Mandela-epoken mot slutten

Et eksempel på dette er forholdene i det sørlige Afrika. For bare ti år siden satt Nelson Mandela i fengsel, frigjøringsbevegelsen ANC var forbudt, de svarte bydelene var langt på vei okkupert av landets egne politi- og militærstyrker, parlamentsvalget i 1989 var forbeholdt det hvite mindretallet og nabolandet Namibia hadde ennå ikke oppnådd selvstendighet.
Ved inngangen til 1990 hadde det gamle apartheidregimets herskerklasse forstått at det ikke var noen vei utenom en eller annen form for demokratisering, og at det ikke lenger var mulig for et rasistisk mindretallsstyre å beholde kontrollen. Det var ikke tale om noen moralsk omvendelse, eller innrømmelse av at apartheid var et ondsinnet system og en forbrytelse mot menneskeheten. Forandringene kom i hovedsak som et resultat av at de folkelige frigjøringskreftene var blitt for sterke, og at det ikke lenger var kapital, olje og våpen å hente fra utlandet.
Den nye strategien fra det regjerende nasjonalistpartiet - med Frederik de Klerk i spissen - gikk ut på å forsøke å bevare så mye som mulig av det gamle samfunnsmønsteret. Det var da heller ikke så få avgjørelser som ble truffet under den fire år lange forhandlingsperioden fram mot 1994, og som har fått grunnleggende betydning for det nye Sør-Afrika. Før det ble mulig å avholde et demokratisk valg, hadde kompromisser mellom ANC og Nasjonalistpartiet gitt en grunnlov med sterkt forsvar for privat eiendomsrett og vern om den hvite overklassens posisjoner i administrasjon og militærvesen.

Uansett valgresultat var det duket for en samlingsregjering i en fem år lang overgangsperiode, og den økonomiske politikken var banket på plass med sterke føringer i retning av liberalisert markedsøkonomi. Forholdene var også lagt til rette for å tiltrekke seg utenlandske investeringer og et åpent samarbeidsforhold med vestlige land og Verdensbankens rådgivere. Det var med andre ord lagt sterke begrensninger på den nye regjeringens handlingsrom, noe som det er viktig å ha i tankene når status skal gjøres opp.
I disse dager er det fem år siden det første demokratiske valget ble avholdt i Sør-Afrika. Det var mange dystre spådommer om at en flertallsregjering ville føre landet ut i kaos, at krefter på ytterste høyrefløy ville forsøke militærkupp, at hvite ville forlate landet i panikk og at de som overtok manglet kunnskaper og erfaring. Vi kan si klart fra at slik er det ikke gått.
Under Mandelas ledelse har forsoning vært et nøkkelord, og faren for kaos og hvit ekstremisme er langt på vei ryddet til side. Respekten for konstitusjonelle spilleregler har vært stor. Diskrimineringen av kvinner, livssynsminoriteter og homofile er redusert gjennom lovgivning og rettsavgjørelser.
Det er altså ikke vanskelig å se at mye er oppnådd på kort tid når det gjelder demokratiske rettigheter og samfunnsmessig stabilitet i en vanskelig overgangsperiode. Dette gjelder også mer håndfaste og materielle forbedringer.
Andelen av befolkningen som har adgang til elektrisk kraft er økt fra 40 prosent til 65 prosent. Etter en treg start har boligbyggingen kommet opp i over 10 000 i måneden. Størst har kanskje framgangen vært når det gjelder adgang til reint vann, kanskje er det tre millioner flere mennesker som nyter godt av dette. Tusenvis av klasserom er bygd eller satt i stand, og fem-seks millioner barn får mat på skolen. Selv om beløpet er beskjedent, er det nå innført alderstrygd for alle.

De sosiale forbedringene blir imidlertid beskjedne sammenholdt med alt som må gjøres. En viktig årsak er de begrensninger i regjeringens spillerom som er nevnt ovenfor, og som har ført til at de hvites makt og privilegier i liten grad er beskåret. Mest skrikende er urettferdigheten når det gjelder adgang til jord, der knapt mer enn et par prosent av jorda er omfordelt. Et hvitt mindretall sitter fortsatt på langt over 80 prosent av all jord i landet, mens de gamle reservatene er karrige, overbefolket og ødelagt.
Det nye styret arvet en økonomi på sterk nedtur, med en arbeidsløsheten på omkring 40 prosent. Andelen som er arbeidsløse har heller steget enn sunket, og rammer i særlig grad ungdommen. Aller verst stilt er yngre kvinner. Sør-Afrika har ikke vært immun overfor den globale krisa, og har ofret en rekke nasjonale styringsinstrumenter på det nasjonale kompromissets alter. Statsbudsjettet er også hardt rammet av renter og avdrag på det gamle regimets låneopptak, i tillegg til at det nedarvete pensjonssystemet sluker store deler av de sosiale utgiftene. Slik må folk etter frigjøringen slite med regningen fra apartheidperioden.

Også en rekke andre utfordringer står i kø. Sør-Afrika er på mange måter et brutalt samfunn, med høy kriminalitet og voldsbruk som ikke minst rammer kvinner. Knapt noe annet land i Afrika har en så høy andel av befolkningen som er smittet av aidsepidemien, noe som både er en menneskelig og en økonomisk tragedie som ingen øyner løsninger på. Det gamle regimet hadde mange innslag av korrupsjon og personlig favorisering, og dette problemet er heller ikke blitt mindre.
Et stadig tydeligere trekk etter 1994 er de økende ulikhetene innenfor det svarte flertallet. I de siste åra har det vokst fram en ny elite, som kritisk er omtalt som frigjøringsaristokratiet. Her finner en både folkevalgte og byråkrater med toppstillinger i sentral-, og provins- og lokaladministrasjonen, i tillegg til at en del svarte forretningsfolk har slått seg opp under slagordet «black empowerment». Det er også de som har gått rett fra høye posisjoner i fagbevegelsen til det private næringsliv, og i et land hvor det tales om en forsoning er det ikke noe som er så enkelt å forsone seg med som nye privilegier. Dermed er det på få år skapt nye sosiale sjikt som har materielle interesser av å tone ned kampen for utjamning og omfordeling. På denne måten står ideologien om markedets velsignelser sterkere i dag enn i 1994. Samtidig har en del av kraften gått ut av fagbevegelsen og de folkelige organisasjoner på grasrota, selv om det - særlig i forhold til andre afrikanske land - fortsatt er et levende og kritisk sivilsamfunn.

Hvor stor betydning vil det så få for utviklingen i Sør-Afrika at Mandela-epoken går mot slutten, og at det på nytt skal avholdes valg til parlament og provinsforsamlinger?
På kort sikt er det ikke lett å forestille seg at valget og skiftet av president vil føre til noen forandringer. Den over 80 år gamle Nelson Mandela har for lengst overlatt roret til sin etterfølger, Thabo Mbeki. Som samlende symbol og internasjonal attraksjon er det selvsagt ingen som kan gjøre Mandela rangen stridig, men utformingen av sørafrikansk politikk har ikke ligget i hans hender på flere år. Overføringen av maktposisjoner til Thabo Mbeki har vært nøye regissert og planlagt av den gamle høvdingen selv. Tronfølgeren har som sin forgjenger vært talsmann for forsoning mellom folkegrupper og en markedsøkonomisk kurs, og har på samme måte som Mandela advart mot fagbevegelsens radikale kritikk.
Det er heller ikke lett å se noen alternativer til ANC på den parlamentariske arenaen. Det er åtte partier som stiller opp med seriøse sjanser til representasjon, og valget er allerede blitt karakterisert som et oppgjør mellom ANC og «de sju dvergene».
Nasjonalistpartiet er halvert i oppslutning siden 1994, og er diskreditert gjennom alt vi har fått vite fra Sannhets- og forsoningskommisjonen. Mange engelsktalende businessfolk fylket seg i 1994 bak Nasjonalpartiet for å skape hvit enhet mot ANC, men de har nå beveget seg over til det høyreorienterte og markedsliberalistiske Democratic Party.
Mangosothu Buthulezis zulu-parti (Inkatha Freedom Party) klarer ikke å spille på så mye ANC-frykt som de pisket opp i 1994, og ytterst på venstre fløy har Pan-Africanist Congress heller ikke klart å fange opp radikal misnøye. Den eneste nykommer siden sist er United Democratic Front, som har sin forankring i det gamle Transkei-området under ledelse av ANC-utbryteren Bantu Holimisa. Noen nasjonal oppslutning utover fem-seks prosent er det få som har spådd. Slik er opposisjonen mer splittet og maktesløs enn forrige gang. Sannsynligvis vil samlet resultat for ANC bli omtrent som sist, dvs. i overkant av 60 prosent (eller mer).
På lengre sikt er situasjonen langt mer uklar. Det er lett å forestille seg at den folkelige misnøyen nedenfra vil øke i takt med sosiale forskjeller og brutte løfter fra ANC-regjeringen. Ved årets valg har både fagbevegelsen og kommunistpartiet flokket seg bak ANC, og mange av deres ledere vil bli belønnet med høye posisjoner. Men den samlende fronten blant afrikanere oppstod den gang apartheidregimet var en felles fiende, og vil nok slå sprekker når frigjøringskampen blir et fjern minne og hverdagens bitre realiteter kommer mer i forgrunnen. Men - som sagt - det er ikke dette som står på dagsordenen i disse dager. Thabo Mbeki kan derfor trygt la seg innsette som president 16. juni.

Tore Linné Eriksen er førsteamanuensis ved U-landsstudiet, Høgskolen i Oslo, og har skrevet en rekke bøker om Afrika, Nord/Sør-spørsmål og nyere verdenshistorie. Han har nylig ledet et større forskningsprosjekt om Norges rolle under
frigjøringen av det sørlige Afrika.