– Fotball er det beste verktøyet for å holde barna borte fra gata

– Beklager, sånn er det her.  

Vi har bare gått noen hundre meter inn i labyrinten Shatila når det smeller.

Rundt hjørnet kommer en guttegjeng med hver sin «maskinpistol».

Kruttlappene smeller mot murveggene.

Men så står han der. I hettegenser fra Le Coq Sportif og med dommerfløyta rundt halsen.  

Majdi Majzub unnskylder kruttlappguttene, som allerede har rundet neste hjørne. 

53-åringen har bodd her nesten hele livet. Vet hvem som er bra, og hvem man bør unngå. Og «alle» i leiren – der palestinere har bodd siden katastrofen – kjenner «Trener Majdi». 

– Men kom, vi kan ikke stå her, sier han. 

Et virvar av et strømnett snirkler seg over hodene våre.

Vi passerer små butikker, det er kebab og vaskemidler og det lokale Fatah-kontoret.

Majdi Majzub hilser på en mann med en AK47, men vet å overse narko-langeren på neste hjørne. Treneren for guttelaget fra Shatila er på hjemmebane. 

– Pass opp! roper han i det en moped runder et hjørne i altfor stor fart.  

FN har registrert vel 11 600 palestinske flyktninger i Shatila, men ingen vet hvor mange som egentlig bor her. For også syrere, folk fra Bangladesh og noen fra Nigeria har bosatt seg i de skakke bygningene sør i Beirut. Anslag sier at det bor flere titalls tusen innenfor den ene kvadratkilometeren som utgjør en av de tettest befolkede områdene i byen. 

Når Panorama er nær ved å vikle hodet inn i et reir av strømkabler, advarer han igjen. 

– Pass opp! Vi har hatt flere dødsfall grunnet strømsjokk. 

– Vil ikke ha med bråkmakere 

En gjeng gutter samler seg rundt «Trener Majdi» i det han ankommer kunstgresset rett på utsiden av leiren. Et av fotballagene 53-åringen trener skal spille mot Mar Elias, en annen leir for palestinske flyktninger et kvarters kjøretur herfra. Majzub ber guttene varme opp, og de lytter lydig når han forteller hvem som skal spille hvor og hva som er taktikken for dagens kamp. 

Det har tydeligvis effekt. I pausen leder gutta fra Shatila 6-0. 

– Jeg tror vi må låne bort et par spillere. Da blir andre omgang morsommere for alle, sier han. 

Også dette taktiske grepet har effekt, for nå scorer begge lag, flere mål.  

Alle som vil kan få være med på lagets tre ukentlige treninger, Palestine Youth Club fra Shatila har både libanesiske og syriske spillere i stallen. 

– Vi avviser ingen. Men de som skal være med må ville spille ball. Vi vil ikke ha med bråkmakere, sier treneren. 

På vei hjem forteller 53-åringen hvorfor han mener idrett er så viktig for barn og unge som vokser opp i en flyktningleir. Hvordan satsingen på sønnens fotballag utviklet seg. At det også ble basketlag for jenter – og hvordan dedikasjonen for Shatilas unge, og pengestøtte fra partnere i Europa – førte til opprettelsen av Palestine Sport Community Center. 

– Idrett er det beste verktøyet for å holde ungdommen borte fra gata, sier han. 

Majdi Majzub har bodd i Shatila siden han var 13, og vet hva han snakker om.  

At det er ekstremt krevende å vokse opp et sted der man ikke får muligheter, der utsiktene til utdanning, en jobb eller en fast inntekt er helt marginale. Palestinske flyktninger i Libanon kan aldri bli libanesiske statsborgere – og barn som fødes i leirene arver foreldrenes flyktningstatus. 

– Ungdommen her har ingen rettigheter, ingen muligheter. De kan ikke studere, de får ingen jobb, og som du ser, henger mange av dem bare rundt på gata. Noen tilbringer dagene på café, mens andre selger narkotika, fordi det er lettjente penger. 

– Ikke stolt av valgene de tok 

Forskning underbygger det Majzub snakker om.  

Rapporten Socioeconomic Survey Report of Palestine Refugees in Lebanon fra mars 2025, peker på at palestinere i Libanon har svært begrensede muligheter, at det er høy grad av fattigdom og lav arbeidsdeltakelse. Andre studier antyder en ungdomsledighet i leirene på 50 prosent.  

– Å dra til Europa er ingen løsning, sier han. 

Fotballtreneren er bekymret for Shatilas unge. For at mangelen på muligheter gjør at stadig nye ungdommer trekkes mot kriminelle nettverk, eller at noen ikke ser for seg en framtid her.  

I gata utenfor familien Majzubs hus henger store bilder av to unge gutter som forsvant i Middelhavet. Og bortenfor har en av Shatilas dop-langere sin sentral. Majdi Majzub visker at salget skjer åpenlyst, og når vi har klatret opp alle trappene til familiens leilighet, forteller han at han selv og kona har erfart hvor krevende det er for unge å vokse opp uten muligheter. Sønnen Yousef (25) sitter i fengsel, og at lillebroren hans, Adam (21), bor nå i et flyktningmottak i Belgia. 

– Jeg er ikke stolt av valgene de tok, men de er begge ofre, sier han stille.  

Majzub vil ikke gå i detaljer om hva som gjorde at politiet fattet interesse for hans eldste sønn, men forteller at den yngste «hoppet av» i forbindelse med en basket-turnering de var på i Barcelona. Faren ble veldig sint, han følte at yngstesønnen utnyttet tilliten hans. 

– Etter seks måneder ringte han og angret. Nå bor han sammen med flyktninger fra Asia og Afrika, og lengter hjem. Jeg tenker det er viktig å formidle hans historie, for mange unge tror at de kan plukke penger på gata om de kommer seg til Europa. Slik er det jo ikke. 

– Så, i fortvilelse over at det ikke finnes muligheter her, tok begge dine sønner noen ganske livsendrende valg – den ene endte i fengsel, den andre i Europa? 

– Ja, og mange familier her har opplevd lignende. Hundrevis av unge menn har reist fra Shatila de siste årene. Om én lykkes, følger andre etter. Men mange har mistet livet i Middelhavet. 

– I slåsskamp med barnegjenger 

Det finnes solid dokumentasjon på at narkotika er et problem i palestinske leire, og på at mangel på muligheter er en sentral drivkraft for handelen. En studie, der beboere blant annet i Shatila er intervjuet, identifiserte arbeidsledighet som en av hovedårsakene til narkoproblemet i leiren.  

Majzub sier situasjonen gjør det vanskelig for unge palestinere å bli den beste versjonen av seg selv. 

– Datteren min, Razan, er redd for hvordan det skal gå med sønnen Nabil. Og det er ikke så rart, for han vokser opp i et område der det selges narkotika åpenlyst, og hvor det er regelmessige skuddvekslinger. Det finnes ingenting bra med Shatila for en niåring. 

Razan Majzub (27) vil vise oss familiens lille bokhandel i utkanten av leiren.

Ei jente i tiårsalderen er innom for å kjøpe tegnesaker.

Utenfor butikken sikter unge gutter på hverandre med kruttlappvåpen.

Men bortsett fra dét, er det få potensielle kunder.  

Razan serverer te. Vi spør hva hun tenker om sønnens framtid. 

– Nabil er ni år. Jeg kan ikke holde ham hjemme fordi jeg er redd. 

Hun påpeker at sønnen må få oppdage verden, men at det er krevende at han ofte havner i slåsskamp med det hun omtaler som barnegjengene i leiren.  

– Det er et ganske røft miljø her, der barn helt ned i niårsalderen danner mafialignende gjenger som «kontrollerer» ulike gater. En gang kom han blodig hjem fordi han hadde gått i feil gate.  

– Hva frykter du mest? 

– At han skal begynne med narkotika. Jeg prøver å følge med, men jeg kan jo ikke overvåke ham. Og frykten er at han skal involvere seg med dealerne. Alle barn har idoler, og jeg er redd for at han skal få feil forbilder, at han skal se opp til de med mest penger. 

– Og de med mest penger er kriminelle? 

– Ja, salg av narkotika er den letteste måten å tjene penger på her. Jeg studerte engelsk for å bli lærer, men reglene for palestinske flyktninger gjør at jeg ikke kan jobbe utenfor leiren. Og hvis Nabil gjør det godt på skolen og studerer til å bli lege, får han ikke åpne klinikk utenfor leiren. Narko-dealeren vil uansett kunne leve et mer anstendig liv. 

– Så hva er løsningen for Nabil? 

– Å komme seg vekk herfra. 

På papiret er Nabil og Razan og alle andre palestinere i Shatila og Libanon flyktninger. Men 27-åringen sier hun føler seg libanesisk, født og oppvokst i Libanon. 

– Jeg er palestiner i hjertet og Libanon er mitt hjemland. Men jeg er ikke en flyktning, sier hun bestemt.  

Razan Majzub mener det er feil at palestinere i Libanon er under UNRWAs særskilte FN‑mandat, en modell som ofte får kritikk fordi den «fryser» flyktningstatusen over generasjoner. 

– UNRWA har gjort oss til slaver, vi har blitt passive mottakere av hjelp. Jeg sier «engasjer deg! Bli en del av det libanesiske samfunnet. Få deg en jobb!» Men det er selvfølgelig et enormt problem at palestinere fortsatt ikke blir akseptert i det libanesiske samfunnet. 

– Maktkamp truer sikkerheten 

Dagen etter sitter vi med «trener Majdi» i Palestine Sport Community Centers lokaler, og snakker om at de fleste palestinere i Libanon er blitt avhengige av bistand for grunnleggende tjenester. Han mener palestinere utsettes for rasisme, men er ikke like kritisk til UNRWA som datteren. 

– UNRWA er viktig for det palestinske folk. Jeg forstår hvorfor noen er kritiske, men hva skulle vi gjort dersom FN-organisasjonens tjenester plutselig forsvinner? spør han.  

Fotballtreneren er mer kritisk til hvordan interne stridigheter gjør hverdagen i leiren krevende, og forteller at Fatah og Hamas er blant de politiske grupperingene som kjemper om makt. 

– Partier burde være der for de som stemmer på dem. Her er det motsatt. De lokale politikerne tjener bare seg selv. Her står det narkohandlere på hver side av det lokale Fatah-kontoret. Hvordan kan jeg forvente at Fatah skal klare å styre en hel leir, om de ikke klarer å få bukt med dette ene problemet. Den politiske maktkampen påvirker sikkerheten til folk i Shatila, sier han.  

Selv om leiren ikke lenger bare er hjem til palestinske flyktninger, er Shatilas «hjerte» palestinsk. Arrene her går tilbake til palestinernes fordrivelse fra hjemlandet i 1948 og til den svært blodige massakren på Sabra og Shatila i 1982. Arrene ble for mange gjenåpnet med Israels brutale krig i Gaza, mener Majdi Majzub. Han tror krigen har gagnet det han omtaler som palestinernes sak. 

– Verden over anerkjennes det nå at vi har rett til å kjempe for en palestinsk stat. 

– Men hvordan gagner det palestinere at Gaza ligger i ruiner? 

– Skal vi frigjøre landet vårt med blomster? Skal vi anerkjenne okkupasjonen og fortsette å leve som slaver? spør han og svarer på sine egne spørsmål med å stille nye. 

– Hva skjedde da Hitler okkuperte Europa? Hva skjedde i Frankrike? I Italia, i Norge?  

Motstand, fastslår han og venter på en respons. Vi nikker forsiktig.  

– Ok, så du aksepterer din motstand, men ikke min. 

Knuste drømmer

Shatila er så overbefolket at man har bygd nye etasjer oppå den eksisterende bygningsmassen. Og en gymsal med boksesekk og basketkurver. Dette er ildsjelen fra Shatilas livsverk, et sted der han og støttespillerne nå lærer bort alt fra fotball, basket og volleyball, til bordtennis, fekting og sjakk. 

Familien Majzubs leilighet ligger i tredje etasje.

I etasjen over er klasserommet til Palestine Sport Community Center.

I gymsalen på toppen får barn fekteundervisning.

Etter at han begynte med fotball da sønnen var seks, ble Majzub inspirert av sin da tolv år gamle datter Razan til å starte et jentelag i basket. Vi spør om satsingen var kontroversiell. 

– Mange her i leiren mener nok at kvinners frihet bør begrenses. Jeg er uenig, og sier høyt at det er bra for et samfunn at alle driver med idrett. 

Han påpeker at lek er en naturlig del av livet, for alle, uansett hvor i verden man bor. 

– Som du så da vi spilte mot Mar Elias, finner barna glede i fotball. Men livet i Shatila er krevende, og da er lek kanskje enda viktigere. Og så tror jeg at idrett er det beste verktøyet for å holde ungdommen borte fra problemer. 

– Salah på fotball-laget sa han drømte om å bli fotballproff. Hvilke muligheter har han, tror du?  

– Salah er god, men her er det veldig vanskelig å oppnå drømmene sine. Ingen lag i den libanesiske ligaen vil akseptere ham. Med mindre han blir Superman, da. 

– Da du kom til Shatila som trettenåring hadde sikkert også du noen drømmer? 

– Jeg ville også bli fotballspiller, for som ung var jeg ganske lovende. Men siden den gang har jeg og kona og barna fått mange drømmer knust.  

– Men gjennom trenerjobben håper jeg at jeg gir noe til barna her.  

Majzub sier at mange unge drømmer om å få reise ut av leiren, ut av Beirut, ut av Libanon. 

– De vil oppleve noe annet enn livet her. Nå har vi reist til turneringer i Europa med ulike ungdomslag hele ni ganger. Det gjør vi for at de skal få oppleve alt som er positivt med idrett. Også bruker vi idretten til å heise det palestinske flagget. 

Epilog: Nesten alltid droner i lufta 

Panorama besøkte Shatila og familien Majzub to uker før Israel og USA angrep Iran, altså før Israel gjenopptok de siste massive angrepene mot Irans libanesiske støttespiller Hizbollah. 

Siden begynnelsen av mars har israelske luftangrep forvandlet store deler av Beirut, spesielt de sørlige bydelene i Dahieh, til en ruinhaug.

Libanesiske myndigheter anslår at mer enn én million mennesker – nær en femtedel av befolkningen – er drevet på flukt, og med «Operation Eternal Darkness», innledet Israel i april den mest intense bølgen av luftangrep mot Libanon.

Tallene er uklare, men etter vel 15 uker med krigføring kom landets helsedepartement med nyheten om at mer enn 3000 personer er drept i de israelske angrepene. Mer enn 100 var helsearbeidere. 211 var barn. 

«Det er nesten alltid droner i lufta over oss, og vi har vært redde for å legge oss gjennom hele denne perioden», skriver Majdi Majzub på meldingstjenesten WhatsApp når vi nå tar kontakt. 

Shatila ligger i de sørlige forstedene til Beirut, og avstanden mellom leiren og områdene som har vært utsatt for de mest intense angrepene er bare noen få kilometer. Majzoub forteller at familien har bodd hjemme gjennom hele perioden, tross frykten for at deres eget nabolag skulle bli truffet.

«Dahieh er bare én kilometer unna huset vårt. De israelske bombene er ekstremt skremmende. Det er kraftige smell, og bakken rister. Og det å vente på neste flyangrep, er utmattende». 

Han forteller at all trening har vært satt på vent de siste ukene. Men håpet nå, er at «trener Majdi» kan få guttelaget fra Shatila tilbake på treningsfeltet. 

«Jeg tror det er viktig. Å spille fotball med venner kan bringe en følelse av normalitet tilbake i livene deres. Og når vi begynner å spille, tror jeg de vil glemme de siste ukene».