Tidligere prostituert kjemper for sexarbeiderne i Myanmar

– Jeg vil være en stemme for dem som ikke våger å snakke om de forferdelige forholdene og det diskriminerende lovverket disse kvinnene lever under.

Ma Thu Zar Win stirrer ut av vinduet i den nedslitte villaen som utgjør organisasjonens hovedkvarter i ett av Yangons fattigkvarter. Det er tidlig morgen, og de første sexarbeiderne har allerede møtt opp. Noen kommer direkte fra nattas jobb, andre er på vei ut. Ma Thu Zar Win vet hva de har vært gjennom. Få kjenner Yangons sexindustri bedre enn henne.

Medsøstre hjelper hverandres jobb der de har

Siden oppstart i 2011 har over 1000 sexarbeidere blitt med i nettverket. Nå reiser hun landet rundt for å rekruttere flere medlemmer og starte opp nye nettverks-sentra i andre byer. Hittil har SWIM, Sex Workers In Myanmar, bygd opp sentre i 10 regioner.

Målet er å styrke sexarbeidernes juridiske rettigheter, endre lovverket og gi dem et bedre helsetilbud og vern mot vold. Ifølge FN er 20 prosent av de prostituerte hivsmittet. Men de har intet helsetilbud.

Care International og Care Norge er viktige støttespillere for Ma Thu Zar Win og organisasjonen hennes.

Det finnes ingen sikker oversikt over hvor mange sexarbeidere det finnes i Myanmar. Ifølge myndighetenes anslag er det rundt 60.000, men både SWIM, FN og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner mener at tallet er langt høyere. Det finnes en stor skjult sexindustri i landet, men det er et offentlig tabu-område. Ingen snakker høyt om det. Derfor var det en sensasjon da Ma Thu Zar Win fikk møte i Parlamentet og snakket om disse kvinnene i fjor.

Solgt som sexslaver

­– Ingen blir sexarbeider av fri vilje. Kvinnene tvingen inn i bransjen av fattigdom og nød. Mange er ofre for menneskehandel. Antall prostituerte er økende, og vi ser det spesielt etter naturkatastrofer og uår som da syklonen Nargis herjet Myanmar i 2008 og drepte mer enn 138.000 mennesker og gjorde 800.000 hjemløse. Da kunne vi med egne øyne observere strømmen av nye kvinner og jenter, ned til 12-13 år, inn til byenes red light- distrikter. Foreldre solgte døtrene for å redde familien. Unge jenter og mødre lot seg verve under løfter om godt betalte jobber.

Ble selv sexslave

Veien hennes inn i sexindustrien er nesten et blåkopi. Hun ble hivsmittet av ektemannen som forlot har henne og de to små barna deres.

– Jeg prøvde å overleve på salg av grønnsaker. Jeg vasket tomflasker på en fabrikk, men klarte ikke å overleve på de pengene jeg fikk. Til slutt bodde jeg ute på gata, i ei glipe mellom to hus, da jeg traff en kar som skulle skaffe meg en jobb. Jeg trodde på han – ble glad i han. Men han lurte meg og tvang meg inn i prostitusjonen. Jeg husker ennå den første kunden. Skammen. Måtte vaske meg gang på gang. Ble aldri skikkelig ren.

Nå har hun sluttet som sexarbeider på gata. Har viet livet sitt til å hjelpe sine medofre.

– Men jeg har fortsatt noen faste kunder som ringer meg

Strengt – på papiret

Myanmar har ett av Sørøst-Asias strengeste lovverk mot prostitusjon – iallfall på papiret. Det er forbudt å selge sex. Og kvinnene kan bli dømt til tre års fengsel, men kundene går fri.

Det er forbudt å organisere og legge til rette for prostitusjon. Derfor har sexindustrien gått under jorda og driver virke fra kamuflerte bordeller, karaokebarer og gjestehus. Og kundene står i kø. FN anslår at nærmere seks prosent av alle menn i landet kjøper eller har kjøpt seksuelle tjenester.

– Politiet er gjennomkorrupt. De lukker øynene og lar seg bestikke av bakmennene, sier Ma Thu Zar Win og fortsetter:

Noen som lytter

– Politiet driver nærmest klappjakt på de prostituerte. Bare det å ha et kondom i veska, tar de som et bevis på at hun er prostituert. Flere av medlemmene våre har sittet flere år i fengsel.

Ei av disse kvinnene var bare 16 år da hun ble dømt til to års fengsel. Etter det har hun fått to nye dommer. Hver gang hun slipper ut, står halliken utenfor og venter.

– Livet mitt er et helvete, sier hun. Hun er 19 år gammel og fast bruker av senteret. Hun er livredd for å bli hivsmittet. Nå får hun veiledning i bruk av prevensjon. Senteret har hjulpet henne til å komme i kontakt med et helsesenter, og hun har fått tilbud om juridisk hjelp.

– Endelig er det noen som bryr seg om meg. Som spør meg om hvordan jeg har det.

Og det er nettopp dette som er tanken bak senteret, sier Ma Thu Zar Win.