Magre Malawi

Det er de to kvinnene Shoti Lezile (32) og Manase Mercy (34) som forteller. De har alt vært på registreringsstasjonen tre ganger, men uten å lykkes.
- Første gang hadde de gått tom for film, andre gang var det feil med kameraene og tredje gang manglet de skjemaene for å registrere oss, forteller de.
- Men vi går nok en gang til. Vel, det er fem kilometer dit, sier Shoti og Manase.
De er begge småbønder, slik som storparten av de nesten 11 millioner innbyggerne i Malawi.
- Vi kunne stemme før også, men da var det bare ett parti. Nå er det flere, og det er jo bra, forsetter de. - Det som er synd er at vi må bruke så mye tid på å bli registrert. Ved det forrige valget, i 1995, var det enklere. Da skulle vi ikke fotograferes. Det var nok at de skreiv opp navnet vårt, og etter vi hadde stemt måtte vi dyppe tommelen i blekk som ikke kunne vaskes vekk. Det var for at vi ikke skulle stemme to ganger.
Det er en lørdag formiddag tidlig i mai i år, og vi befinner oss i landsbyen Mlubzya ca. 20 km utenfor Malawi hovedstad Lilongwe. Sammen med ansatte fra Bunda landbrukshøyskole (som har et samarbeid med NLH på Ås) er vi ute for å møte vanlige malawiere og for å få inntrykk av deres situasjon nå foran valget.

Mange barn. På gårdsplassen hos Shoti Lezile og Manase Mercy er det mange småbarn. Den ene har tre og den andre har fire.
Huset til disse to landsbykvinnene er lite, men bygd i tegl. Det er et framskritt i forhold til hus bygd av leire og jord, som de fleste bor i. Folk har etterhvert fått sko, om ikke annet et par som har sett bedre dager hos en tidligere eier. Klær kjøpes i hovedsak brukt - importert fra Europa. Fortsatt er det svært få som har sykkel, for ikke snakke om bil.
De færreste, særlig ute på landet, har elektrisitet eller tilgang til vann i nærheten. Bare vel halvparten av befolkning kan lese det som kalles en enkel tekst.

Kort og hardt. For de fleste malawiere er det snakk om et kort, hardt og tøft liv. Gjennomsnittlig forventet levealder er 44 år. På UNDPs landranking over «menneskelig utvikling» kommer Malawi dårlig ut - som nr. 161 av de 174 landene som måles.
«De sosiale indikatorene - bortsett fra grunnskolen etter at denne ble fri (i 1994) - peker nedover», skriver NORAD i en rapport fra februar 1997. I dag, vel to år seinere, ser det ikke vesentlig annerledes ut, og håpet om en bedre framtid ødelegges av manglende muligheter til å jobbe seg ut av fattigdommen.

Arbeidsløshet. - Det nye regimet må ta større hensyn til hjemlig arbeidsløshet. Dessuten går det rykter om at malawiske gruvearbeidere sprer AIDS. Det gjør det ikke enklere, kommenterer Young Jones Shadreck Jere. Han er en praktisk og udogmatisk mann i 50-åra, som driver bilverksted med seks mekanikere, hvorav to er kvinner.
Sør-Afrika har vært innvandrings-magneten i denne del av verden. Under apartheidregimet var der noen muligheter for jobb, først og fremst i gruvene, og lenge var det en tradisjon for menn i Malawi å reise dit for å skaffe inntekter. Nå er det blitt mye vanskeligere.
- Mest er det de som nettopp er ferdig med skolen som drar til Sør-Afrika, men det er veldig få som klarer å finne noe arbeid. Uten forbindelser går det ikke, tilføyer han.

- Dovne leilendinger. - Det er arbeidsløsheten som er vårt største problem, det er verre enn AIDS, fortsetter Shadreck Jere. - Og jeg skulle vite hva jeg snakker om, jeg har seks voksne barn i alderen 16 til 30, men bare en av dem har klart å få seg jobb. Det er ikke fordi de ikke vil, men fordi at det ikke finnes noe arbeid å få. Så det blir jeg som må fø dem.
Vanligvis er de fleste familier rimelig forsynt med mat fra november, når den grønne maisen er moden, til ut i juli når de gule maislagre begynner å tømmes. De tre månedene som følger etter kalles for hungerperioden. I det tidsrommet må mange nøye seg med ett måltid om dagen eller mindre. Til sammen har halvparten av befolkningen det slik.

Valuta-stabilisering. Mange i Malawi; forretningsfolk, givere, statsbyråkrater, økonomer, av og til politikere, og kanskje andre, er også enige om en annen ting, og det er at kwachaen - den lokale valuta - ikke må være overvurdert. Vekslekursen må gjenspeile den reelle verdien, som det heter.
Tiltak for å oppnå dette er blitt gjennomført flere ganger, og seinest i august 1998. Basert på en forståelse mellom sentrale politikere og givere, deriblant Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken, ble kwachaen devaluert med 60 prosent fra en dag til den neste.
- Det var dramatisk. Folk som skulle kjøpe importvarer, og ikke hadde noe annet enn lokal valuta ble over natta plutselig fattige. Jeg er ikke imot slike tiltak, når de er nødvendige, men de må gjennomføres mer gradvis og de må varsles, sier Victoria Keelan.
Hun er født og oppvokst i landet og er i dag sjef for Norsk Hydro Malawi Ltd.

- Lite klokt. - Enda verre ble det at dette kom på den verste tida av året. Vi var på vei inn i hungerperioden, og det betyr import av mais. Prisene på mat ble dermed mer enn fordoblet. Det samme gjaldt også for kunstgjødsel, som vi og andre selger, utfra at vi betaler våre innkjøp med US-dollar. Å gjennomføre devaluering på en slik måte var rett og slett lite klokt. Jeg vil anslå at følgen kunne ha blitt at hungerperioden kunne ha bli fordoblet til seks måneder, sier hun.
Nå ble det ikke den store katastrofen som det kunne ha blitt. Det ble bare en mindre. Den viktigste årsaken var at politikerne bestemte seg for å dele ut en såkalt startpakke til alle landets 2,8 millioner familier. Pakken bestod først og fremst av så-mais og kunstgjødsel. Delvis skulle den erstatte så-maisen som var spist opp, og delvis skulle den få fart og volum på den første grøden.
- Gjennom dette ble nok hungerperioden redusert til fire måneder, konkluderer Hydros Victoria Keegan.
Verken hun eller andre kunstgjødsel-importører tjente mye på denne operasjonen. Årsaken var at gjødselen som ble brukt, først og fremt ble tatt fra store kriselagre som EU hadde bygget opp i landet.