–Hvor er Mohammed?

Tyrannens tomme blikk stirrer tilbake idet Amina fornøyd skyver et par tøfler til side. 

Alle som trer over dørstokken hjemme hos familien Mkheiber, tråkker på den tidligere diktatoren Bashar al-Assad. Før det syriske regimets fall i desember i fjor ville det ha vært livsfarlig å tørke skitne sko på Assads ansikt.

På stueveggen henger et portrett av en kjekk ung mann.

– Vi advarte ham mot å dra til Damaskus, sier Amina.

Hennes eldste sønn Mohammed ble fengslet i november 2012. Han var engelsklærer og arbeidet som tolk. Da krigen brøt ut i 2011, ble al-Moadamyeh, byen der familien bor, et av de første opposisjonelle områdene utenfor Damaskus. Mohammed støttet opprørerne ved å levere mat, medisiner og andre nødvendigheter.

I stua sitter tre av Aminas seks barn: Mustafa, Ahmed og lillesøsteren Sara. Mustafa snakker flytende engelsk, som sin storebror.

– Jeg elsker broren min veldig høyt og ville gå i hans fotspor, sier han.

Fram til 8. desember i fjor visste familien ingenting om Mohammed. Håpet om svar våknet i det øyeblikket regimet falt. Mellom 24 000 og 30 000 fanger ble løslatt da fengslene åpnet – bare en brøkdel av alle som hadde forsvunnet. Som titusenvis av andre pårørende dro Ahmed og Mustafa ut for å lete etter broren. 

Ahmed forteller at veiene til Saidnaya, skrekkfengselet Amnesty International har kalt et «menneskelig slakteri», var så fulle at han ikke kom fram.

Allerede tidligere på høsten 2012 var familien bekymret for Mohammed, forteller Sara. Men da han fikk en telefon og ble bedt om å møte i utdanningsdepartementet i Damaskus, dro han.

– Vi visste at hvis han ble fengslet, ville de drepe ham med en gang. Torturert til døde, og vi ville aldri se ham igjen. Så vi tilbrakte en hel uke uten å tenke på annet. Tankene var som mareritt, forteller lillesøsteren.

Hun tar en pause, før hun fortsetter:

– Hva kom de til å gjøre med ham? Skyte ham? Piske ham i hjel? Forgifte ham?

Ble lurt

På dagen ett år før Mohammed ble fengslet, ble broren Ahmed arrestert. I tre måneder ble han utsatt for så grov tortur at han fikk varige skader. Han har blitt operert tre ganger, og nå holder et medisinsk belte ryggraden på plass under strikkegenseren. Tankene raser i Ahmeds hode. 

Hele familien visste at regimet torturerte mennesker som dyr.

Da Mohammed ble arrestert, var Mustafa tvunget inn i militæret.

– Da jeg kom hjem etter å ha desertert, skjulte familien sannheten for meg. Etter to dager spurte jeg: «Mamma, hvor er broren min? Jeg har fortsatt ikke sett ham.»

Amina fortalte at Mohammed var blitt lurt til Damaskus og fengslet der.

To øyenvitner fortalte senere at de hadde sett Mohammed bli tvunget inn i en bil i Damaskus. Kort tid etter ble al-Moadamyeh beleiret. Først i 2016, da beleiringen tok slutt, kunne familien begynne å lete. Men fram til Assads fall i fjor var det umulig.

Flere ganger dro Amina til militærdomstolen i Damaskus.

– De sa at de ikke hadde noen med hans navn i registrene.

Hun kontaktet også Mohammeds oppdragsgiver, en mann med nære bånd til regimet. Amina er overbevist om at han har ansvar for sønnens forsvinning. Men der og da gråt han med henne og lovet å lete.

– Krokodilletårer, sier Mustafa.

I tolv år etter at han deserterte, forlot han ikke al-Moadamyeh og kunne ikke bidra i letingen. Da HTS startet sin offensiv, ga han seg selv et løfte: 

– Hvis al-Assad faller, skal jeg gå hele veien til Damaskus.

Den eneste gangen familien har hørt at noen så Mohammed i fengsel, var i 2016. En tidligere fange fortalte om «en høy mann med rett hår og vakkert ansikt» som het Mohammed og var engelsklærer. Da Amina ba om flere detaljer, flyktet han i panikk til Tyskland.

«Uklar sorg»

Ifølge Syrian Network for Human Rights (SNHR) er minst 177 057 mennesker savnet etter 14 år med krig. Assad-regimet står bak ni av ti forsvinninger. I mai opprettet overgangsregjeringen National Commission for the Missing Persons (NCMP). Kommisjonens oppdrag er å finne ut hva som har skjedd, identifisere levninger og støtte de pårørende. Det er også opprettet en kommisjon for overgangsrettferdighet. Målet er at de skal bidra til rettferdighet og heling.

 Jalal Nofal er psykiater og kommisjonens fremste ekspert. Han bestiller en rosa smoothie og forklarer at de savnede er «et nasjonalt problem». I psykologien kalles det teamet hans jobber med for «uklar sorg».

– Mennesker har mistet sine nærmeste uten å vite om de er døde eller i live, sier han.

De hundretusener som er savnet, har familie, slekt og venner. Hvor mange som er berørt er umulig å si.

– Millioner. Virkelig millioner, sier Nofal.

Han vendte tilbake til Syria i januar etter mer enn ti år i eksil. Regimets fall var bare første steg, mener han.

– Psykologisk er krigen langt fra over.

Flere steder har det det siste året brutt ut kamper og sekterisk vold.

Nofal tar en slurk av smoothien og smiler trøtt. Kommisjonen arrangerer nå møter og opplæring for pårørende over hele landet. Alt må bygges fra bunnen av.

– Det er en illusjon å tro at vi har ressursene som trengs, sier han.

Som tidligere fange selv, forstår han familienes fortvilelse og krav. Mange pårørende er kritiske. Ett år etter regimets fall vet de fortsatt ingenting.

– Vi har sagt til dem at dette ikke regjeringens høyeste prioritet. Men vi presser, og oppfordrer familiene til å fortsette å stille krav, sier Nofal.

Det er ikke lenge siden jubel fylte Damaskus’ gater. Folk feiret ettårsdagen for regimets fall. Det nye syriske flagget var overalt. Sammen med venner gikk Mustafa de ti kilometerne fra al-Moadamyeh.

– Følelsen var ubeskrivelig. Vi har ventet hele livet på denne dagen, sier han.

Ingen svar

Ett år tidligere satt hele familien Mkheiber som på nåler. De hadde ikke sovet ordentlig på flere dager. Mohammed hadde vært borte i tolv år. Amina hadde ikke kastet ett eneste plagg – ikke én eneste ting – som tilhørte sønnen.

Dagen regimet falt, var det strømbrudd.

– Mamma varmet vann på gasskomfyren, så Mohammed kunne ta et bad når han kom hjem. Hun la fram rene klær. Hun var full av håp den dagen, sier Mustafa.

I grålysningen 8. desember 2024 dro Ahmed til al-Mazzeh-fengselet, der han selv hadde sittet. Han knuste vinduer, brøt opp dører og lette etter storebroren, svogeren og flere venner.

– Jeg fant ingenting. Ingen soldater, ingen fanger. Bare tusenvis av ID-kort på gulvet.

Et av dem tilhørte svogeren. Ahmed fortsatte til fengselet Palestine Branch. Deretter forsøkte han å ta seg til Saidnaya, men veiene var blokkert. Han dro hjem i sjokk og visste ikke hva han skulle fortelle moren. Amina skrek:

– Hvor er Mohammed? Er han bak deg?

Moren løp ut i gaten. De stoppet henne og tvang henne inn igjen. Mustafa lovet at han skulle dra til Saidnaya.

– Hun ble syk i over en uke. Hun blødde neseblod og kunne ikke røre seg, sier Sara.

I måneder lette de etter svar. Avisene var fulle av rykter om underjordiske celler. Et desperat håp levde. Da folk begynte å si «må Gud bevare hans sjel» om Mohammed, brast det for Amina.

– Mamma nektet å akseptere den formuleringen, forteller Mustafa.

Amina sitter stille i lenestolen under et portrett av den savnede sønnen. 

– Vi må si det. At han er død. Min bror kan ha vært død i over ti år – kanskje siden i fjor, kanskje siden dagen de tok ham. Han er ikke bare savnet i et fengsel et sted, sier Mustafa.

Familier er utsatt for utpressing

– Denne typen uklar sorg er kanskje én million ganger vanskeligere enn døden. Alle som lever i uvisshet, lever med angst. Hvis jeg sier «han er død», er det som å drepe ham, mener Nofal.

Mange pårørende er blitt presset for store pengesummer. Første gang for Ahmed var i 2013, da betalte han 3000 dollar. Andre gang solgte han og Sara gullarmbåndene de hadde hatt siden barndommen. Sist noen forsøkte å svindle dem, var i 2024. Utpresserne viste et bilde fra Mohammeds Facebook-profil, men klærne på bildet var fortsatt i skapet hjemme. Slik avslørte de bløffen.

Nofal sier de pårørende gjør alt de kan.

– Disse menneskene vet aldri om de skal gjøre mer, eller om de skal slutte å lete og gå videre med livene sine.

Første steg er at folk kan snakke åpent, mener han. Det var livsfarlig under al-Assad. Men det er ikke nok. Nye massegraver blir fortsatt avdekket. Kommisjonen samarbeider med organisasjoner som allerede før regimets fall jobbet for de savnede og deres rettigheter.

Spørsmålene om Syrias framtid er mange. Den sunnimuslimske majoriteten er håpefull. Men mange minoriteter opplever økt utrygghet. Massakrer og sekterisk vold har rammet den alawitt-dominerte kysten, Suweida og Homs. Amnesty International har advart mot hevn.

– Hvor er han?

Ahmed og Mustafa har tillit til at den nye regjeringen forsøker.

– Men vi må ha tålmodighet. Da al-Assad hadde makten, pleide vi å si at det ville vært bedre om djevelen styrte. Assad-regimet var mer brutalt enn djevelen selv, sier Mustafa.

Sara setter seg i sofakroken og blar gjennom et album med bilder av storebroren. Mohammed i rød t-skjorte. Mohammed på jobbreise i Kina. Mohammed i dress. Hun gråter fortsatt hver kveld.

Når Sara reiser seg, setter Amina seg på samme plass. Hun tar også fram telefonen og viser bilder av sin savnede sønn. Hun tar seg til hjertet og trekker pusten tungt.

– Fram til regimet falt, hadde jeg håp. Nå er håpet borte. Jeg kan likevel ikke akseptere sannheten. Hvor er han? Hvor er Mohammed?

Solen har gått ned da vi ankommer Saidnaya-fengselet. Det begynner å regne lett. I bilen på vei dit sier Mustafa at det er et perfekt sted å bygge et fengsel – den lange, svingete veien mellom fjellene er øde. Han kjørte samme vei for nøyaktig ett år siden, 10. desember 2024.

For Ahmed er det første gang han setter foten utenfor skrekkfengselet. Veiene var blokkert sist han forsøkte. Han blir stående lenge foran den svarte metallporten etter at vakten har sagt at det er for sent å komme inn.