Korrupsjonsjegerne

Spørsmålet om betydning av antallet samarbeidsland i bekjempelse av korrupsjon skal jeg her la ligge. Snarere er jeg opptatt av andre anbefalinger og unnlatelsessynder fra NORADs side i kampen mot korrupsjon. Noen av dem er så viktige at de bør påpekes og problematiseres.

Vi må ta korrupsjon på alvor. Mange av oss støtter prosjekter i land som kommer veldig dårlig ut på lister over land med slike problemer. Noen få ganger har det hendt at organisasjonene der jeg har arbeidet, har kommet borti saker som kanskje kan kalles for «korrupsjon». Felles for alle tilfellene er at vi ikke hadde greid å «avsløre» problemene uten hjelp fra deltagere i prosjektene.
En gang kom en gruppe bønder i Nicaragua og fortalte om mangelfulle matleveringer etter orkanen Mitch. En annen gang var det en ungdom i Bolivia som forsto at noe ikke var helt slik det burde ha vært. I ingen av tilfellene ville den lokale revisoren ha hatt noen mulighet til å avsløre lurendreieriet på egenhånd.
Det viktigste verktøyet i kampen for «god forvaltning», er et åpent og godt forhold til deltagerne på grasrotnivået. Det er bare i en god allianse med disse egentlige «målgruppene» at vi kan bygge «god forvaltning». Dessverre er vårt fryktinngytende bistandsbyråkrati et hinder for slik folkelig deltagelse i prosjektdriften.

NORAD har satt opp en liste over nyttige tiltak i kampen mot korrupsjon.
Blant disse «viktigste innsatsområdene», finner vi «styrke pressen» og «støtte vaktbikkje-organisasjoner». Men det som kanskje overrasker mer, er listen over «Hva NORAD gjør for å minimalisere risikoen for misbruk». Åtte punkter nevnes spesielt. Jeg gjengir stikkord for hvert av de åtte punktene: «revisjon», «gjennomganger», «klausul» om tilbakebetaling, «kvaliteten på mottakers forvaltning», «følge opp tett», «anti-korrupsjonsklausuler», «tar opp korrupsjon», «bevisstgjøre og skolere staben».
Vi må dessverre si at mottakerne - bøndene, kvinnene, studentene, osv. - er tildelt en meget underordnet rolle. Det er nordmannen som skal ordne opp. Det er kontroll som er det dominerende verktøyet.
På den ene siden er NORADs handlingsliste fullstendig dominert av tiltak som stiller mottagerorganisasjonen til regnskap over for oss. På den andre siden heter det at «Utviklingen må komme innenfra. (..) det er bare samfunnets egne medlemmer som kan skape omfattende og varig økonomisk og sosial utvikling i sitt land.» Teorien er fin: Det er i samspillet mellom innbyggerne og NGOer/kommuner/stat at løsningene finnes. Men praksisen overfokuserer på forholdet mellom givere og NGOer/stat/kommune.
NORAD trekker også andre konklusjoner som bør vekke oppsikt. «Man finner ikke noen entydig sammenheng mellom demokratisk styresett og lite korrupsjon - slik man hadde ventet». Om vi bruker Transparency Internationals indeks som et startpunkt (med alle sine mangler), ser vi at landene med minst korrupsjon omfatter blant annet Finland, Island, Nederland, Norge, Sverige, Canada, New Zeeland, Luxemburg og en rekke andre land de fleste av oss ville definere som land med «demokratiske styresett». Nederst blant «verstingene» finner vi en rekke mer eller mindre autoritære regimer og land inne i en overgangsfase mellom militærdiktatur og mer «demokratiske styresett».

Det kan ikke herske noen tvil om at landene med de best utbygde demokratiske styresettene kommer veldig mye bedre ut enn de landene som representerer autoritære militærstyrer, for eksempel.
Men det er ikke selve valgprosessene som skiller de beste fra de verste. Bolivia, for eksempel, holder regelmessige valg, men rammes likevel av et hårreisende korrupsjonsproblem. Det som landene med minst korrupsjon ofte har felles, er velfungerende institusjoner som omgir det demokratiske valgsystemet: Det fins domstoler som er rimelig uavhengige, pressen er friere, informasjonen åpnere og mer tilgjengelig, osv.

Nicaragua er et eksempel på et land der det er etablert et valgsystem, men der folk flest hevder at korrupsjonen samtidig har økt. Den nylig avgåtte presidenten, Arnoldo Alemán, sitter fanget i en vev av korrupsjonsmistanker og rykter, og de første av hans menn har allerede fått reist tiltale mot seg.
Nicaragua gikk fra et mer eller mindre autoritært styre til et mer eller mindre demokratisk styre i 1990. På papiret kan det se ut som om frihet og demokrati gjorde sitt inntog. Dersom vårt perspektiv er av rent mekanisk art, at formelle valg betyr demokrati betyr frihet, er det lett å trekke slike forhastede slutninger. I virkeligheten betydde ikke det formelle valgsystemet all verden. De ledende politikerne lever nå som før i store hus med piggtråd rundt. De bruker all verdens skitne triks for å stenge mulig opposisjon ute. Støtte kjøpes og forvaltes gjennom fordeling av arbeid, kontrakter og andre goder.
Korrupsjonen i Nicaragua har fått blomstre - ikke fordi at et formelt valgsystem er innført, men fordi institusjonene, domstolene og rettighetene som omgir det formelle valgsystemet, ikke har kommet på plass.
Selv om Nicaragua har gjennomlevd en revolusjon, enkelte jordreformer, en fredsavtale og tre «demokratiske» valg, viser statistikken fortsatt at noen få holder både økonomisk og politisk makt i sine lubne hender. Nicaragua er fortsatt det landet i verden (kanskje i skarp konkurranse med Swaziland) som (ifølge Human Development Report 2001) har den største forskjellen mellom fattig og rik i verden.
Dusinvis av land har siden åttitallet gjennomført lignende reformer. Formelle valg er innført, men uten at demokratiet har stukket særlig dypere enn det å la et par av overklassens utvalgte representanter kjempe om retten til å være «konge på haugen» de neste fire årene.
Demokratisering hjelper altså mot korrupsjon, men bare når demokratisering betyr åpenhet, fri presse, uavhengige domstoler etc. Innsyn er avgjørende.

Dessverre bidrar ikke bistandsbyråkratiet til å gjøre livet enkelt for de stakkarene som forsøker å følge med i styringsprosessen i «vår» verden.
En helt vanlig saksgang for et helt vanlig budsjett, vil i grove trekk være følgende: Partnerne lokalt definerer sine behov i form av en søknad, søknaden vurderes i vår norske organisasjons ulike bestemmende organer (AU, Styre, osv.) og inkluderes i årets søknad til NORAD, som gjerne kommer tilbake med et lite kutt, som så skal innbakes i det opprinnelige budsjettforslaget. Parallelt med denne omstendelige prosessen foregår det så en revisjon og rapporteringsprosess som legger beslag på stor arbeidskraft hos både norsk og lokal partner.
Dette omfattende byråkratiet fører til tre ting. For det første suger det energi ut av organisasjonene - energi som burde ha blitt brukt til dialog med de menneskene som det egentlig dreier seg om (målgruppene). For det andre er prosessen så komplisert, med tilbakebetaling av ubrukte midler, overføringer, budsjetter, reviderte budsjetter, osv., at bare de mest utholdende greier å følge med. Prosessen i seg selv avskrekker representanter fra målgruppen fra å engasjere seg. For det tredje betyr dette i praksis at mange viktige prinsipielle beslutninger blir tatt i rommet mellom lokale ledere, norske ikke-statlige organisasjoner og NORAD. Selve prosessen bidrar til å holde makt på «saksbehandlernivå» og ikke der den hører hjemme: Hos bøndene, arbeiderne, barna, studentene, aktivistene, osv.
Evalueringen av de norske organisasjonenes arbeid i Nicaragua kom i fjor fram til en lignende konklusjon: Byråkratiet rundt prosjektene må reduseres. Den britiske institusjonen INTRAC (International NGO Training and Research Center) trakk også klare konklusjoner i en evaluering av ti europeiske bistandsorganisasjoner i 2001: «fokuser mindre på kontroll og mer på å sikre at partnerne i Sør står til regnskap overfor sine egne velgere».

Det fins en rekke ting vi kan gjøre. Vi kan kreve at målgruppene er representert i styrende organer hos partnerne i Sør, at de norske organisasjonene står til regnskap overfor andre enn bare NORAD og ulike innsamlingskampanjer, at forslag sendes ut på høring også i Sør, at vi er i stadig og direkte dialog med målgruppene, at det opprettes kanaler for direkte kontakt til målgruppene, at tillit bygges opp slik at folk i Sør tør å komme med kritikk, klager og innspill, at budsjettene gjøres tilgjengelige, at aktivitetene gjøres kjent blant målgruppene, at lønnsutgiftene er offentlig kjente hos målgruppene, osv.
Et forsiktig lite steg i kampen mot den ødeleggende korrupsjonen vil være å demokratisere måten bistandsbyråkratiet driver på. Ta et oppgjør med formyndermentaliteten. Inkludere målgruppene. Være skeptiske til de titusenvis av ikke-statlige organisasjoner som hevder å representere alle svake grupper i verden. Bygge allianser til målgruppene for vår solidaritet. Gjøre vårt eget arbeid mer gjennomsiktig.
Samarbeidet går ikke først og fremst gjennom profesjonelle ikke-statlige organisasjoner som er eksperter på buzzwords som «kvinneperspektiv», «urbefolkning», «good governance», osv., men i direkte dialog med målgruppene.
Paradoksalt nok er det mange slike små grasrotprosjekter som kan komme til å rammes dersom den norske aktiviteten skal konsentreres til færre land. Men heller enn å konsentrere den norske aktiviteten til land der det norske bistandsbyråkratiet er massivt og fryktinngytende til stede med klausuler som i kontraktsform krever at partnerne besverger korrupsjon i alle former, burde NORAD følge INTRACs råd: Mindre satsing på kontroll. Mer makt til målgruppene.

Roy Krøvel er prosjektansvarlig i Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond (SAIH).