Visk ut skillet mellom utviklingsbistand og nødhjelp
MENINGER: I løpet av våren skal regjeringen legge frem en ny stortingsmelding om utviklingspolitikken. La oss følge danskene og sikre et bredt politisk forlik om en bistandspolitikk tilpasset dagens virkelighet.
18. januar ble et historisk forlik inngått i dansk politikk. Alle partier bortsett fra Enhetslisten, som tilsvarer norske Rødt, ble enige om en strategi for dansk utviklingspolitikk frem mot 2030.
Den norske regjeringen og stortingspolitikere bør lese den danske strategien med interesse. Ikke fordi alle prioriteringer nødvendigvis er riktige, men fordi Danmark gjør et klokt grep ved å lage en felles strategi for både den langsiktige bistanden og den humanitære hjelpen.
Langvarige kriser
Det tradisjonelle skillet som er gjort mellom arbeid for å fremme utvikling på den ene side, og hjelpe folk i nød på den andre, blir stadig mer kunstig. Skillet kunne være naturlig i en situasjon der humanitære kriser bare var kortvarige avbrudd på en stødig utvikling mot bedre samfunn. Dette er ikke hovedregelen i dag. De største krisene er langvarige. Syria er det mest tragiske eksempelet, men det gjelder også Jemen, Sør-Sudan, Den demokratiske republikken Kongo, Mali, Niger, Tsjad, Den sentralafrikanske republikken og Nigeria.
Det er ingen grunn til at dette skal endre seg med det første. Klimaendringer, ustabilitet, væpnede ikke-statlige aktører og andre bakenforliggende årsaker til fattigdom vil bare forsterke tendensen. OECD anslår at over 60 prosent av fattige mennesker i 2030 vil bo i «sårbare stater» uten en statsmakt som kan ivareta befolkningens behov. Da må man være langsiktig i nødhjelpen og inkludere nødhjelp i det langsiktige. Mange aktører gjør allerede dette, men den internasjonale strukturen og de internasjonale pengestrømmene opprettholder fortsatt et kunstig skille som gjør samordning vanskelig.
Trenger jobber
24. januar deltok jeg på et internasjonalt møte i Helsinki om Syria, hvor det var bred enighet om at kortsiktig nødhjelp ikke er tilstrekkelig i en krise som går inn i sitt syvende år uten en avslutning i sikte. Folk trenger jobber, heller enn matkuponger. Barn må være friske, men de trenger også utdanning, for ikke å bli en tapt generasjon. Kampen for likestilling kan ikke settes på vent i krig, fordi det blir ingen fred med bare halve befolkningen. Alle er enige om dette, men danskene gjør nå et konkret forsøk på å omsette ord til praksis og gjøre det til en rød tråd i all sin bistandsinnsats. Det er spennende og nytenkende.
Alle strategier har best sjanse til å lykkes dersom det er en politisk bredde bak. Det sikrer at strategien kan leve videre til tross for skiftende regjeringer. Derfor håper CARE at norske stortingspolitikere og den norske regjeringen vil la seg inspirere av Danmark. Vi trenger et godt og bredt forlik for virkelig å kunne gjøre en forskjell i innsatsen for å nå FNs bærekraftsmål.
