En innvandrers hyllest til Norge

Jeg var 17 år og ble overveldet av nye inntrykk: At det gikk an å kjøpe venstreorienterte aviser som Klassekampen på gata og gå i demonstrasjonstog. I Sør-Afrika var kommunisme forbudt og protestmøter ble filmet og fotografert av sikkerhetspolitiet. Bøker om Sør-Afrika, bannlyst i hjemlandet, var til salgs i bokhandelen.

Her var det ingen skilt der det stod «Slegs blankes», Bare for hvite. Og i Oslo gravde hvite menn grøfter, og hvite kvinner vasket gulv.

Det var rart å se ubevæpnet og vennlig politi på gata og vanskelig for meg å ikke umiddelbart betrakte dem som en del av et undertrykkende voldsapparat.

I begynnelsen klarte jeg ikke å forstå de politiske skillelinjene og forskjellene mellom partiene på Stortinget. De var så små sammenlignet med konfliktene som preget politikken i Afrika. Der drepte vi hverandre i politikkens navn.

Mest av alt fikk jeg sans for hva en god stat gjør: Norge ga meg videreutdanning og del i velferdsgodene. Fordelene av å betale skatt lærte jeg raskt.

Jeg fant et politisk hjem i en sterk norsk anti-apartheid-bevegelse, Fellesrådet for det sørlige Afrika. Det dempet hjemlengselen og en dårlig samvittighet for at jeg ikke var med i undergrunns-opposisjonen inne i Sør-Afrika. At nordmenn engasjerer seg i kamper for frihet andre steder i verden imponerer meg fortsatt. I dag har solidaritet andre former, men er fortsatt levende i ulike ungdoms- og solidaritetsorganisasjoner.

Første gang jeg var tilbake i Sør-Afrika etter at frigjøringsbevegelsene ble lovlige og Nelson Mandela sluppet ut av fengsel, ble jeg stoppet av en sikkerhetsvakt som så mitt norske pass. Han ville bare takke meg som nordmann. Mens han var på fangeøya Robben Island hadde hans familie fått penger tilsendt fra et hemmelig nettverk i Norge.

Den norske anti-apartheid-kampen har nå havnet på museum i Johannesburg og blitt til en dokumentarfilm på NRK.

For 40 år siden var Norge uten særlig mange innvandrere og den første foreldregenerasjon av nordmenn med innvandrerforeldre var ikke født. Man snakket om «u-land» og sang om «fargerike fellesskap». Samlet inn brukte klær, drakk illesmakende Africafe og bakte proteinkjeks for Afrikas flykninger. Det var fortsatt mange misjonærer ute i verden, og utviklingens fortropper, fredskorpserne og bistandseksperter, skulle redde verden.

Ja, det var en viss naivitet i Norge – og det er det fortsatt. Men det er bedre enn kynismen. Jeg tror ikke Norges innflytelse er særlig stor eller veldig viktig i verden. Likevel er jeg glad når norske utsendinger snakker om menneskerettigheter, godt styresett og støtter sivilsamfunnsorganisasjoner som fortsatt risikerer livet mot maktmenn i Afrika og Asia. Etter at jeg ble norsk statsborger (da kostet det 100 kroner) og kritisk journalist har jeg fremmet mange innvendinger mot deler av norsk internasjonal politikk. Men det grunnleggende norske imponerer meg fortsatt.

I løpet av 40 år opplever jeg at Norge også er blitt et bedre samfunn på mange måter. Dette er mye takket innvandrere. For en person fra Afrika er det blitt åpnere – bokstavelig talt. Det er fortausrestauranter og enda mer velbrukte parker. Det er større etnisk variasjon å se på gatene. Nordmenn studerer mer i utlandet og reiser mer. Maten er blitt betraktelig bedre. Verden har kommet nærmere. Kulturtilbudet er pulserende og variert. Og Norge har også vært villig til å lære av verden. Og fortsetter å gjøre det.