Krass kritikk av partibistand

Siden 2002 har det på statsbudsjettet vært avsatt midler til støtte for de norske politiske partienes samarbeid med partier i utviklingsland gjennom Norsk senter for demokratistøtte.
Tanken bak støtteordningen har vært at partiene ofte utgjør et svakt ledd i de politiske strukturene i fattige land, og at et samarbeid med norske partier vil kunne bidra til å styrke partiene - og dermed demokratiutviklingen.
Fra og med 2006 ble Norsk senter for demokratistøtte omorganisert. Fra å være et rådgivende organ for Utenriksdepartementet ble senteret underlagt et styre der alle partier på Stortinget deltar. Det betyr med andre ord at både bevilgningen og forvaltningen av midlene er overlatt til partiene selv.

Norge er unntak. Amundsen gjennomgår i sin rapport gjeldende prinsipper og praksis for hvordan bistanden til politiske partier utøves i ulike land: Tyskland, Nederland, Storbritannia, USA, Sverige og Norge.
- I de aller fleste andre land går utviklingen i retning av en bredere partistøtte, der støtten gis til demokrati-prosesser og til organer i mottakerlandet som representerer flere partier samtidig. Det kan være både samarbeidsforum og det kan være institusjoner som jobber med kapasitetsbygging, sier Amundsen.
I Norge derimot, har Norsk Senter for Demokratistøtte satset de fleste av sine kroner på en søsterparti-modell. I praksis er det snakk om at representanter for norske partiers internasjonale sekretariater, gjennom besøk og seminarer, utvikler et samarbeid med partier de oppfatter som å stå for en tilsvarende ideologi i mottakerlandet.

Bevilger til egne turer. - Det er ikke rart om noen kan synes at dette ser ut som «bukken til havresekken», sier CMI-forsker Amundsen.
Forskeren, som selv har vært med i styret i Norsk senter for demokratistøtte (før omorganiseringen), mener at den norske søsterparti-modellen har et preg av å være «amatør-bistand». Den drives med små ressurser, etterspør i liten grad forskningsbasert kunnskap og tar i praksis lite hensyn til de unge demokratienes virkelige behov, mener han.
- Å yte bistand til søsterpartier blir skjevt i forhold til hva slags demokratiske underskudd som eksisterer i mottakerlandene. Jo lenger vekk fra Norge man kommer, jo vanskeligere er det jo å finne velgere som tiltrekkes av de samme ideer som det våre partier står for, sier Amundsen.
Han viser til at politiske partier i utviklingsland kan bli dannet av rent opportunistiske grunner, for å utnytte støtteordninger.

Sementerer strukturen. Amundsen advarer mot en form for parti-bistand som kan komme til å påvirke selve det politiske landskapet.
- Bistand til søsterpartier i fattige land kan virke konserverende og sementerende på partistrukturen, slik at nye partier med en sterkere folkelig appell har vanskelig for å konkurrere som følge av ressursmangel. Dersom det er regjeringspartiet som mottar mye av støtten, kan det bidra til å forsterke et misforhold i ressurser mellom regjering og opposisjon, sier Amundsen.

Uklare politikere. Norske politikere, inkludert Fremskrittspartiet, er innstilt på at bistanden til politiske partier i utviklingsland skal fortsette, men de er uklare på om støtten bør gis bredt eller om det bør satses på «søsterpartier».
- Vi må bruke alle metoder for å støtte demokratiet, men vi kan ikke pådytte andre vår ideologi, uttalte Frps formann Siv Jensen på et seminar om bistand til politiske partier i Oslo 6. november.
Jensen sa også at Fremskrittspartiet ikke nødvendigvis vil begrense sin aktivitet på området bare til partier de oppfatter som enige med dem selv.
På seminaret deltok også stortingsrepresentant Marit Nybakk fra Arbeiderpartiet. Nybakk pekte på at slik hun ser det er samarbeid mellom politiske meningsfeller en naturlig og riktig samarbeidsform.
- Selvsagt samarbeider vi med partier vi føler et politisk fellesskap med, sa Nybakk.
Norsk senter for demokratistøtte har to fast ansatte. For 2007 er det budsjettert med 7 millioner kroner til dette arbeidet.