Korrupsjonsbekjempelse i norsk bistand

Korrupsjon har vært gjennomgangstema i Bistandsaktuelt i 1999, og var tema for utviklings- og menneskerettighetsministerens utviklingspolitiske redegjørelse i Stortinget 6. mai.
Denne offensiven er viktig og nødvendig. For det første av de grunner regjeringen selv anfører: «Korrupsjonen er nådeløs. Den går først og fremst ut over de svakeste. Korrupsjon er å stjele fra de fattigste». For det andre av hensyn til bistandens troverdighet overfor norske velgere.
Det kan ikke over tid forsvares å gi betydelige midler til regimer der penger forsvinner i lommene til korrupte tjenestemenn, politikere og næringslivsledere. Det er likevel grunn til stille noen spørsmål om regjeringens offensiv.

Likevel vil jeg stille to spørsmål ved offensiven, som et forsøk på å plassere den i en større sammenheng:
• Er korrupsjon den alvorligste hindring for utvikling?
• Er det tendenser til overfokusering på korrupsjon som hinder for utvikling?

Utviklingsministeren refererer til en spørreundersøkelse utført av Verdensbanken, der toppbyråkrater fra 63 utviklingsland mener at korrupsjon er den alvorligste hindring mot utvikling.
Det er umulig å veie alle utviklingshindrende faktorer mot hverandre, men er korrupsjon et større hinder mot utvikling enn for eksempel internasjonale valutaspekulasjoner? Og er korrupsjon et større hinder enn det stadig økende antall kriger mellom fattige land? I redegjørelsen til stortinget gav utviklingsministeren selv det dystre bildet av året som er gått: 10 nye konflikter er blusset opp bare i Afrika.
Jeg besøkte nylig prosjekter som Utviklingsfondet støtter i Eritrea og Etiopia, to av landene som i fjor gikk til krig mot hverandre. Ingen kan tvile på at det over tid vil være umulig å skape varig utvikling i disse to fattige landene når store deler av statsbudsjettene går til finansiering av en av Afrikas blodigste kriger på mange tiår. Men når en norsk bistandsarbeider i samtaler med organisasjoner og myndigheter understreker at krig ikke kan være noen løsning på mellomstatlige konflikter, nikkes det høflig fra den andre siden av bordet og det spørres hvordan det går i Jugoslavia…
Er korrupsjon bare et problem på mottakersiden? Svaret er selvfølgelig nei, fordi det er alltid to parter innblandet i korrupsjon, en som betaler og en som tar seg betalt. Korrupsjonskultur i utviklingsland skapes gjennom et samspill mellom korrupte tjenestemenn i mottakerlandet og næringslivsrepresentanter og investorer fra land i nord som er villige til å betale for å få urettmessige fordeler.
I denne sammenheng er det en stor svakhet i regjeringens offensiv ved det at den nesten utelukkende tar for seg korrupsjon som et problem ved mottakerne.
En effektiv kamp mot korrupsjon må være like ambisiøs overfor begge parter som skaper betingelser for korrupsjonskultur, like ambisiøs overfor de som betaler, som for de som tar seg betalt.

Bjørn Lindgren er daglig leder i Utviklingsfondet.