Krøvels korrupsjonskritikk

Krøvel tar utgangspunkt i fordraget underdirektør Mette Masst holdt på Stortingets kontrollkomités seminar om korrupsjon og hvitvasking av penger. Et foredrag basert på de tre hovedmålsettingene som ligger til grunn for NORADs arbeid med korrupsjonsbekjempelse og godt styresett.
For det første skal vi hjelpe mottakeren med å bekjempe korrupsjon på deres egen hjemmebane. NORAD kan aldri alene bekjempe korrupsjon i noen av våre samarbeidsland. Vår oppgave kan kun være å bidra til at mottakerens kamp blir mest mulig effektiv. Målgruppen for SAIHs og NORADs støtte er den samme, - folk på grasrota som vil ut av fattigdom. Men bruken av kanal og virkemiddel vil nødvendigvis variere fra en frivillig organisasjon til et statlig forvaltningsorgan. I stat-til-stat samarbeidet vil hovedmottaker nødvendigvis være myndighetene i samarbeidslandet.
Samtidig som vi bidrar til bygging av et statsapparat, ser vi også behovet for at denne makten balanseres mot krefter i det sivile samfunn og privat sektor. Der staten verken viser evne til å ta opp kampen mot korrupsjon eller myndighetene selv er en korrupt aktør, velger også vi å «styrke pressen» eller «støtte vaktbikkje-organisasjoner», slik Krøvel påpeker det.

DEN ANDRE målsettingen i planen har vært å styrke vår egen forvaltning og bedre kunnskapen innad i vår egen organisasjon. Her kommer de «gjennomgangene», «revisjon» og «klausulene» Krøvel henger seg opp i, inn i bildet. I NORAD har vi ingen illusjoner om at vi gjennom avtaleverk eller økt kontroll kan knekke korrupsjonen. Vi har heller ingen tro på at det vil løse noen problemer å sende av gårde en «nordmann som skal ordne opp». To års aktivt arbeid med handlingsplanen gjør oss imidlertid sikre på at dette har vært riktig fokus for å øke kunnskapen om korrupsjonsbekjempelse blant våre egne ansatte hjemme og ute.
Den tredje målsettingen i planen har vært å styrke erfaringsutveksling og forskning på feltet. Gjennom et nært samarbeid med ledende forskere (i Norge, Storbritannia, Tanzania og India for å nevne noen) har vi fått prøvet våre teorier og fått ny lærdom om hva som ikke virker og hvorfor.
Og, ja, flere forskere konkluderer faktisk med at «man ikke finner noen entydig sammenheng mellom demokratiske styresett og korrupsjon». Det blir et for billig poeng å trekke en sammenlikning mellom 8 av verdens rikeste og mest velutviklede land (de fleste relativt egalitære stater med mangeårige sosialdemokratisk styre ikke ulikt vårt) og «verstingene» på bunn av Transparency Internationals korrupsjonsindeks. At et land har et såkalt «demokratisk styresett» betyr ikke nødvendigvis at; rikdommen i landet er jevnt fordelt, at forvaltningen tillater innsyn, at rettsvesenet er uavhengig, at pressen kan være kritisk mot det statsbærende partiet eller at landet styres etter et maktfordelingsprinsipp.

DERFOR ER JEG helt enig med Krøvel når han påpeker at «det som landene med minst korrupsjon ofte har felles er velfungerende institusjoner som omgir det demokratiske (valg)systemet». Og det er nettopp velfungerende institusjoner preget av åpenhet og innsyn (transparency) og ansvar overfor de folkevalgte og folket (accountability) vi ønsker å bidra til at bygges. Det er derfor vi yter betydelig bistand til oppbygging av ombudsmannskontorer, styrker riksrevisjoner, gir opplæring til folkevalgte parlamentarikere og støtter kursing i undersøkende journalistikk, for å nevne noen tiltak.
Når det gjelder Nicaragua, er det heller ingen uenighet mellom NORAD og Krøvel. Både Transparency International og andre uavhengige vaktbikkjer har de siste årene påpekt at Nicaragua dessverre har beveget seg i feil retning hva korrupsjon og maktmisbruk angår. Norge har også åpent og tydelig kritisert utviklingen og trukket konsekvenser av vår kritikk. Regjeringen i Nicaragua «omorganiserte» for to år siden landets riksrevisjon. Resultatet var et politisert styre av representanter for de to dominerende partiene. Slik manglende uavhengighet for et organ som skal kontrollerende statsapparatets virksomhet, gjorde at vi tilslutt så oss nødt til å oppheve avtalen om støtte til riksrevisjonen i Nicaragua.
Når Krøvel bygger opp denne argumentrekken for å kreve mindre kontroll av støtten til frivillige organisasjoner, ebber dessverre vår enighet ut. At NORAD som et statlig forvaltningsorgan må kontrollere bruken av bistandsmidler - enten de kanaliseres gjennom statlige mottakere, frivillige organisasjoner eller næringslivsaktører - burde være selvforklarende. Vi forvalter skattebetalernes penger, vi står til ansvar overfor våre folkevalgte, og - ja nettopp - riksrevisjonen kontrollerer vårt arbeid.

I VÅRT SAMARBEID med lokale, så vel som norske, frivillige organisasjoner har vi erfart at kontroll i seg selv ikke nødvendigvis er et onde. Krav til rapportering, regnskap og revisjon har ofte bidratt til å bygge sterkere institusjoner. Om det hevdes at våre kontrollrutiner er for omfattende, diskuterer vi gjerne det med SAIH og andre tilskuddsmottakere. Kontroll må aldri bli et mål i seg selv eller være av en slik karakter at de hindrer oss i nå de målene som er satt for utviklingssamarbeidet. Nesten 25 % av norsk bistand ytes i dag gjennom aktører i det sivile samfunn. For oss er det en formidabel oppgave å forvalte denne støtten på en tilfredstillende måte. Spesielt utfordrende blir det når vi vet at støtten går til over 90 land, gjennom mer enn 100 aktører i Norge og minst det dobbelte i våre samarbeidsland.

Tove Strand er direktør i NORAD.