Kvinner i krigens skygge

Adeleide og de andre kvinnene i Sabendo Andar ønsker velkommen til «den moderne byen». De har god tid til å fortelle mens de venter på regnet. De forteller om livet den gangen de måtte langt etter vann. «Da begynte vi dagen mens det ennå var natt». Med støtte fra frivillige organisasjoner har innbyggerne bygd vannpost, helsepost og skole.
Adeleide er en av organisatorene og drivkreftene i utviklingsarbeidet. Hun er medlem av OMA, som var regjeringspartiets kvinneorganisasjon og som nå er en uavhengig, men svekket organisasjon uten særlig innflytelse.
Politikk mener kvinnene at de ikke forstår så mye av. Det er ikke mange som forstår det som foregår i Angola. Kvinnene i Sabendo Andar har ikke en gang tilgang på aviser, og om de hadde hatt det, ville de ikke kunnet lese dem. De få transistorradioene som finnes har mennene monopol på.

Adeleide er ingen typisk angolansk kvinne, og den typiske angolanske kvinne finnes heller ikke. Hennes situasjon er avhengig av hvilken sosial klasse hun tilhører, om hun bor i byen eller på landet, i UNITA eller regjeringskontrollert område, og om hun er flyktning eller ikke.
I Sabendo Andar snakker de om krigen slik vi nordmenn snakker om storm og uvær. Krigen er helt utenfor deres kontroll, og de kan bare håpe på at den ikke kommer tilbake og ødelegger det de prøver å bygge opp - enda en gang. Mange har bodd i Luanda ei stund på grunn av krigen. Nå øker folketallet i Sabendo Andar, men det er overvekt av eldre og barn som bor sammen med besteforeldre. De unge prøver å få seg lønnet arbeid i byen.
I hovedstaden Luanda, en by konstruert for 400 000, melder BBC at det nå bor fem millioner - halvparten av befolkningen i Angola. Siden borgerkrigen blusset opp igjen i 1998, har strømmen av flyktninger til Luanda økt sterkt. Sanitetssystemet i byen har for lengst brutt sammen. Uten tilgang på vann og strøm, klumper folk seg sammen i slumområdene mellom stinkende fjell av søppel.
I Sabendo Andar er det heller ikke strøm, men det er helt fritt for søppel, og folk har anledning til å dyrke sin egen mat. De deler litt av maten de produserer med slektningene i Luanda og får til gjengjeld såpe, salt og matolje fra byen.

Angola har kvinnelig oljeminister, akkurat som Norge. Fiskeriministeren er også kvinne, og den angolanske grunnloven er nærmest ideell fra et kvinneperspektiv. Dette kan gi et førsteinntrykk av Angola som et land der kvinnenes stilling er sterk. Slik er det ikke.
Kvinnene blir holdt utenfor beslutningsorganer og er på tross av sin kompetanse som konfliktløsere i storfamilien, ikke involvert i fredsprosessen. Det er de tradisjonelle og ikke de nasjonale lovene som regulerer kvinners liv. Angolanere flest mener at dersom kvinnene i Angola hadde kjent til loven og krevd sine rettigheter, ville loven blitt endret.
Kjønnsrollene er tradisjonelle, og en kvinnes status er knyttet opp til hennes evne til å føde barn. Kvinner som deltar på møter blir ofte ikke talt med når referatet skrives. Den stolte familiefaren som har konstruert ny latrine, forklarer at den brukes av fire personer. Dette høres rart ut, familien er stor. Han oppklarer det fort med å tilføye at «ja, vi lar selvsagt kvinnene og barna få lov til å bruke latrinen også.»
Kvinnene dyrker jorda i Angola, mange av dem enker etter menn som falt i krigen. De lever med fattigdommen, ansvaret for familien og marerittene fra krigen 24 timer i døgnet. Fordi kvinnene arbeider på jorda og ofte må gå langt etter ved og vann, er de også utsatt for å bli lemlestet i mineulykker.
Kombinasjonen krig og tradisjonell aksept for polygami fører til økt flerkoneri. Mennene har mindre tid og ressurser til den enkelte kone og barna. En enslig kvinne i Angola har svært lav status, og kvinnene aksepterer derfor å dele mannen sin med flere, selv om det betyr at de ikke kan forvente verken fysisk eller økonomisk støtte fra ham.
Voldskulturen øker i dagens Angola. Krigens voldsomheter har ført til økt vold i hjemmene og på gata. Folk forsvarer liv og eiendom ved hjelp av familieinnflytelse, penger eller våpen. Det udisiplinerte politiet tyr ofte selv til ulovligheter i stedet for å bidra til å opprettholde lov og orden.
Sammenbruddet i rettssystemet rammer alle, men konsekvensene er mer dramatiske for kvinner. De som mangler fysisk styrke og våpen, nemlig kvinner og barn, trenger lovens beskyttelse mest. Den sterkeste vinner - kvinnene taper.

Kari Mette Monsen har vært kvinnekoordinator og instruktør i minebevisstgjøring for Norsk Folkehjelp i Angola. Tidligere har hun vært lærer i Zimbabwe.