Kummerlig for kvinneorganisasjoner
Kvinneorganisasjonene har fått mindre å rutte med siden 2000 og de fleste har årsbudsjett under femti tusen amerikanske dollar, sier en ny rapport. Skylden får ”gender mainstreaming”.
67 prosent av organisasjonene sier det er vanskeligere å skaffe midler nå enn for fem år siden. Bare 16 prosent synes det er lettere. Verst er det å skaffe penger i midtøsten, nord-Afrika, Latin-Amerika og Øst-Europa. Norge er ikke på noen måte best i giverklassen, men ligger på tiende plass blant giverne til dette feltet. Dette viser en ny rapport som Association for Women's Rights in Development (AWID) står bak. Den ble presentert i Norad nylig.
Årsbudsjetter under ti tusen dollar.
- Vi ser at veldig mange kvinneorganisasjoner er svært små og at de har problemer med å vokse på grunn av pengemangel, forklarer direktør i AWID, Lydia Alpizar Duran.
Rapporten bygger på en nettbasert spørreundersøkelse av ca 1000 organisasjoner over hele verden. De fleste kvinneorganisasjoner er små. En tredjedel av organisasjonene har under ti tusen dollar i årsbudsjett. To tredjedeler har årsbudsjetter under femti tusen amerikanske dollar.
- Kvinneorganisasjonene er inne i en ond sirkel; de er små og giverne forstår det slik at de ikke har kapasitet til å forvalte større midler. Slik får de aldri de pengene de trenger for å vokse seg større. Mange organisasjoner overlever bare så vidt, forteller Alpizar Duran.
"Mainstreamed away".
- Flere givere, for eksempel organisasjonen Oxfam, har mistet helt taket på kjønnsfokuset i sitt arbeid. Videre viser evalueringer i flere land at kvinnespørsmål har blitt nedprioritert blant bilaterale givere.
Norge er ikke noe unntak. En evaluering av norske tiltak, som ble gjennomført av Norad nylig, pekte i den retning. Også Riksrevisjonens rapport fra 2006 viser at kjønns- og likestillingsperspektivet er svakt integrert i norsk bistand.
- En viktig årsak er at etter at kjønn ble gjort til et tverrgående tema (mainstreaming) har færre penger gått til tiltak som retter seg mot kvinner, forklarer Alpizar Duran.
- En annen grunn er at de store giverne ikke gir "små" penger, men støtter større programmer. Siden de fleste organisasjonene er små, er det vanskelig for dem å hente penger fra de store pengesekkene. Organisasjoner i afrikanske land har det noe lettere enn for eksempel i Latin-Amerika, fordi bistandsvolumet er større i Afrika. Et tredje problem er at midler i økende grad blir kanalisert gjennom myndighetene og disse prioriterer ofte å gi penger til serviceytende tiltak mer enn rettighets- og holdningskapende arbeid.
Grunn til optimisme.
Men ny interesse for å fremheve kjønn på bistandsagendaen kan også åpne for nye muligheter i årene som kommer.
- Flere land, blant dem Norge, Sverige, Nederland og Irland, har fått opp øynene for problematikken og vil igjen sette kjønnsspørsmål høyt på agendaen.
Den norske regjeringen lanserte i mars i år en ny handlingsplan (Handlingsplan for kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeidet).
- Dette og lignende initiativer i andre land gir oss håp om at den økonomiske situasjonen for kvinneorganisasjonene skal bedres. Men det gjenstår å se om det faktisk kanaliseres flere penger til organisasjonene, sa Alpizar Duran.