Vesten anerkjenner Palestina, men lar volden fortsette

Jan Borgen Jan Borgen

Advokat, tidligere leder av Amnesty International Norge og nestleder av International Commission of Jurists i Genève

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Norge anerkjente Palestina som stat i mai 2024. Etter det har utenriksminister Espen Barth Eide i mange sammenhenger understreket at anerkjennelse er den nye logiske linjen i likesinnede vestlige staters forhold til Palestina-spørsmålet.

Hva vil det si å anerkjenne en stat? Anerkjennelse er en politisk handling, der andre stater erklærer at de anser en stat som folkerettslig subjekt med rettigheter og plikter. 

Anerkjennelsen er ikke en juridisk betingelse for statsdannelse, slik mange synes å tro. Men den kan ha stor politisk og diplomatisk betydning. 

Den uttrykker vilje til å respektere og samarbeide med den anerkjente staten, og et ønske om å tre inn i vennskapelig forbindelser. Dette styrker statens reelle handlekraft og dens adgang til internasjonale organisasjoner.

Det er bred enighet internasjonalt om at Palestina oppfyller folkerettens kriterier for å være en stat. Over 75 prosent av FNs medlemsland har gitt staten Palestina sin anerkjennelse. FN har gitt den observatørstatus og Den internasjonale domstolen (ICJ) omtaler Palestina som stat. 

Israelsk okkupasjon og intern palestinsk splittelse (Den palestinske selvstyremyndigheten vs. Hamas) begrenser Palestinas utøvelse av suverenitet, men rokker ikke ved statusen som stat.

Flere land anerkjenner ikke

Store vestlige land har hittil valgt å ikke anerkjenne Palestina. Hvorfor? Av to grunner: maktpolitikk og regional stabilitet.

For det første for å beskytte forholdet til Israel og USA, og dermed unngå en diplomatisk belastning. 

For det andre for å bevare kontroll over «fredsprosessen», med henvisning til at anerkjennelse uten forhandlinger kunne destabilisere regionen og vanskeliggjøre en tostatsløsning. 

Altså en kombinasjon av alliansehensyn og et ønske om å utsette det ubehagelige. Man har insistert på «fred først»: anerkjennelse kan vente til en fredsavtale mellom Den palestinske selvstyremyndigheten og Israel er på plass. Eventuelt til også Israel anerkjenner Palestina. 

I praksis har denne «fred først»-linjen fungert som et lukket politisk skjold. Den har bidratt til å beskytte Israel, blokkere reell handling og sikre Israel kontroll over palestinerne.

Fra «fred først» til økende press

Nå er det tegn til at denne linjen rakner. I september vil Frankrike, Storbritannia, Canada, Australia og flere andre – som hittil har sittet på gjerdet – anerkjenne Palestina i FN, noen med forbehold. 

Det signaliserer at Palestina, i lys av Israels brutalitet og maktmisbruk, ikke lenger skal betraktes som en evig «juniorpartner» i Midtøsten, men som den stat Palestina er. Blant argumentene for anerkjennelse fremheves palestinernes rett til selvbestemmelse og politisk legitimitet. 

Norge, Spania og Irland understreker at anerkjennelse kan brukes som pressmiddel for å tvinge Israel til forhandlingsbordet. Å vente på at Israel frivillig går til forhandlinger, løser ingenting. Logikken nå er at vestlige anerkjennelser skal fremme fred, motsatt fra logikken tidligere.

Norges nøling og Vestens dobbeltmoral

Men anerkjennelsene kommer svært sent. Ved å vente har Vesten ikke svekket Palestina, men sin egen troverdighet, og blottlagt den dobbeltmoral som preger vestlig politikk for fred og folkerett. Også for Norge er nølingen pinlig.

Statene som allerede har anerkjent Palestina, gjør det med tostatsløsning og 1967-grensene som ramme. Énstatsløsningen fremmes ikke av noen stater, kun av enkelte ikke-statlige aktører og intellektuelle. Folkerettssamfunnet er konservativt: nye stater anerkjennes nesten alltid gjennom etablerte rammer – her altså tostatsløsningen.

Tostatsløsningen virker tilsynelatende urealistisk. Stillstand er likevel intet alternativ. Israel må tvinges til forhandlingsbordet. Gjør ikke Vesten det, vil Netanyahu-regjeringen lykkes med ett av to mål: eliminere palestinsk tilstedeværelse gjennom folkemord og fordrivelse, eller befeste et permanent apartheidregime. 

Da bærer Vesten ansvar – ikke bare Israel.

Til tross for betenkeligheter er tostatsløsningen fortsatt målestokken. Den har bred internasjonal støtte og langt større tyngde enn énstatsløsningen eller ingen løsning. 

Koordinert vestlig anerkjennelse kan bryte stillstanden, presse Israel, isolere regimet og bygge strategiske relasjoner – og slik tvinge frem reelle forhandlinger.

Samtidig kan anerkjennelse styrke Palestinas legitimitet, bane vei for fullt FN-medlemskap og gi større gjennomslag i traktatsystemer og internasjonal handel. For EU kan dette markere et linjeskift, der de frigjør seg fra USAs dominans i Midtøsten-politikken.

Symbolpolitikk?

Skeptikere avfeier både anerkjennelser og tostatsløsningen som symbolpolitikk. De peker på at enhver israelsk regjering vil motsette seg endring. Med stor grad av kontroll over prosessen, fortsatt bosettinger og åpen annektering kan Israel stanse all fremdrift.

Pragmatikere vil svare at ingen maktposisjon er uforanderlig, og at økende internasjonal isolasjon og innenrikspolitisk press på sikt kan åpne for endring. Blir kostnadene høye nok, vil velgere søke politikere som handler i landets egeninteresse – også gjennom fred, som dagens kurs ikke tilbyr.

Skulle Netanyahu i tillegg mislykkes med å få frigitt alle gislene før valget i oktober 2026, kan hans politiske posisjon kollapse. Misnøye, tillitstap og en styrket opposisjon kan svekke Netanyahu og hans regjering.

Men selv om Israel skulle sette seg til forhandlingsbordet, er det ingen garanti for at Israel handler adekvat. Anerkjennelser og press skaper ikke juridiske forpliktelser for Israel til å endre politikk eller handle på en bestemt måte.

Anerkjennelser stanser ikke overgrep

Skeptikerne har rett i noe, og det er et vesentlig poeng: Ingen ny anerkjennelse av staten Palestina – ikke engang en bølge av dem – stopper folkemordet, blokaden i Gaza og okkupasjonen.

Anerkjennelser påvirker ikke de pågående militære overgrepene. De løser ikke den akutte humanitære krisen som er det viktigste å få løst nå.

Danmarks statsminister Mette Frederiksen påpekte dette: «Å anerkjenne Palestina her og nå kommer ikke til å hjelpe de tusenvis av barn som akkurat nå kjemper for å overleve. Uansett hvor mye man måtte ønske det.»

Samtidig er hennes avvisning sterkt preget av resignasjon. Norges, Spanias og Irlands begrunnelse – å presse Israel til forhandlinger om fred og tostatsløsning – er ikke ubegrunnet: Vestlige anerkjennelser av Palestina vil bidra til å begrense Israels handlingsrom gjennom diplomatiske og politiske mekanismer. 

Anerkjennelse utgjør en nødvendig, om enn begrenset, del av presset på Israel, som skal legge grunnlaget for fred i regionen. Danmarks standpunkt er kynisk.

Men reell mening gir Espen Barth Eides og likesinnedes nye politiske kurs først når den – utover anerkjennelse – bruker virkemidler som stanser uhyrlighetene på Gazastripen og Vestbredden:

1. Våpenembargo: stans i militært materiell, i tråd med staters plikt til ikke å bidra til folkerettsbrudd
2. Økonomiske tiltak: sanksjoner, import- og eksportforbud, divestering og statlig støttet boikott, med hjemmel i statsansvarslæren
3. Målrettede tiltak: visumnekt og individuelle sanksjoner mot personer med ansvar for alvorlige brudd
4. Diplomatiske skritt: nedgradering av forbindelser, som legitim reaksjon på folkerettsstridige handlinger
5. Folkerettslig ansvarliggjøring: prosesser ved ICJ, ICC og nasjonale domstoler (universell jurisdiksjon) rettet både mot staten Israel og enkeltindivider, også Hamas-ledere

Fra ord til handling

Diplomati alene kan ikke oppfylle statenes folkerettslige plikt til å reagere på grove og vedvarende brudd på ufravikelige normer (jus cogens), herunder forbudet mot folkemord, apartheid og ulovlig okkupasjon. Norge og alle andre stater plikter å ikke yte bistand eller støtte til slike brudd, og å samarbeide om å bringe dem til opphør.

Dette er ikke et politisk valg, men en rettslig forpliktelse. Å unnlate reaksjoner innebærer risiko for folkerettslig medvirkning. Norge og andre vestlige stater må gå fra deklarasjoner om anerkjennelse til konkret handling dersom de skal oppfylle sine forpliktelser. 

Folkelig press er en forutsetning for at stater faktisk handler. Mobilisering, global opinion, massiv medieoppmerksomhet og samstemt press fra organisasjoner utvider gradvis regjeringenes politiske handlingsrom. 

Det voksende grasrotpresset verden over baner vei for kraftigere tiltak mot Israels forbrytelser. Vestlige ledere står overfor et enkelt valg: la overgrepene fortsette – eller stanse dem.