Klima i alle kanaler

Solheim trekker fram to hovedutfordringer for bistandsarbeidet:
- Den ene er å hjelpe fattige land å tilpasse seg klimatiske endringer. Den andre er å bidra til at den drastiske økningen i energibruken som fattige land må ha for å komme seg ut av fattigdommen, skjer på en mer miljøvennlig måte.
Å bremse økonomisk vekst og utvikling i Sør vil ifølge Solheim gjøre det helt umulig å få til en ny internasjonal klimaavtale etter 2012.
- Ingen statsledere i Afrika vil være villig til å diskutere miljø hvis det ikke er koblet sammen med utvikling. Både fattige land og mellominntektsland som Kina og Brasil må få kunne bruke mye mer energi og ha økonomisk framgang. Men det må skje på en mer miljøvennlig måte. Økonomi og økologi må derfor utgjøre likeverdige deler av alt vi gjør, sier utviklingsministeren.

Mistillit mellom nord og sør. Solheim mener den største utfordringen i miljøarbeidet er mistilliten i det internasjonale systemet mellom rike og fattige land, og tilbøyeligheten til å skyve problemer over på «den andre».
- Mistilliten er dyp, og lammer mye av det en ønsker å gjøre. Mangelen på tillit gjør at alt blir tolket negativt. På konferansen for bærekraftig utvikling i FN i mai kom for eksempel EU med et forslag om energieffektivitet. Til tross for at det her ligger et enormt potensial, ble forslaget mottatt negativt av utviklingslandene. Den samme konferansen endte opp med, av alle absurde ting, å gi presidentskapet for bærekraftig utvikling det neste året til Zimbabwe - et land som har mer enn nok med sine egne problemer og som ikke er i stand til å løfte dette internasjonalt. Men valget av Zimbabwe går inn i en nord-sør-konflikt, hvor afrikanske land står sammen i solidaritet og peker nese til Vesten - og da særlig USA og Storbritannia.

Mer klimabistand. I 2008 skal Norge bruke 400 millioner kroner til klimasatsing i utviklingsland. I budsjett-teksten heter det at Norge skal bli «en klimabevisst energistormakt» som skal være «verdensledende på miljørettet utviklingsbistand».
- Vi skal særlig bidra der Norge er gode og kan ha et fortrinn i forhold til andre givere, sier Solheim og ramser opp forvaltning av energiressurser, vannkraft, solenergi og CO2-håndtering - så sant Mongstad-prosjektet lykkes.
- Vi er verdens rikeste land og har bygd velstanden vår på å utvinne forurensende olje og gass. Med de enorme utfordringene utviklingslandene står overfor, blir ikke 400 millioner kroner til klimatiltak bare småpenger?
- Nå må vi aldri glemme at Norge ikke kan frelse verden alene. Vi kan gjøre en god del, men det er soleklart at det er vårt bidrag til internasjonale prosesser som er det avgjørende. Når det gjelder for eksempel en ny Kyoto-avtale, så er det å få med USA og Kina av helt avgjørende betydning. Det er ikke mulig å få til et nytt klimaregime uten disse to. Blir USA og Kina med - da vil resten av verden følge etter. Det viktigste vi gjør er derfor å bidra til internasjonale prosesser. Men i årene framover vil vi definitivt også trenge mer penger.

Må se på oljefondet. - Det har kommet forslag om å sette av penger fra oljefondet til klimatiltak. Hvordan stiller du deg til å koble økningen i oljefondet med et miljøfond?
- Nå er ikke oljefondet mitt ansvarsområde, men at vi i årene framover må se på forvaltningen av oljefondet, er det ingen tvil om. Norsk olje påvirker verden i stor grad, og det er ufattelige verdier i fondet. Det er derfor all mulig grunn til å se på om pengene kan brukes slik at vi bidrar til en mer miljøvennlig klode. Jeg mener at vi må følge de store pengene, og ikke bare de små. Dette er de store pengene.
- Hvordan ser du på ansvarsfordelingen mellom rike og fattige land i forhold til klimautslipp?
- Det er vi i de rike landene som har det største ansvaret. Jo rikere du er, jo mer bidrar du til klimautslipp og jo større ansvar har du.
- Står da 20 milliarder i bistand i forhold til dette ansvaret?
- Det kommer aldri til å stå på meg å ikke bidra med mer penger til dette.

Tornerosesøvn siden 90-tallet. - Har klimautfordringene kommet litt som «julekvelden på kjerringa?» Inntrykket er at forvaltningen ikke helt har sett dette komme.
- Norge har levd i en tornerosesøvn siden annen halvdel av 90-tallet og fram til nå, hvor miljø var et helt underordnet spørsmål. Miljødepartementet har vært svakt og litt på siden av prosessene.
Her i Utenriksdepartementet har det å jobbe med miljø ikke gitt like mye status som for eksempel det å jobbe med fredsprosesser. Politisk ledelse har vært lite engasjert i miljø. En betydelig del av næringslivet har tatt lett på miljøkonsekvensene, og miljøorganisasjonene har vært svakere enn de er nå. I det hele tatt så har vi levd i en boble, hvor miljø ikke har fått lov til å trenge inn, sier Solheim.

Optimist. - Du har hatt et miljøengasjement i mange år. Ser du på det som nå skjer som et blaff?
- Nei, jeg gjør ikke det, og grunnen er enkel: Det fundamentalt nye det siste året er at det nå er bred, vitenskapelig enighet om klimautfordringene. Bare dersom det igjen blir sådd vitenskapelig tvil om konklusjonen til FNs klimapanel, kan klima forsvinne fra agendaen. Men når det nå er vitenskapelig enighet, så må vi politikerne handle.
- Tror du at verdenssamfunnet vil klare å snu utviklingen? Så langt har det vært mye snakk samtidig som utslippene øker dramatisk.
- Jeg er grunnleggende optimist. Vi har klart å foreta kolossale teknologiske endringer tidligere. Det største problemet vi har er mangelen på tillit i det internasjonale systemet. Jeg tror at vi klarer å løse denne mistilliten, men jo lenger tid det tar, desto større blir kostnadene og desto flere mennesker får ødelagt sine liv.