Når Snoor Rashid (51) går på jobb, holder familien pusten

Åsene mellom Rankus og Saidnaya, nord for hovedstaden Damaskus, er jevne og tørre, dekket av hektar på hektar med epletrær. Å ferdes her om natten i 2013, med slukkede frontlys under en klar stjernehimmel, var både skremmende og nesten magisk. Jevnlig ble himmelen opplyst av prosjektiler, og de mørke linjene i horisonten glitret til i eksplosjoner. På avstand var skuespillet faktisk vakkert – men det pittoreske bildet ble malt med blod.

Helt på toppen av en ås ligger Saidnayas, som allerede den gang var et beryktet fengsel. Denne åsen brukte det syriske regimet som rampe for artilleribeskytning mot opprørerne nede i eplelundene på sletten. Kameratene deres, som satt fengslet i Saidnayas fengsel og torturfabrikk, ble brukt som menneskelige skjold for å beskytte regjeringsstyrkene mot innkommende ild.

Kampfly slapp dødelige laster av bomber i alle former: brannbomber, raketter og klasebomber. Av et lagerbygg, kanskje en låve, inntil veikanten står det nå bare utbombede vegger igjen. Men drøyt ti år etter kampene ligger mange av de dødelige bombene fortsatt igjen.

Klasebomber blant epletrær

– Det der vil jeg tippe er en RBK-250, sier James. 42-åringen er teknisk feltsjef i Norsk Folkehjelp, og som tidligere soldat i de britiske styrkene vil minerydderen nødig stå fram med etternavn.

James peker mot epletrærne i åsen. Der skimtes to raketter, boret ned i jorden. De to bærerakettene kan inneholde eksplosivt materiale, men hadde det vært så enkelt, kunne problemet vært løst på en formiddag. Rakettene har vært bærere av potensielt hundrevis av små klasebomber, som nå kan ligge spredt over flere tusen kvadratmeter blant epletrærne. Hver enkelt har kraft nok til å rive av en fot, et bein, en arm – eller ødelegge øyne.

Mellom epletrærne kan det ligge hundrevis av små, spredte klasebomber.

En RBK-250 sprer klasebombene – hver enkelt kraftig nok til å rive av en fot eller et bein.

James (42) vurderer terrenget nøye med kolleger for å kartlegge hva som fortsatt ligger igjen under bakken.

Når vi nærmer oss ladningene, går vi med fem meters avstand mellom hver person, langs en allerede oppmerket løype i terrenget. Slike sikkerhetstiltak tas ikke alltid av lokalbefolkningen. Altfor ofte flokker de seg i stedet rundt en skarp bombe, mine eller granat for å filme den med mobiltelefonene sine.

Selv soldater, etter et tiår med krigserfaring, håndterer ofte eksplosiver på utrygg måte.

– Av den nye syriske regjeringshærens rundt 500 mineryddere, ble 90 personer drept eller alvorlig skadet bare det siste året, sier Christopher Tierny, landansvarlig for Norsk Folkehjelp i Syria.

– Det reelle antallet miner og eksplosive objekter som har forårsaket skader og død i Syria, er fortsatt ukjent, fortsetter han.

I løpet av reisene hans det siste året, har Tierny besøkt mange ulike lokalsamfunn, ofte steder med lite eller ingen helsetjenester.

– I det østlige Homs-guvernementet rapporterte sykehuset i Tadmur at de tok imot tre ofre i uken. Resten av ofrene ender ikke opp i noen statistikk.

Hvite, røde og blå soner

Et par dager før vi reiser nord for Damaskus for å følge Norsk Folkehjelps innsats, ser vi hvordan mineryddere fra den syriske hæren, etter en rask bønn og uten verneutstyr, demonterer en tung landmine på en sterkt trafikkert vei i utkanten av Damaskus.

Men å rydde miner krever tungt utstyr og ekstremt strenge regler hvis man ikke vil risikere livet mer enn nødvendig.

Blant epletrærne utenfor Saidnaya er bakken delt inn i ruter der hvitt markerer «rene» områder, rødt områder som skal unngås, og blått områder som er under rydding. Pipingen fra en flere kvadratmeter stor metalldetektor høres jevnt. Den er innstilt på å lese ned til 30 centimeter under bakken. Dypere enn dét blir for komplisert, med for mye støy.

Ved veikanten står en ambulanse parkert, klar til å laste inn en skadet medarbeider og kjøre i full fart til sykehus. Men én ting mangler så tidlig i oppdraget, konstaterer minerydderen James:

– Hvordan går det med de mobile toalettene? Når kommer de?

Uten toaletter blir det vanskelig å få kvinner til å arbeide i området.

Takknemlighet

James forteller at han elsker jobben som minerydder.

– Det finnes få jobber der man ser effekten av arbeidet sitt så umiddelbart. Befolkningens takknemlighet er umiddelbar, sier han.

Borgerkrigen i Syria ble en humanitær katastrofe som tvang millioner av innbyggere på flukt, enten til utlandet eller internt i landet, ofte til området rundt Idlib og den tyrkiske grensen. Men i desember 2024 lyktes den radikale islamistiske motstandsbevegelsen, ledet av den tidligere al-Qaida-terroristen Ahmed al-Sharaa, i å få regjeringshæren til å legge ned våpnene, nærmest over natten. 

I løpet av bare noen dager var et drøyt tiår med borgerkrig over – i hvert fall denne fasen. Regimet falt som et korthus, eller som et råttent eple, alt etter hvilken metafor man foretrekker. Diktatoren Bashar al-Assad og familien hans flyktet til Moskva.

For millioner av syrere var gleden grenseløs. Endelig kunne de vende tilbake til restene av leilighetene, gårdene og eplelundene sine.

– Folk aner ikke hvor det er trygt

– Problemet er bare at alle som reiser tilbake, ikke har noen anelse om hvilke hus eller jordstykker som er kontaminert av miner og bomber, sier Anwar Amoon.

Den tidligere regjeringsgeneralen har ansvaret for mineryddingen i området nord for Saidnaya, eller Talfita 004, som det også kalles. Når arbeidslaget hans er ferdig, kan nærmere 9 000 mennesker puste lettet ut, bevege seg og høste uten en overhengende minetrussel.

60-åringen snakker og beveger seg med den pondusen man forventer av en tidligere armégeneral. Han understreker at han bare hadde administrative oppgaver i diktatorens hær. Men det hindrer ikke at han, som general på den siden som la ut flest miner i landet, har en spesiell innsikt.

– Militæret lærte å legge ut miner på en bestemt måte – med spesielle avstander og mønstre, forklarer Amoon.

Den kunnskapen er svært verdifull i dag, ikke minst fordi det knapt finnes kart over minefeltene lenger.

– Mye ble brent før opprørerne tok over og regjeringsstyrkene flyktet, sier han.

Å brenne et kart over et minefelt er i praksis å dømme sivile – både voksne og barn – til å risikere amputasjon eller død i mange år framover. Det er også en måte å la hatet leve videre i det syriske samfunnet på.

En personlig pris

Amoon har selv fått kjenne på hatet, volden og mistilliten som finnes igjen etter alle årene med borgerkrig. Begge brødrene hans er alawitter, i likhet med ham selv, altså fra samme religiøse gruppe som den tidligere diktatoren. I tillegg var også de militære, forteller han over en kopp varm pulverkaffe.

– Begge ble skutt i sine egne hjem. Den ene døde, og den andre ligger nå på sykehus med alvorlige skuddskader, forteller han.

Man kan si at mineryddingen i dag er en del av forsoningsarbeidet i Syria. I dette arbeidet trengs all kunnskap og alle ressurser som kan mobiliseres. Det finnes rundt 1 500 forlatte militærbaser i Syria. I tillegg anslås Hizbollahs baser og depoter til rundt 700, ofte i tett befolkede områder, ifølge Christopher Tierny, Norsk Folkehjelps landansvarlige i Syria.

Det er en utfordring ikke bare for Norsk Folkehjelp som organisasjon, særlig med den kroniske underfinansieringen som Tierny anslår til halvparten av det reelle behovet. Det er også en belastning for hver enkelt medarbeider og familiene deres.

Rydder for framtiden

James’ kollega Snoor Rashid er iraker, og 51-åringen har tre barn hjemme i Sulaymaniya. Der har man lenge arbeidet for å gjøre befolkningen bevisst på farene ved etterlatte miner og bomber.

– Min ti år gamle datter lærer alt dette på skolen. Hun forstår mer enn godt nok hva faren hennes jobber med. Hun liker det ikke i det hele tatt – det gjør hun veldig klart for meg hver gang jeg kommer hjem etter en rotasjon, eller før jeg skal reise ut igjen, sier Rashid.

Men det er nettopp for datterens generasjon han risikerer livet ute i minefeltene. Og for neste års eplehøst.