I land på fremmed kyst

Sunniva Ørstavik er på kaffekopp nummer tre, og sier allerede ”vi” om organisasjonen hun skal lede, selv om det fortsatt er tre dager til hun begynner. Antagelig trenger hun koffeinen, for før andre har krabbet ut av pysjen, har hun allerede hatt en halv arbeidsdag. En morgenfugl.

– Jeg er i veldig godt humør om morgenen!

Kollegaene i ombudet kaller henne definisjonen av et A-menneske. Noe sier meg at hun stort sett er i godt humør, klokken er langt ut på ettermiddagen og jeg ser ingen tegn til at hun er i ferd med å surne.

Det har gått en måned siden hun sluttet i jobben som likestillings- og diskrimineringsombud. Tiden har hun brukt til å grave seg ned i Norsk Folkehjelps historie og programplaner. Nå forteller sosiologen entusiastisk om spanskehjelpen, feriekolonier for slitne husmødre og minerydding. Hun sier hun hadde planer om å ringe forfatteren for å få utfyllende informasjon. Jeg frykter hun skal dra meg gjennom 75 år med organisasjonshistorie og avbryter. Jeg har et viktig spørsmål.

– Sier du Norsk Folkehjelp, Norsk Folkehjælp eller Folkehjælpa?

– Jeg liker spørsmålet! Jeg kommer fra en jobb hvor ordbruk, hva vi kaller hverandre og hvem som kaller hverandre hva, er både viktig og sensitivt. Men som ombud bestemte jeg meg tidlig for at det er bedre å snakke, enn å holde kjeft av redsel for å trå feil. Det er altfor mange som holder munn i denne verden.

– Men hva sier du?

– Jeg tror jeg sier Folkehjelpa. Er det innafor?

– Hver organisasjon har sin kultur, det gjelder å kjenne kodene. Jeg tror du kommer til å klare deg bra.

Nytt habitat

Ørstavik var profilert i jobben som ombud. Hun kjempet for bruk av hijab i politiet, klaget VG til PFU for å gjøre narr av at ”en kvinne med skjegg” hadde vunnet Grand Prix. Og anklaget likestillingsministeren for å tillate netthets. Hun var ikke redd for å være kontroversiell og til slutt måtte hun få hemmelig telefonnummer. Før sine seks år som likestillings- og diskrimineringsombud, ledet hun rådet for psykisk helse i fem år. Men når hun nå skal lede en av Norges største organisasjoner, flyr morgenfuglen inn i nytt habitat.

– Du har ingen erfaring fra bistandsbransjen?

– Jeg har ligget og tenkt på det i en hel måned, jeg er et uskrevet blad. Jeg har lest og lest, det er så mye å lære. Men jeg trenger ikke å være verdensmester fra dag én, jeg vet jeg vil få mange gode rådgivere.

– NF har programmer i 33 land, og flere tusen ansatte ute i verden. Dine to forgjengere hadde tung internasjonal bakgrunn, og ryktet sier du danket ut kandidater i søknadsrunden som også hadde internasjonal profil. Hvorfor fikk du jobben?

– Jeg tror jeg fikk jobben fordi
jeg har mye ledererfaring, og at de først og fremst var ute etter en
tydelig leder til en organisasjon med bredt mandat. Norsk Folkehjelp har jo også et viktig arbeid her i Norge med saniteten, asylmottak og integrering. Jeg skal være leder for alle, og ikke bli en ny utenlandssjef, det har vi allerede.

Ingen trekkfugl

Ørstavik har ikke hatt en oppvekst med mye reising. En biltur til Danmark og en til Frankrike, det er omtrent det søsteren hennes kan komme på etter å ha tenkt seg litt om. Og når jeg spør Sunniva om hun liker å reise, drar hun på det.

– Jeg har lært meg å like det etter hvert. Men for meg har det aldri spilt så stor rolle hvor jeg er, det er viktigere hvem jeg er sammen med. Jeg interesserer meg for mennesker. Derfor har jeg heller aldri hatt den dragningen ut.

Og da hun og mannen bestemte seg for et sabbat- år, var det ikke seiltur til Seychellene eller meditasjon i Malaysia som sto på listen over urealiserte drømmer.

– Lista fyr. Vi bodde i et gammelt sommerhus i et år. Det var så værhardt at når jeg sto på kjøkkenet og lagde frokost blåste skjørtet mitt til værs. Det var fantastisk.

Men også vanskelig for en som er vant til oppmerksomhet.

– Jeg fikk meg en aha- opplevelse der ute på knausen. Ingen spurte om hva jeg mente. Ingen spurte om hva jeg drev med. På en måte var det deilig, det holdt å bare være et menneske – ikke alltid bli definert ut fra jobben vi gjør. Men likevel frustrerende. Jeg forsto hvor privilegert jeg var med en jobb hvor jeg kan mene noe, bli spurt om råd.

Og jeg bestemte meg for at jeg ville jobbe for at mange flere mennesker skulle få delta i samfunnet på samme måte. Det kan virke provoserende når de som er privilegerte snakker på vegne av de som ikke er det.

Å skyte gullfugl

Ørstavik synes selv hun er privilegert. Oppvekst i Oslo Vest, begge foreldrene var leger. Og når jeg spør hvem Sunniva 5 år var, er latterkrampene det første hun kommer på. De startet nederst i magen, presset seg oppover og endte i hysteriske latteranfall. Søsteren sier hun hadde så mange venner at hun aldri ble ferdig med å pakke opp gaver på julaften. Nå skal legedatteren med latterkulene lede fagbevegelsens humanitære solidaritetsorganisasjon.

– Hvor kommer det sosiale engasjementet fra?

– Jeg tror det begynte med bøkene jeg leste som barn. Jeg hadde en mormor som leste mye for meg. En slags tvangslesning egentlig, for jeg leste i bytte mot godteri. Men da jeg ble eldre hadde jeg blitt glad i bøkene. Jeg husker spesielt Cora Sandels bok om Alberte som bare går rundt og tørker støv hele dagen. Den fullstendige meningsløshet. Og jeg husker en serie på tv som het «Røtter», om slavene i Nord-Amerika.

Oppveksten på Nordberg var privilegert og god. Men også trang.

– Det var stramme rammer for hva som var riktig å gjøre. Jeg opplevde det nok som litt trangt og smått, til tider fordømmende. Jeg vil ha et raust samfunn hvor folk føler seg bra nok.

«Tobakken og vi»

Det var kanskje ikke selvsagt at legedatteren som ble lokket med godteri for å lese bøker skulle ende opp på Pride-festivaler og marsjere for homofiles og transpersoners rettigheter. Eller holde fanen hevet for muslimers rettigheter.

Men det søsteren husker best fra barndommen, var at Sunniva sa fra når det var noe hun ikke likte. Det var aldri noe tvil om hva Sunniva mente – verken på skolen eller hjemme. Ikke var hun noe englebarn heller. Ganske rampete.

– Du hadde latterkramper som fem-åring, men hvem hadde Sunniva blitt da hun var 15?

– Sint, usikker og engasjert. Jeg meldte meg inn i Sosialistisk ungdom.

Hun begynte tidlig å feste og røyke.

– Det var jo 1970-tallet, så foreldrene mine forsøkte å bruke fornuft for å få meg til å forstå at tobakk var farlige saker. Jeg husker vi hadde husmøter, det gikk ikke så bra. Og jeg husker de ga meg et blad som het «Tobakken og vi» – et blad om røykingens skadeeffekter.

Sunniva er nummer tre i en søskenflokk på fire. Alle ble leger, som foreldrene, men ikke Sunniva. Det ble sosiologi, til og med nesten en doktorgrad.

– Du avbrøt etter bare ett år. Hva er det verden ikke har fått svar på?

– Avhandlingen skulle handle om makt og avmakt i forholdet mellom lege og pasient. Men det ble bare for kjedelig for meg. Ikke temaet, men måten å jobbe på. For ensomt og innadvendt.

– Du var den eneste i søskenflokken som ikke ble lege, var det et opprør fra din side?

– Jeg er livredd for sprøyter og blod. Og nå har alle spørsmålene dine gjort meg livredd for første dag på jobben også. Jeg har blitt veldig bevisst på det der med Folkehjelpa eller Norsk Folkehjelp.

– Flaks at du skal lede en organisasjon full av livreddere da. Har du lagt frem klærne på sengen, klar til første arbeidsdag?

– Haha, ja. Jeg er jo ganske jålete.

– Oj! Norsk Folkehjelp er en veldig ujålete organisasjon. Det er ingen slips på julebordet.

– Jeg kan kle meg etter forholdene. Men tror du jeg må ha med meg matpakke?