Beduinenes flukt

Midt mellom Jerusalem og Jericho, i de ugjestmilde ørkenområdene der store deler av bibelhistorien utspilte seg, ligger beduinleiren Sateh al-Bahr. Omringet av bratte åssider og en sviende varme har 12 familier fra Sayara-klanen funnet sitt foreløpige hjem.

Hanens galing er i ferd med å stilne mens to gjetere laster leirens eneste esel fullt med proviant og vannforsyninger. Klokken er 07.00 og om lag 30 sauer og geiter skal fraktes over fjellene til frodigere beitemarker. Det eneste som gjenstår er at kvinnene blir ferdige med å melke dyrene.

Tvangsflytting

Spredd rundt på den tørre sletten ligger åtte små blikkhus donert av EUs humanitære organisasjon. De små ettromsboligene har vært gjenstand for varige uenigheter mellom Israel og det internasjonale samfunnet etter at de er blitt satt opp i flere beduinleire de siste årene. Israel mener boligene er bygget på annen manns land, og at de er ulovlige.

I lyset av den ildrøde morgensolen peker beduinen Jameel Hammadeen (30) på den ene boligen etter den andre mens han blar gjennom en tykk bunke med utkastelses- og rivningsordre.

– Det huset der har rivningsordre, den familien der har utkastelsesordre og der nede ble fire telt konfiskert av israelske soldater i fjor, sier han.

Dokumentene er stemplet med symbolet til Den Israelske Siviladministrasjonen, som er Israels regulerende statsorgan i det okkuperte Vestbredden, og som i løpet av de siste årene har satt i gang en storstilt plan som innebærer å tvangsflytte 7000 palestinske beduiner til avgrensede landsbyer.

– De vil kaste oss ut og plassere oss i nærheten av de store byene, stikk i strid med våre ønsker. Vi er avhengige av å bo tett på naturen for å videreføre våre tradisjoner og vårt unike levesett, sier Jameel.

Nomadekultur

Bortsett fra å fungere som talsperson for beduinene i Sateh al-Bahr er Jameel aktivist, landbruksingeniør, turistguide og fremfor alt, tobarnsfar. I fjor fikk Jameel og hans utvidede familie på 72 personer beskjed om å pakke sammen tingene sine, rive hus og telt og finne seg et annet sted å bo.

Ved hjelp av en dyktig advokat, internasjonalt press og ikke minst lokal motstand, fikk Jameel og hans familie utsatt utkastelsesordren, og kan inntil videre bli værende i Sateh al-Bahr. Men det er kun på midlertidig basis. Ifølge Jameel planlegger israelske myndigheter å flytte familien hans til en landsby utenfor Jericho som ennå ikke er bygget, men som på lang sikt skal kunne huse 12500 fordrevne beduiner.

I likhet med tusener av andre beduiner i nærområdet forsøker Jameels familie å opprettholde en gammel nomadekultur som baserer seg på kjøtt- og melkeproduksjon. Samtidig ønsker de å tilpasse seg det moderne samfunnet ved å la barna studere og ta jobb i andre sektorer.

Israelske myndigheter mener et slikt levesett er utdatert og at beduinene vil få det bedre i urbane områder med tilgang til stabil vanntilførsel, elektrisitet og et utbygd veinett.

Dette argumentet er ifølge flere lokale organisasjoner kun et skalkeskjul for Israels egentlige plan, som er å frigjøre plass til bosetninger og annen infrastruktur i Område C (se faktaboks). Planen gjenvekker sterke minner hos de eldre beduinene. For Jameels far, Khalil (67), går tankene tilbake til de dramatiske historiene om al-Nakba (”Katastrofen”) i 1948 da hundretusener av palestinere mistet sitt land til israelerne.

– Nå skjer det igjen. Dette er vår andre Nakba, sier Khalil.

Tvangsurbanisering

Beduinene på Vestbreddener et lite kjent kapittel i den israelsk-palestinske historien. Flertallet av beduinene kom til Vestbredden i årene etter 1948 da Israel annonserte sin uavhengighet og drev beduinene på flukt fra sine beiteområder i Negev-ørkenen sør i Israel. I de påfølgende årene spredde beduinene seg til nærliggende områder. Noen utvandret til Jordan mens en stor andel søkte seg til dalene i Jerusalem-ørkenen der grønne dalfører forvandles til brune fjelltopper.

Her fant de gode beiteforhold og velvillige palestinske bønder som ga dem tillatelse til å bruke den frodige marka. Da Israel gikk seirende ut av seksdagerskrigen i 1967 var okkupasjonen av Vestbredden og Gaza et faktum, og det tok ikke lang tid før de jødiske bosetningene dukket opp. Én av dem var Ma’aleh Adumim som ble bygget i løpet av 1970-tallet. Bosetningen ligger noen kilometer øst for Jerusalem, midt i kjernen av beduinenes beiteområder. På 80- og 90-tallet ekspanderte Ma’aleh Adumim til tross for protester fra et samlet internasjonalt samfunn som kalte bosetningen ulovlig. Beduinene i området ble fjernet én etter én.

– I januar 1997 kom tjue busser med israelske soldater for å ”rydde opp”. De måtte frakte oss med makt fordi vi nektet å flytte, sier Eid Abu Ghalia (55).

Ny landsby

Han var én av 400 beduiner som ble tvangsflyttet i 1997 etter at Ma’aleh Adumim ble bestemt utvidet for tredje gang. I dag bor han sammen med familien sin og 1500 andre beduiner i al-Jabal utenfor Jerusalem – en beduinlandsby som ble bygget etter at landområder ble gjort tilgengelig for dem som mistet sine hjem da bosetningen ble etablert.

Al-Jabal er den eneste av tre planlagte beduinlandsbyer som står ferdig, og fungerer dermed som utstillingsvindu for en plan som ifølge diverse organisasjoner har som mål å tvangsurbanisere beduiner.

I al-Jabal har innbyggerne begrenset tilgang til beiteområder, og mange familier har derfor solgt dyrene sine for å kunne bygge hus og gi barna utdanning. I tillegg valgte israelske myndigheter å plassere landsbyen rett ved siden av en stor og giftig søppelfylling, som ifølge lokale leger har resultert i kreftdiagnoser og hudskader.

– Vi er villige til å tilpasse oss og endre livsstil, men ikke med tvang. Slik det ser ut nå er den gamle gjetertradisjonen i ferd med å dø ut, sier Eid.

Til tross for dette har noen av mennene i al-Jabal valgt å videreføre den tradisjonelle livsstilen. Flere er blitt sesongarbeidere som tar med sauene sine til dalfører i nærheten der de tilbringer flere måneder i strekk før de returnerer til al-Jabal i korte perioder.

Et fåtall beduinkvinner fra landsbyen studerer ved universiteter, men de fleste holder seg innendørs på grunn av strenge sosiale regler som innebærer at kvinner ikke kan være i nærheten av personer utenfor sin egen klan. Et stort antall menn har fått seg jobb i Ma’aleh Adumim som rengjøringspersonell, gartnere eller bygningsarbeidere. Så mange som 40 prosent er arbeidsløse ifølge Eid.

– Arbeidsløshet er et alvorlig problem her. Mangelen på muligheter har skapt en apatisk ungdomsgenerasjon uten framtidsutsikter. Noen tyr derfor til rus og alkohol, sier han.

Oslo-avtalens bakside

I likhet med mange andre beduiner vi møter, mener Eid at Oslo-avtalen må ta en del av skylden for hva som skjer med beduinene. Blant innbyggerne i al-Jabal kalles den bare ved et navn: Katastrofen.

For beduinene var signeringen av Oslo-avtalen i 1993, og den påfølgende inndelingen av Vestbredden i tre soner det verst tenkelige utfallet av fredsforhandlingene. Mens hele verden jublet over avtalen mellom Yassir Arafat og Yitzhak Rabin, innså beduinene at de hadde trukket det korteste strået, og at de opptegnede grensene plasserte dem i Område C der Israel har den militære og sivile kontrollen.

Lederen for Kommisjonen mot Muren og Bosetninger, Alif Wassed, har stor forståelse for at beduinene har et komplisert forhold til palestinske politikere.

– De har all rett til å klage, og de skal klage, men vi får ikke gjort noe så lenge Israel nekter oss å gi beduinene basistjenester som vann og elektrisitet. De tillater oss heller ikke å bygge skoler eller klinikker. Hva vil de vi skal gjøre?

Han påpeker at det er nær sagt umulig for Den Palestinske Selvstyremyndigheten å tilby hjelp til beduinene, av den enkle grunn at palestinske myndigheter ikke har styringsmandat i Område C. Den erfarne politikeren tar i bruk sterke ord for å beskrive Israels behandling av beduinene.

– Dette er etnisk rensning. De fjerner beduiner, og erstatter dem med israelske bosettere. Dette er resultatet av en apartheid-politikk som ekskluderer et helt folk, sier han.

- Et alternativ

Talsperson for Den Israelske Koordineringen av Regjeringsaktviteter i de Okkuperte Territoriene (COGAT), som har ansvaret for Den Israelske Siviladministrasjonens håndtering av beduiner, mener de handler i tråd med Oslo-avtalen når de flytter beduiner til avgrensede landsbyer.

– Vi prøver å etablere et alternativt botilbud for beduiner som bor ulovlig i sine leirer. Dette innebærer å gi dem vann, elektrisitet, et søppelsystem og utdanningsfasiliteter, sier talsperson i COGAT i en mail. Vedkommende ønsker kun å siteres som ”talsperson”.

Helt siden planen om tvangsflytting ble offentliggjort er det blitt avholdt en rekke møter mellom beduinene og israelske myndigheter. Ifølge COGAT er disse møtene gjennomført for å forsikre beduinene om at deres tradisjoner og levesett vil bli ivaretatt i de nye landsbyene.

Ifølge COGAT er det beduinene og de humanitære organisasjonene som bryter loven når de setter opp permanente boenheter i leirene.

– Vi vil fortsette å implementere loven når det gjelder ulovlig konstruksjon, og ingen er immune mot denne håndhevelsen, sier talspersonen.

- Ikke vårt problem

Med utsikt mot flere av de nærliggende beduinleirene – på en liten hageflekk i et av de flotteste nabolagene i den israelske bosetningen Ma’aleh Adumim – sitter det jødiske ekteparet Shahar (53) og Shlomo Loshinsky (56) i hver sin campingstol mens solen synker ned bak fjellene i vest.

Ekteparet kom til Israel fra New York for 32 år siden, og var en del av den første gruppen som flyttet til Ma’aleh Adumim, da innbyggertallet kun var på 4000. I dag huser bosetningen om lag 45000 israelere.

– Det var mange årsaker til at vi flyttet hit, blant annet fordi vi mente det var viktig å beskytte jødenes rett til å bo i og utenfor Jerusalem. Vi fikk faktisk se området før Ma’aleh Adumim ble bygget og her var det ikke annet enn tomme fjelltopper, sier Shahar.

I disse dager er bosetningen dekorert med blåfargede neonbelyste 67-tall som markerer Israels seier i seksdagerskrigen og den påfølgende okkupasjonen av Vestbredden.

Firebarns-foreldrene ønsker ikke å omtale Ma’aleh Adumim som en bosetning til tross for at verdenssamfunnet har kategorisert den som ulovlig i tråd med Genèvekonvensjonenes Artikkel fire. For dem er bosetningen først og fremst en bydel som tilhører Jerusalem.

– Det faktum at resten av verden ikke anerkjenner Ma’aleh Adumim er rett og slett ikke mitt problem, sier Shahar og legger til at det er bred konsensus blant de israelske partiene om at bosetningen har livets rett.

Både hun og ektemannen er godt kjent med beduinene som bor i områdene rundt bosetningen, og forteller at de ofte hører sauebjellene ringe når beduinene kommer for å beite et par hundre meter nedenfor hageflekken deres.

– Beduinenes måte å leve på er nomadisk. De beveger seg fra sted til sted. Det blir som å si at ”vi har rett på jorda fordi sauene våre har gjort fra seg her”. Vel, da kan vi si at det finnes jøder som har ligget begravet i dette området i to tusen år, og at dette er vårt land, sier Shlomo.

Tilhørighet og røtter

Tilbake i Sateh al-Bahr, har Jameel tatt seg en pause etter en bratt oppstigning og satt seg på en stor stein. Med utsikt mot Dødehavet, Jordan og Jericho i vest forteller han at dette er hans favorittsted i hele verden. For ham er det uforståelig at han trenger et dokument for å bevise sin tilhørighet til disse dype dalene og høye fjellene.

Med en trestokk i høyre hånd reiser han seg og begynner å synge en gammel beduinsang. De fløyelsmyke tonene vandrer over fjellene og forteller om forelskelse og savn. Han synger om moder jord, og landet han kaller hjem. Han stopper opp og ser utover de rødlige fjelltoppene som lyser opp i solnedgangen.

– Det er i dette landskapet mine røtter er, og det er her jeg hører til. Jeg kan ikke være meg selv et annet sted, sier han.