Kulturarv i krig – eksempler fra Sudan

Anne Katrine Bang Anne Katrine Bang Anne Katrine Bang Professor i historie ved Universitetet i Bergen/Chr. Michelsens Institutt

Professor i historie ved Universitetet i Bergen/Chr. Michelsens Institutt

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Når mennesker dør, kvinner voldtas og livsgrunnlag legges øde kan det virke overflødig å minne om at også kulturarv har – i alle fall frem til i dag – et selvstendig rettsvern i krig.

Haag-konvensjonen av 1954 forbyr krigførende parter å bevisst ødelegge kulturminner, og forbyr også okkupanter å eksportere kulturarv ut av det okkuperte området. Brudd på dette er en krigsforbrytelse – som dessverre utføres nesten daglig i Sudan, Ukraina, Palestina og nå også Iran.

Den internasjonale straffedomstolen i Haag (ICC) har til dags dato kun ført en eneste sak der påtalen lød på ødeleggelse av kulturarv. Det skjedde i 2016, da Ahmad al-Mahdi fra Mali sto tiltalt for å rasere gravmonumenter og brenne manuskripter etter at al-Qaida inntok Timbuktu i 2012. En angrende al-Mahdi ga en uforbeholden tilståelse og ble dømt til ni års fengsel. 

Andre viktige saker ble hørt av ICC etter krigen i Bosnia, men der var brudd på kulturminnekonvensjonen del av flere andre tiltaler. Disse dommene til sammen slår fast at ødeleggelse av kulturarv kan straffeforfølges individuelt og at krigførende parter bærer et klart ansvar for å forhindre dette.

Men hva skjer egentlig med kulturminner i krig, og hvorfor er det så vanskelig å straffeforfølge denne forbrytelsen? Og ikke minst: Hvorfor er det straffbart i seg selv?

Erfaringer fra de siste tre årene i Sudan kan si noe om hva som faktisk skjer, hvorfor det er vanskelig å stille noen til ansvar og hva som egentlig står på spill. 

Siden krigen fortsatt pågår, er det foreløpig ikke gjort noen fullstendig granskning, og punktene under er derfor basert på rapporter og samtaler med deltakere i det pågående SNAC-prosjektet ved CMI/UiB:

Manglende finansiering og beredskap

Selv i fredstid er kulturarv dyrt å vedlikeholde og forvalte. 

Dette er ofte lavt prioritert i land som har prekære utfordringer innen helse, utdanning og skatteinngang generelt. 

Enda lavere på prioriteringslisten er beredskap når det gjelder kulturarven i tilfelle væpnet konflikt.

Ødeleggelse skjer ikke bare med missiler

I Sudan har mange viktige bygg, minnesmerker, arkiver og arkeologiske steder blitt ødelagt som følge av direkte trefninger. Et svar på denne typen ødeleggelse er Blue Shield som har hatt en viss suksess med å skjerme kulturminner i krig – ofte i samarbeid med humanitære organisasjoner. 

I Sudan har det vært svært vanskelig å gjennomføre fordi organisasjoner har hatt begrenset tilgang.

Det er verdt å merke seg at svært mye tap av kulturarv skjer rett og slett fordi folk forlater steder der museet, biblioteket eller utgravningen befinner seg. Dette har særlig vært tilfelle i Sudan, der mer enn en tredjedel av befolkningen har blitt drevet på flukt. 

Dette gjelder både lokalbefolkningen, som ofte har en tilknytning til denne arven, og praktisk talt alle fagfolk som er satt til å passe den. Dermed eksponeres verdifulle kulturminner for brann, regn, vind, støv, tyveri og generelt forfall.

Død kulturarv i folketomme områder

Mye tenkning rundt kulturarvsberedskap baserer seg på ideen om «levende kulturarv». Lokalbefolkningen gis mye av ansvaret for vedlikehold og bruk av arven, samtidig som det også kan gi inntekter. 

Man ser her for seg at levende lokalsamfunn er den beste og mest bærekraftige forsikring mot forfall. De kan ta i bruk lokal kunnskap og de holder tilhørende skikker, ritualer og praksiser i live.

Når menneskene er borte, er det få mekanismer igjen. Finansiering når ikke frem, eller kommer for sent. Eksisterende partnerskap bryter sammen. Digitale løsninger kollapser fordi servere blir skutt i stykker eller plyndret. 

Kulturarven dør en stille død på steder der ingen er. Et eksempel på dette er det tidligere sultanpalasset i al-Fasher – et av Sudans viktigste museer – som står igjen, delvis utbrent, i en spøkelsesby etter at befolkningen enten ble drept av Rapid Support Forces (RSF) eller drevet på flukt.

Hvem er ansvarlig?

I tilfellet al-Mahdi i Timbuktu var det relativt lett å identifisere ansvarlige fordi al-Qaida filmet seg selv i aksjon og delte det villig vekk på nett. 

I dagens konflikter skjer mye ødeleggelse via droner og missiler som opereres fra langt borte, av anonyme operatører – som vi nå ser i Iran.

I Sudan har både Nasjonalmuseet og Nasjonalarkivet blitt påført store skader, og gjenstander har blitt stjålet og solgt til utlandet. 

Begge krigførende parter må bære sin del av ansvaret, men når vår tids regelbaserte orden ikke engang evner å påtale selv de mest opplagte bruddene på krigens folkerett (i Gaza og al-Fasher) er det vanskelig å tenke seg en prosess som gransker brenning av manuskripter.

Kulturarv som våpen

«Kulturell førstehjelp» for truet eller ødelagt kulturarv handler ikke først og fremst om gjenstander, manuskripter eller arkeologi. Det handler om identitet og tilhørighet, og til syvende og sist om fred.

Nettopp derfor brukes kulturarv stadig oftere som middel i krig, for å demoralisere etniske, politiske eller ideologiske motstandere.

Dette er straffbart fordi det er et angrep på folks identitet og historie og dermed nært forbundet med forbrytelser som folkemord og etnisk rensing. Men så lenge vår tids stormakter behandler internasjonal humanitærrett som en detalj er en ting sikkert: Verdens felles kulturarv står ubeskyttet tilbake.