat, sier Cousin.
– Langvarig støtte viktig
WFP-sjefen understreker betydningen av at giverne støtter utsatte land og lokalsamfunn over tid slik at de står bedre rustet når det inntreffer kriser.
– Innsatsen i sårbare stater må bli mer enn nødhjelp. Givere må bidra før, under og etter en eventuell katastrofe i sårbare land. Mange av menneskene vi hjelper i dag bor i sårbare områder. Spørsmålet er ikke om en krise kommer til å oppstå, men når, sier Ertharin Cousin.
